Takk for at du skriver så ærlig om fortvilelsen som kan komme over oss i slike mørke stunder!CD14 - Mørket er tilbake.
I kveld er jeg skikkelig lei meg. Og bitter. Og skuffa. Og sliten. Som forsterker alle de andre følelsene ekstra mye.
I kveld har jeg gitt opp. Og jeg skjønner at det høres helt idiotisk ut 3PP etter MA. Det er ikke mye. Mange prøver mye lengre, og jeg har full forståelse for at dette innlegget vil virke som et sutreinnnlegg for dere. Jeg tar den, jeg syns det er hyggelig at folk kan lese dagboken og kanskje kjenne seg igjen i ting og relatere - men det er mine innerste, triste, sinte, håpløse og også skamfulle tanker som skrives her. Fordi det er godt å få utløp for de også, når man gråter alene.
Og jeg er skamfull, skamfull for at jeg ikke takler det bedre. Skamfull for at det finnes mennesker som har prøvd i mange år og til slutt må gi opp, uten å ha fått ett barn - også sitter jeg her å griner for dette. Likevel så er det vondt, og jeg er sliten. Det er ekte for meg. Tåpelig, og ekte.
Jeg er ikke lei meg fordi jeg ikke er gravid atter 3 prøveperioder. Jeg er lei meg fordi jeg ikke er gravid med julibabyen min. Jeg er ikke lei meg fordi jeg ikke har blitt gravid igjen etter MA. Jeg er bare så innmari lei meg for at kroppen min har valgt å gå i fullstendig lockdown og ikke engang gi meg eggløsning.
I morgen er det UL, men jeg har ingen tro på dette systemet lengre. Mitt system. Jeg vet hva vi kommer til å se der, ingenting. Er 40 minutter hver vei og midt i arbeidstiden, vurderer nesten å bare avlyse timen. Har ikke lyst å bruke fleksitid på å se ingenting. Se at eggstokkene nok en gang at sagt hadebra og takkskarruha.
Jeg forstår at EL kan komme seinere.
Det er bare at dette testemønstret har jeg blitt unødvendig godt kjent med de siste månedene.
Jeg er så ferdig i dag. Ferdig med dennehelvetteskroppen som oppfører seg som en bortskjemt dritunge som ikke har fått ny vinterjakke til 15.000 og smeller igjen alle dører på sin vei.
Og jeg er lei av å høre min nærmeste venninne bagatellisere det med at jeg blir så raskt gravid så pyttpytt. Når jeg er lei meg fordi alt er kaos og jeg mangler eggløsning, hva f har det å si at jeg tidligere har blitt raskt gravid? Endte med å si at vi har bestemt oss for å ikke prøve mer likevel. Orker ikke flere spørsmål som bare blir spurt for høfligheten skyld.
Jeg trenger ikke å bli raskt gravid.
Jeg trenger å ha en kropp som KAN gjøre meg gravid.
Det føles lettere å bare godta at det ikke blir fler. Og jeg føler meg tåpelig som sitter her med tre barn i ryggsekken å sutrer over og ikke få det fjerde.
Hva kan man si. Jeg er takknemlig for de, men ønsker meg fortsatt en til.
Jeg som skulle ha baby halvveis inn i 2026, ender med å ikke få baby i 2026 i det hele tatt.
Gleder meg til denne dagen er over og jeg kan legge meg.
Kjente meg veldig igjen i det du skriver og det er ikke et sutreinnlegg, det er uttrykk for relle og ekte følelser basert på tap og bekymringer, det er samme følelser uansett om man har barn fra før eller ikke. Sender deg en veldig stor og god klem 
Når jeg har sånne dager så er det eneste som hjelper å sove og bare bli ferdig med dagen, sånn som du skriver. Masse lykke til imorgen Og så et litt tupp i ræva til hun venninnen din fra meg
Høres ut som en tøff dag
Hvis du går rundt og tenker mye på det så tror jeg det er bra å ta UL timen, selv om det føles som mye bortkastet tid etc.
Håper morgendagen er lysere
Takk
Jeg tror også det er sunt, på tross av at jeg er ett menneske som ikke deler følelsene mine med andre, så forstår jeg at man bør gjøre det - og da er det veldig fint å ha en plass å gjøre det uten at det er personlig. Og du har helt rett, det var viktig å dra på den timen.
Takk for at du skriver så ærlig om fortvilelsen som kan komme over oss i slike mørke stunder!
Og så et litt tupp i ræva til hun venninnen din fra meg
Tusen tusen takk for denne.
Det føles mer riktig å dele når det kan treffe andre, da er ikke skamfølelsen så stor likevel.
Jeg la meg tidlig i går, det er bare å komme seg igjennom de dagene og komme seg videre. Takk for lykkeønskning
CD15 - ultralyd
Jeg la meg i senga rett over 20 i går, pakka meg rundt 3 åringen. Han våkna litt sånn halvveis og alt han sa var «Jeg liker deg aller best» så sov han videre mens mora hadde hylekor i nakken hans. Fy så heldig jeg er som har han.
08.40 - ultralyd viser to folikkeler. Største på 29.4mm. Og en mindre på 16.8.
Så jeg hadde rett i går, kroppen har prøvd.
Det jeg ikke hadde rett i var tanken om å ikke dra.
I dag var slimhinnen min 8,8mm, mot 6 forrige gang. Nå sitter jeg her med en otrivelle sprøyte i fanget, og skal trigge min egen eggløsning.
Han er tydelig på at jeg pr nå er maks fertil bare vi får i gang eggløsningen, men også tydelig på at om jeg ikke blir gravid denne runden vil han ha lav terskel for å sende meg til fertilitetsklinikk for testing. Det slo meg litt ut, og jeg føler jeg alltid går ut derifra med fler spørsmål en svar. Om vi er 0% bekymret er det så rart at jeg får sprøyte og beskjed om mulig henvisning videre
MEN, om to dager er jeg på vei til Kiel med min vakre 12 åring, og samtidig endelig i dpo land! Om fire dager starter jeg å teste ut HCG, så jeg kan begynne den ekte testingen 10DPO.
Deilig at de neste dagene kommer til å gå, og vi skal bruke timevis på primark!
Jeg er håpefull, men også ikke helt. Finner mange forklaringer og grunner til at dette ikke vil fungere, som å beskytte meg selv for det jeg er redd kommer. En ny ubrukelig syklus.
I dag er en bedre dag.
Og takk for meldingene deres i går, som fikk meg til å innse at jeg måtte dra. Problemet var selvfølgelig ikke tidsbruken på turen, men redselen for å få den beskjeden jeg ikke ville ha. Lettere ut utsette ting man ikke vil høre. Tenk om jeg ikke hadde dratt, da hadde det hvertfall ikke vært sjans. Fine damer
Jeg la meg i senga rett over 20 i går, pakka meg rundt 3 åringen. Han våkna litt sånn halvveis og alt han sa var «Jeg liker deg aller best» så sov han videre mens mora hadde hylekor i nakken hans. Fy så heldig jeg er som har han.
08.40 - ultralyd viser to folikkeler. Største på 29.4mm. Og en mindre på 16.8.
Så jeg hadde rett i går, kroppen har prøvd.
Det jeg ikke hadde rett i var tanken om å ikke dra.
I dag var slimhinnen min 8,8mm, mot 6 forrige gang. Nå sitter jeg her med en otrivelle sprøyte i fanget, og skal trigge min egen eggløsning.
Han er tydelig på at jeg pr nå er maks fertil bare vi får i gang eggløsningen, men også tydelig på at om jeg ikke blir gravid denne runden vil han ha lav terskel for å sende meg til fertilitetsklinikk for testing. Det slo meg litt ut, og jeg føler jeg alltid går ut derifra med fler spørsmål en svar. Om vi er 0% bekymret er det så rart at jeg får sprøyte og beskjed om mulig henvisning videre
MEN, om to dager er jeg på vei til Kiel med min vakre 12 åring, og samtidig endelig i dpo land! Om fire dager starter jeg å teste ut HCG, så jeg kan begynne den ekte testingen 10DPO.
Deilig at de neste dagene kommer til å gå, og vi skal bruke timevis på primark!
Jeg er håpefull, men også ikke helt. Finner mange forklaringer og grunner til at dette ikke vil fungere, som å beskytte meg selv for det jeg er redd kommer. En ny ubrukelig syklus.
I dag er en bedre dag.
Og takk for meldingene deres i går, som fikk meg til å innse at jeg måtte dra. Problemet var selvfølgelig ikke tidsbruken på turen, men redselen for å få den beskjeden jeg ikke ville ha. Lettere ut utsette ting man ikke vil høre. Tenk om jeg ikke hadde dratt, da hadde det hvertfall ikke vært sjans. Fine damer
Jaaaja nå er jeg forbanna.
Sa i fra til mannen at jeg tar sprøyten i dag, og at da må vi få til noe aksjelegging i kveld i tilfelle EL i morgen formiddag.
Før guttungen la seg dro han ut, og har enda ikke kommet hjem. Nå er treåringen i vår seng, og jeg har to tenåringer som vandrer rundt i resten av huset, så det er jo lite aktuelt.
Jeg er litt såra rett og slett. Jeg vet vi sikkert får det til på en eller annet måte men jeg har ikke lyst. Jeg spiser kreftmedisin, setter sprøyter, tester 809 ganger i uka, går igjennom alt dette her I KROPPEN, og han klarer f ikke å holde seg hjemme de tre minuttene det hadde tatt etter at gutttngen hadde lagt seg. Det vitner om hvor lite han bryr seg om hva jeg går igjennom for dette her.
Sa i fra til mannen at jeg tar sprøyten i dag, og at da må vi få til noe aksjelegging i kveld i tilfelle EL i morgen formiddag.
Før guttungen la seg dro han ut, og har enda ikke kommet hjem. Nå er treåringen i vår seng, og jeg har to tenåringer som vandrer rundt i resten av huset, så det er jo lite aktuelt.
Jeg er litt såra rett og slett. Jeg vet vi sikkert får det til på en eller annet måte men jeg har ikke lyst. Jeg spiser kreftmedisin, setter sprøyter, tester 809 ganger i uka, går igjennom alt dette her I KROPPEN, og han klarer f ikke å holde seg hjemme de tre minuttene det hadde tatt etter at gutttngen hadde lagt seg. Det vitner om hvor lite han bryr seg om hva jeg går igjennom for dette her.
Huff, forstår så veldig godt frustrasjonen din! De mannfolka har ikke det minste anelse om hva vi går gjennom. Ikke virker det som de er interessert i å prøve å forstå heller. Sykt irriterende! Man lurer jo stadig på om ma har valgt feil mann, men så ser det dessverre ut som det gjelder de aller fleste mannfolk
Håper dere finner en løsning uansett
Beklager @AilOn, mener ikke å kuppe dagboken din, men jeg ville bare si at jeg virkelig signerer denne med to tykke streker under svaret!!! Slik som dere begge beskriver. Jeg er der nå, og er for tiden ganske besatt av aldersforskjell, når på året barnet blir født, blir det desember-barn? Osv.. i tillegg florerer det av gravide med både nummer en og nummer to i min omgangskrets… og det gjør vondt. Spesielt når man egentlig skulle ha vært fem mnd på vei… Men jeg må samtidig si at å se at jeg ikke er den eneste med disse tankene, hjelper på. Det du og skrev om samtalen din med ChatGPT føltes også ut som et lite lys i tunellen.Åh… Det er så leit å høre at kroppen din tuller sånn. Men absolutt godt å finne litt trøst i AI ja - kjenner meg igjen (og tidenes rimeligste psykolog!?
For jeg holder på akkurat som deg - får intense tvangstanker rundt aldersforskjell på barn, årstall, fødselsmåned, min alder og what not. Kjennes ut som jeg er i ferd med å bli gal. Så det var litt trøstende det du skriver, noen mnd fra eller til har jo egentlig ingenting å si. Selvom det føles så utrolig stort.
Skulle som deg vært 5 mnd gravid nå. Og nå har flere i termingruppa (med forrige barnet) blitt gravide med nr 2. Det føles som de tar fra meg noe som skulle vært mitt først. Det river i hjertet….
Takk for at du deler så åpent og ærlig, det hjelper faktisk noen. Krysser fingre og tær for deg og dere.
Last edited:
Huff, forstår så veldig godt frustrasjonen din! De mannfolka har ikke det minste anelse om hva vi går gjennom. Ikke virker det som de er interessert i å prøve å forstå heller. Sykt irriterende! Man lurer jo stadig på om ma har valgt feil mann, men så ser det dessverre ut som det gjelder de aller fleste mannfolk
Håper dere finner en løsning uansett
Ikke sant.. heldigvis så skjønte han at han hadde driti seg ut, men det hjelper jo på en måte ikke å si unnskyld etterpå når den følelsen av total ensomhet har satt seg.. Skjønner at de ikke kan føle det på kroppen som vi gjør, men merkelig å ikke vise noen som helst forståelse for at det er en belastning for den andre parten..
Beklager @AilOn, mener ikke å kuppe dagboken din, men jeg ville bare si at jeg virkelig signerer denne med to tykke streker under svaret!!! Slik som dere begge beskriver. Jeg er der nå, og er for tiden ganske besatt av aldersforskjell, når på året barnet blir født, blir det desember-barn? Osv.. i tillegg florerer det av gravide med både nummer en og nummer to i min omgangskrets… og det gjør vondt. Spesielt når man egentlig skulle ha vært fem mnd på vei… Men jeg må samtidig si at å se at jeg ikke er den eneste med disse tankene, hjelper på. Det du og skrev om samtalen din med ChatGPT føltes også ut som et lite lys i tunellen.
Takk for at du deler så åpent og ærlig, det hjelper faktisk noen. Krysser fingre og tær for deg og dere.
Det er alltid noe trøst i å vite at man ikke er alene i det, selv om man ikke unner noen andre å stå i det kaoset heller. Og så fint at du kunne føle ett lite lys i det samme lyset som jeg fikk. Selv om jeg tenker at jeg MÅ bli gravid NÅ, så ligger hvertfall tanken bak der.
Sannheten er jo der, det er likegyldig for ett storesøsken om de får ett søsken i november, eller i mars. Jeg merker at min fortvilelse og panikk går utover hjemmet, og prøver hardt for å roe meg med tanken på at det hvertfall ikke hjelper noen at jeg er stressa og irritert i denne prosessen itillegg. Vi har gått fra å ha det helt harmonisk og fint til at jeg er mye sliten og lei meg, og det bare fordi det er så viktig å bli gravid nå. Selv om 3 åringen bryr seg 0% om han er 3 eller 4 når det skjer.
Men det er lett å si, og vanskeligere å holde fast ved. I beste dagene jeg har hver mnd nå er nok når ny syklus starter, og det ikke er noe panikktesting og skuffelser over uteblitt EL eller positive tester. Likevel starter panikktestingen igjen, selv om jeg VET det kun fører med seg sorg.
Aaaaaahhhhhh.
I morgen skal meg og 12 åringen på tur. Bare vi to. Første gangen minstemann skal være alene med faren sin, som fortsatt ikke kan legge han.
Vi skal på Kielbåten, null sjans til å komme hjem. Har gledet meg, spesielt til primark.
Også klarer altså 15 åringen min det kunststykket å få diaré og oppkast i dag. Ho er jo stor, så ingen sykt barn dag på ho, jeg er på jobb og har bedt ho klore hele huset
Nå har jeg klart å holde guttungen frisk og vannkoppefri i to uker, også er det ungen jeg har 50% som kom hjem i gåååår som skal sette alt på spill.
Neida. Jeg får jo vondt av ho da, men altså fader å.
I morgen skal meg og 12 åringen på tur. Bare vi to. Første gangen minstemann skal være alene med faren sin, som fortsatt ikke kan legge han.
Vi skal på Kielbåten, null sjans til å komme hjem. Har gledet meg, spesielt til primark.
Også klarer altså 15 åringen min det kunststykket å få diaré og oppkast i dag. Ho er jo stor, så ingen sykt barn dag på ho, jeg er på jobb og har bedt ho klore hele huset
Nå har jeg klart å holde guttungen frisk og vannkoppefri i to uker, også er det ungen jeg har 50% som kom hjem i gåååår som skal sette alt på spill.
Neida. Jeg får jo vondt av ho da, men altså fader å.
Nei, hjelper ikke en dritt. Syntes det er vanskelig å ikke bli forstått. Samtidig kan de ikke være i hodene våre, men tenker at litt forståelse likevel burde være mulig
Vi har også litt mer hormonell påvirkning enn dem, me for meg er det rart at de ikke gidder å sette seg inn i hvordan en kvinnekropp fungerer..Du har forståelse herfra i det minste, selv om det ikke er så mye verdt
Uh, krysser fingrene for at dere ikke blir smittetAaaaaahhhhhh.
I morgen skal meg og 12 åringen på tur. Bare vi to. Første gangen minstemann skal være alene med faren sin, som fortsatt ikke kan legge han.
Vi skal på Kielbåten, null sjans til å komme hjem. Har gledet meg, spesielt til primark.
Også klarer altså 15 åringen min det kunststykket å få diaré og oppkast i dag. Ho er jo stor, så ingen sykt barn dag på ho, jeg er på jobb og har bedt ho klore hele huset
Nå har jeg klart å holde guttungen frisk og vannkoppefri i to uker, også er det ungen jeg har 50% som kom hjem i gåååår som skal sette alt på spill.
Neida. Jeg får jo vondt av ho da, men altså fader å.
Nei, hjelper ikke en dritt. Syntes det er vanskelig å ikke bli forstått. Samtidig kan de ikke være i hodene våre, men tenker at litt forståelse likevel burde være mulig
Du har forståelse herfra i det minste, selv om det ikke er så mye verdt
Akkurat dette jeg har sagt hjemme også. En ting er at det er umulig å forstå nøyaktig hvordan det føles. Men det koster ingenting å prøve og sette seg inn i belastningen det er for psyken i det minste. Er så lei av å høre «hvordan ligger testen ann?» hver gang jeg kommer ut fra do. Akkurat som han ikke hadde fått vite det om det lå bra ann. Kunne ønske jeg var den av oss som kunne kommet med ett uinteressert «hvordan lå det an» til han istedenfor. Hva med å si «hvordan går det med deg?» .. Enkle sinn.