Hei! Jeg har lenge vurdert å skrive dagbok, men kanskje ikke turt da jeg faktisk ikke har fortalt noen at jeg/vi prøver å bli gravid. Bare å skrive det høres helt rart ut.. Men i så fall; her er litt om meg!
Jeg og kjæresten har vært sammen i 4 år nå. Vi har vel begge hatt lyst på en liten selv siden første møtet med onkel/tantebarnet vårt for over to år siden. Begge synes dette var alt for tidlig å begynne å tenke på da, men er vel begynt å bli klar nå. Han er i fast jobb og elsker den, jeg er student på første året og har jobb på siden. Dette med jobb- og skolesituasjonen min er kanskje den største grunnen til at jeg ikke har turt å si noe høyt om at jeg vil ha barn da jeg er litt redd for reaksjoner og at folk kanskje ser litt ned på sånne som meg som vil ha barn uten at alt er "på plass".
Jeg begynte på prevensjon(P-stav) nesten med en gang vi ble sammen, men tok den ut i slutten av 2017 da jeg ble helt gal av den, gråt av alt og hadde sterke mensensmerter. Begynte etter det på P-piller en liten stund før jeg fant ut at det ikke funket heller. Begynte ikke på noe nytt etter det så det men begynte vel ikke å prøve før kanskje rett før sommeren. Trodde jeg kom til å bli gravid med en gang da det er det du nesten blir lært opp til å tro når du er mindre.. Er kommet helt ut av hvilken pp jeg er i, men regner med jeg snart har vært prøver i 2 år, og begynner å miste motivasjonen så smått selv om jeg vet det ikke er noen ting i forhold til det menge andre prøver. Vet moren min slet en del med å bli gravid, det er nesten tre år mellom meg og alle søstrene mine, så jeg slekter vel litt på henne. Har i senere tid funnet ut at jeg «lider» av PCOS dessverre..
Dette ble MYE lenger innlegg enn jeg hadde tenkt men ville liksom gi et klart bilde av situasjonen hehe.
Da jeg er mye innom babyverden og liker å lese på forumet om andre i min eller lignende situasjon så håper jeg noen får noe ut av å lese min historie slik jeg har søkt trøst og støtte fra andre her inne
Jeg og kjæresten har vært sammen i 4 år nå. Vi har vel begge hatt lyst på en liten selv siden første møtet med onkel/tantebarnet vårt for over to år siden. Begge synes dette var alt for tidlig å begynne å tenke på da, men er vel begynt å bli klar nå. Han er i fast jobb og elsker den, jeg er student på første året og har jobb på siden. Dette med jobb- og skolesituasjonen min er kanskje den største grunnen til at jeg ikke har turt å si noe høyt om at jeg vil ha barn da jeg er litt redd for reaksjoner og at folk kanskje ser litt ned på sånne som meg som vil ha barn uten at alt er "på plass".
Jeg begynte på prevensjon(P-stav) nesten med en gang vi ble sammen, men tok den ut i slutten av 2017 da jeg ble helt gal av den, gråt av alt og hadde sterke mensensmerter. Begynte etter det på P-piller en liten stund før jeg fant ut at det ikke funket heller. Begynte ikke på noe nytt etter det så det men begynte vel ikke å prøve før kanskje rett før sommeren. Trodde jeg kom til å bli gravid med en gang da det er det du nesten blir lært opp til å tro når du er mindre.. Er kommet helt ut av hvilken pp jeg er i, men regner med jeg snart har vært prøver i 2 år, og begynner å miste motivasjonen så smått selv om jeg vet det ikke er noen ting i forhold til det menge andre prøver. Vet moren min slet en del med å bli gravid, det er nesten tre år mellom meg og alle søstrene mine, så jeg slekter vel litt på henne. Har i senere tid funnet ut at jeg «lider» av PCOS dessverre..
Dette ble MYE lenger innlegg enn jeg hadde tenkt men ville liksom gi et klart bilde av situasjonen hehe.
Da jeg er mye innom babyverden og liker å lese på forumet om andre i min eller lignende situasjon så håper jeg noen får noe ut av å lese min historie slik jeg har søkt trøst og støtte fra andre her inne
Last edited: