Jeg våknet i går (6+4) og hadde mistet alle symptomer, hadde endel brun utflod og følte meg rett og slett ikke gravid lenger. Tenkte MA med en gang. Ringte legevakten og forklarte, tårene rant og den stakkars sykepleieren prøvde å berolige meg. Det hjalp ikke veldig, men som hun sa, de hadde ikke utstyret til å sjekke om alt var greit men at det mest sannsynlig går helt fint og at dette er vanlig. Man kan visst miste symptomer innimellom og ha noen bra dager og så kommer det tilbake igjen.
Jeg bor et par timer unna Oslo og skulle på øya med mannen, og etter et raskt googlesøk fant jeg et legekontor som utførte tidlig UL i helger også. Fikk reservert den siste timen de hadde og turet innover, livredd for hva jeg skulle få se, men forberedt på det verste. På skjermen så vi et biiiitelite bankende hjerte
Jeg ble skjøvet frem et par dager og er nå ikke 6+5 men 7+1, og terminen er foreløpig satt til den femte april
resten av dagen ble feiret på øyafestivalen med alkoholfri vin, senka skuldre og nydelig vær- beste dagen på lenge!
Poenget er: mangel på symptomer og brun utflod er helt vanlig. Hun sa at hun ikke kunne se noe blod i morkaka/livmor, og at det mest sanselig er er sprukket blodkar en gang jeg har vært på joggetur/løftet noe tungt/ hatt sex. Så dette trenger ikke være helsvart!
Lykke til på ul, dersom hjerteslag er der så minsker også abortrisikoen enda mer!
(Må også bare legge til at jeg holdte på å DAUE da jeg så utrykket til mannen da vi var hos legen og han innså at dette ikke var en utvendig ultralyd
Særlig da legen tredde på et kondom på pinnen
)