Ja, jeg forstår kjempegodt hva du mener da. Ikke minst tenker man at fy søren du har vært så heldig å få disse barna, sett no for søren pris på dem og vær sammen med dem liksom. Hilsen barnløse meg.
Men så er vel vi mennesker ulike på det området... Hadde det klaffet for oss på første forsøk, så kan jeg vel med hånda på hjertet si at jeg ser for meg at jeg kunne havnet i en lignende situasjon selv. Ikke nødvendigvis ifm jobb, men kanskje hatt lett for å «realisere» meg selv mer og reise rundt med besteforeldre som barnevakt. Nå kan jeg ikke se for meg noe annet enn å skulle være med de barna og kose med de og vise de hvor mye jeg setter pris på dem HELE tiden. Sånn sett kan jeg jo takke den ufrivillige barnløsheten for et (kanskje litt sunt) perspektiv på barn og livsførsel generelt. Jeg har også en karrierevenninne, som før hun ble gravid planla å gå tilbake i jobb allerede tre uker etter fødsel, 20% i starten og deretter trappe opp til 100% ila første tre mnd eller noe. SELVFØLGELIG kunne hun følge planen sin til punkt å prikke. Det klaffet på første forsøk og barnet ble selvfølgelig født tidlig på året, som planlagt. Barnet er rolig, hun får jobbet på hjemmekontor pga korona og alt er fryd og gammen. Jeg må virkelig jobbe med meg selv for å legge sjalusien til side.
Det er i hvert fall godt å høre at venninnen din klarer å tilpasse seg sin nye tilværelse, og til og med sette pris på den. Det høres jo ut som dere potensielt vil ha litt mer til felles siden hun har kommet dit? Korona har nok ført med seg mye bra sånn sett. Alle har vi måttet... lande litt, på en måte.
Takk for en fin og konstruktiv samtale