Så tøft det må være for deg å ha det slik! Sender all omtanke og håper du får hjelp med dette, og ikke bare av fastlege.TW: Helseangst, dødsangst, sykdom o.l.
(Jeg postet dette i en annen del av forumet, men tenkte jeg kunne poste det her også, da jeg føler det er litt viktig å snakke om)
Helseangst etter jeg ble mamma
Etter jeg ble mamma har det skjedd noe oppi topplokket mitt. Har tidligere i livet hatt korte perioder der jeg har slitt litt med angst i en eller annen form, men aldri så sterkt at jeg har måttet ta tak i det med profesjonell hjelp. Nå begynner jeg å lure på om jeg kanskje trenger det?
Jeg er rett og slett livredd for å dø fra barnet mitt.
Det er altså ikke redselen for at det skal skje noe med henne, av en eller annen grunn føler jeg at jeg har mer "kontroll" på hennes helse osv, så det bekymrer meg ikke i like stor grad.. Den minste vondte eller symptom fra kroppen min gjør at jeg går direkte i krisemodus og tenker det verste. De siste månedene har jeg trodd jeg har hatt flere typer kreft, hjerteproblemer, diabetes, hjernehinnebetennelse.....you name it. Hver gang noe slikt skjer begynner jeg å tenke: Hvordan skal det gå med jenta mi hvis hun må vokse opp uten mammaen sin?? Og DA er det virkelig kjørt, kan dere forstå, fordi da begynner tankene virkelig å spore av og jeg kan sitte og gråte i en hel time og tenke på hvordan i alle dager hun skal klare seg uten meg. Jeg må nesten le når jeg sitter her og skriver dette, for det virker jo helt idiotisk.
Er det noen flere der ute som kanskje kjenner seg igjen? Har dere fått hjelp for det, eller har dere klart å bruke noen verktøy selv for å komme dere gjennom det?
Føler det er litt tabu å snakke om dette.. Jeg VET jo at det er dumme tanker, men klarer ikke å styre dem heller.
Har tatt det opp med fastlegen min, og har satt opp en time neste uke for å snakke om det.
Puh, ble litt tung lesing antakeligvis dette, men hvis noen har noen tanker/tips/erfaringer blir jeg veldig glad hvis dere deler.
Jeg fikk samme helseangst ovenfor mitt barn etter fødselen, mest sannsynlig fordi han hadde en tøffere start og vi visste ikke hva som var feil og vi var en hårsbredd fra innleggelse på riksen. Jeg kunne se for meg de sykeste, altså virkelig de sykeste tingene som liksom kunne skje babyen min, noe som var så langt i fra virkeligheten. Og jeg ble så redd for det og hodet jobbet, jobbet og jobbet. Jeg fortalte lege om dette ved 6 ukerskontrollen og ble derfor henvist og tatt opp av dps til samtaler der jevnlig. Hun lærte meg teknikker som jeg brukte da slike tanker kom, det tok tid, men så glad for at jeg fikk hjelp fra riktig hold og fra noen som kan dette!
Så jeg anbefaler henvisning til dps når det går på psykisk helse, føler ikke fastleger har denne type kompetanse for å bidra med varig hjelp. Hvis det er noe du lurer på så er det bare spørre, og det er tøft å snakke høyt om det
. Håper det blir bedre med tiden og at du får den hjelpen du trenger til å bedre livskvaliteten din på dette området. Sender en styrkeklem 
), så skal man liksom ikke dele det med noen. Men så er det jo sånn, at absolutt alle har et eller annet de sliter med. Er det ikke det ene så er det det andre osv.. Så er jo godt å ha hverandre, uansett hva det er.
Vi fikk pressa inn en runde (pun intended?) på CD15 tror jeg det var, eller var det kanskje CD14, husker ikke
Hvis man sliter med å bli gravid i utgangspunktet, så vil det jo si at mange egg-sædcelle-kombinasjoner sannsynligvis ikke er levedyktige. Så at det skulle skje at tre blir levedyktige samtidig, tenker jeg er lite sannsynlig. Jeg ville sett på det som bare en tre ganger så sto sjanse for at ett egg kanskje fester seg 
Masse lykke til fremover, og så håper jeg det plutselig skjer for oss begge!!
Håper det er et sabla godt tegn, er allerede utrolig spent i og med at det er første pp med letrozol.
