Hei og hallo fra meg! Her har jeg ikke vært inne på en god stund.. tror bare at etter jeg fikk vite at jeg hadde pcos så sank det litt inn at det nok mest sannsynlig ikke blir noe «egenprodusert» baby på meg og trengte litt tid for å bli vant til den tanken og di følelsene rundt det, å det har gått greit. Jeg har jo sagt hvordan det er til folk som spør å latt som at det ikke er et problem i det hele tatt, lyver nok ganske mye til både meg selv og de jeg sier det til.
For de som kanskje har fulgt litt med på hva jeg har skrevet i dagboka så har jo det jeg var ganske «redd» for at skulle skje, skjedd. Min kjære svigersøster rekker å få to barn på den tiden vi ikke har klart å begynne å lage ett en gang. På ingen som helst måte er dette noen form for hat, på hverken hun eller folk som blir lett gravid, men det er tungt. Jeg klarte så vidt å skrive en kort gratulasjon å sitter egentlig nå å er ganske lei meg og egentlig bare venter på at tårene skal komme. Jeg er superbegeistret for å bli tante, men utrolig lei meg over min egen situasjon.
Som du kanskje fikk ut av forje avsnitt har jeg enda ikke klart å bli gravid på egen hånd. Vi har heller ikke kontaktet sykehuset å kommet i gang med den «prosessen» enda heller. Jeg trengte nok litt mer tid på å prosessere alle følelsene mine rundt det å måtte bli assistert befruktet å alt det medfører. Jeg så så lett på det når jeg på en måte (igjen, ikke ment på en stygg eller frekk måte) ikke var «en av de» som trengte det selv, men rakk Gud for at det finnes. Det var uansett godt å få ut litt tanker å følelser.
For de som kanskje har fulgt litt med på hva jeg har skrevet i dagboka så har jo det jeg var ganske «redd» for at skulle skje, skjedd. Min kjære svigersøster rekker å få to barn på den tiden vi ikke har klart å begynne å lage ett en gang. På ingen som helst måte er dette noen form for hat, på hverken hun eller folk som blir lett gravid, men det er tungt. Jeg klarte så vidt å skrive en kort gratulasjon å sitter egentlig nå å er ganske lei meg og egentlig bare venter på at tårene skal komme. Jeg er superbegeistret for å bli tante, men utrolig lei meg over min egen situasjon.
Som du kanskje fikk ut av forje avsnitt har jeg enda ikke klart å bli gravid på egen hånd. Vi har heller ikke kontaktet sykehuset å kommet i gang med den «prosessen» enda heller. Jeg trengte nok litt mer tid på å prosessere alle følelsene mine rundt det å måtte bli assistert befruktet å alt det medfører. Jeg så så lett på det når jeg på en måte (igjen, ikke ment på en stygg eller frekk måte) ikke var «en av de» som trengte det selv, men rakk Gud for at det finnes. Det var uansett godt å få ut litt tanker å følelser.