Hei! 
Jeg har lenge vurdert å skrive dagbok, men kanskje ikke turt da jeg faktisk ikke har fortalt noen at jeg/vi prøver å bli gravid. Bare å skrive det høres helt rart ut.. Men i så fall; her er litt om meg!
Jeg og kjæresten har vært sammen i 4 år nå. Vi har vel begge hatt lyst på en liten selv siden første møtet med onkel/tantebarnet vårt for over to år siden. Begge synes dette var alt for tidlig å begynne å tenke på da, men er vel begynt å bli klar nå. Han er i fast jobb og elsker den, jeg er student på første året og har jobb på siden. Dette med jobb- og skolesituasjonen min er kanskje den største grunnen til at jeg ikke har turt å si noe høyt om at jeg vil ha barn da jeg er litt redd for reaksjoner og at folk kanskje ser litt ned på sånne som meg som vil ha barn uten at alt er "på plass".
Jeg begynte på prevensjon(P-stav) nesten med en gang vi ble sammen, men tok den ut i slutten av 2017 da jeg ble helt gal av den, gråt av alt og hadde sterke mensensmerter. Begynte etter det på P-piller en liten stund før jeg fant ut at det ikke funket heller. Begynte ikke på noe nytt etter det så det men begynte vel ikke å prøve før kanskje rett før sommeren. Trodde jeg kom til å bli gravid med en gang da det er det du nesten blir lært opp til å tro når du er mindre.. Er kommet helt ut av hvilken pp jeg er i, men regner med jeg snart har vært prøver i 2 år, og begynner å miste motivasjonen så smått selv om jeg vet det ikke er noen ting i forhold til det menge andre prøver. Vet moren min slet en del med å bli gravid, det er nesten tre år mellom meg og alle søstrene mine, så jeg slekter vel litt på henne. Har i senere tid funnet ut at jeg «lider» av PCOS dessverre..
Dette ble MYE lenger innlegg enn jeg hadde tenkt men ville liksom gi et klart bilde av situasjonen hehe.
Da jeg er mye innom babyverden og liker å lese på forumet om andre i min eller lignende situasjon så håper jeg noen får noe ut av å lese min historie slik jeg har søkt trøst og støtte fra andre her inne
Jeg har lenge vurdert å skrive dagbok, men kanskje ikke turt da jeg faktisk ikke har fortalt noen at jeg/vi prøver å bli gravid. Bare å skrive det høres helt rart ut.. Men i så fall; her er litt om meg!Jeg og kjæresten har vært sammen i 4 år nå. Vi har vel begge hatt lyst på en liten selv siden første møtet med onkel/tantebarnet vårt for over to år siden. Begge synes dette var alt for tidlig å begynne å tenke på da, men er vel begynt å bli klar nå. Han er i fast jobb og elsker den, jeg er student på første året og har jobb på siden. Dette med jobb- og skolesituasjonen min er kanskje den største grunnen til at jeg ikke har turt å si noe høyt om at jeg vil ha barn da jeg er litt redd for reaksjoner og at folk kanskje ser litt ned på sånne som meg som vil ha barn uten at alt er "på plass".
Jeg begynte på prevensjon(P-stav) nesten med en gang vi ble sammen, men tok den ut i slutten av 2017 da jeg ble helt gal av den, gråt av alt og hadde sterke mensensmerter. Begynte etter det på P-piller en liten stund før jeg fant ut at det ikke funket heller. Begynte ikke på noe nytt etter det så det men begynte vel ikke å prøve før kanskje rett før sommeren. Trodde jeg kom til å bli gravid med en gang da det er det du nesten blir lært opp til å tro når du er mindre.. Er kommet helt ut av hvilken pp jeg er i, men regner med jeg snart har vært prøver i 2 år, og begynner å miste motivasjonen så smått selv om jeg vet det ikke er noen ting i forhold til det menge andre prøver. Vet moren min slet en del med å bli gravid, det er nesten tre år mellom meg og alle søstrene mine, så jeg slekter vel litt på henne. Har i senere tid funnet ut at jeg «lider» av PCOS dessverre..
Dette ble MYE lenger innlegg enn jeg hadde tenkt men ville liksom gi et klart bilde av situasjonen hehe.
Da jeg er mye innom babyverden og liker å lese på forumet om andre i min eller lignende situasjon så håper jeg noen får noe ut av å lese min historie slik jeg har søkt trøst og støtte fra andre her inne
Last edited:
Som sagt så har jeg ikke mye håp for denne pp.. Føler ikke vi har gjort noe annet enn det vi har gjort tidligere før/under/etter el men har bare en følelse av at ting ikke gikk slik det skal når du blir preggo. På dette tidspunktet føler jeg det at jeg blir gravid er like sannsynlig som å vinne i Lotto eller se en enhjørning, selv om jeg håper det ikke er tilfellet 
Ellers er det helt umulig å gå på symptomjakt. Er ofte plaget med å være kvalm, ha luft i magen, vondt i hodet, trøtt og sliten så ser ikke på dette som tegn på å være gravid, i starten var jeg overbevist om at det var tilfellet men etter flere mnd med dette ser jeg at det nok bare er slik kroppen er haha. Som de fleste som prøver vet går tida utroooolig sakte frem til ikm og jeg sjekker både bv, Preglife å Flo appen flere ganger hver dag for å se på eventuelle navn, hva jeg kan forvente i et eventuelt svangerskap osv osv og håper det snart ikke bare er et ønske men er realitet at jeg er gravid
Glemte forresten å skrive over her at jeg har hatt svake mensenlignende smerter nede i magen der man som oftest kjenner mensensmertene. Får ofte menssmerter opptil over en uke før ikm men synes vel dette var i tidligste laget. Hadde lignende smerter i 5 dager før el også så jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal tolke av det 
Har tidligere tenkt at det kan være tegn på endometriose men jeg føler liksom ikke jeg har så syke mensensmerter eller uregelmessig mens så jeg aner virkelig ikke.. kan jo ikke være normalt å kjenne så mye ubehag neste HELE syklusen 
Ellers har jeg hatt myyye halsbrann i går, men tror helt ærlig det har med det jeg har spist haha 
Er ikke meninga ellers å virke så pessimistisk men føler heller det er bedre å tenke at jeg ikke er gravid så jeg ikke skal bli så alt for lei meg om tr kommer..
Har hatt ganske sensitive bryst som jeg ikke bruker å ha til vanlig, så jeg hadde et lite håp om at det endelig skulle gå min vei, men ser nå at det ikke blir slik da.. Håper bare mensen kommer og går fort sånn at neste pp og el kommer fort som fy 
Litt som et slag i fjeset. Regner med tr kommer i løpet av de neste dagene og ser frem til neste el. Har kjøpt el tester og driver nå å søker litt på ting man kan gjøre for å «hjelpe» kroppen litt, som babyklister å andre ting.. wish me luck 
Hadde egentlig tenkt å dra å kjøpe salvie te i dag, men hadde så mye menssmerter at det ble ikke noe av. Har også bestilt conceive pluss fra billige-tester.no for å se om det hjelper. Har også kjøpt el tester så planlegger å begynne et par dager etter mens er ferdig (for å teste om salvie teen faktisk funker) for så å spise ananas i dagene etter el. Om jeg ikke blir gravid denne pp’en tenker jeg å prøve babyklister, og om det ikke funker tror jeg bare jeg bestiller meg en legetime. Har fortalt legen min at vi prøver så får håpe at hun kan hjelpe. «Planen» min var egentlig å få et barn i starten av året, da jeg selv er født på siste dagen i året og har hatet stortsett alt med det. Men det går jo selvfølgelig ikke an å planlegge sånt har jeg funnet ut haha. Er med nytt mot og håper på bedre lykke denne pp’en 
ikke alltid man må følge "fasiten" på hvordan man skal gjøre ting 
Jeg er heller ikke noe glad i å feste å drikke meg full hver helg så føler ikke det er noe jeg «mister» heller.
Men foreldrepenger beregnes jo ut fra hva du har tjent siste 6 (?) mnd, så er jo ikke noe i veien med å prøve på barn selv om du kun har vikariat! Lykke til med prøvingen videre, håper det klaffer snart