Her rører du ved noe jeg har tenkt mye rundt den siste tiden. Prøvde å begrense meg, men dette ble resultatet, haha! Man for bare scrolle forbi om det blir kjedelig
Jeg tenker at å gå barn etter 35 år har vel
aldri vært betegnet som så ungt som i dag i grunnen

Å få barn nærmere og over 40 har jo som nevnt over alltid vært gammelt, men ikke uvanlig, men at forskjellen er at folk får færre barn enn før og det første barnet får de også senere. Jeg har ung far, han var 26 da jeg ble født, mens yngstemann i søskenflokken er 9 år yngre enn meg. Så da var jo faren hennes 35 da hun ble født.
Det har mye med trender i samfunnet å gjøre også. Mange nevner «dårlige» permisjonsordninger, men sannheten er vel der at Norge har blant de beste permisjonsordningene i hele verden. Jeg er likevel enig i at den kunne være både bedre (lenger) og mer fleksibel med tanke på hvordan man fordeler ukene foreldrene mellom. For de som vil dele 50/50 er det jo fint, men ikke så ideellt for de som ønsker en annen løsning. Til sammenligning har Danmark KUN 6 måneder permisjon med full lønn, deretter får man noe som tilsvarer litt mer enn kontantstøtte og ingenting er reservert far, dermed er det også veldig mange færre fedre som tar permisjon. Og som jeg har skjønt er det mange andre land hvor man kun har et par måneder betalt permisjon for mor og deretter ikke noe. Og i Sverige lærte jeg nettopp at så lenge mor har permisjon, får eventuelle søsken kun bruke barnehagen fra ca 10-14. Synes ikke jeg ser det falle i god jord her at man ikke kan velge tiden man har barna i barnehagen bare fordi den ene har foreldrepermisjon akkurat. Jeg har hørt nevnt et par ganger i media at permisjonsordningen er årsak til at folk får færre barn, men jeg tror ikke det er hovedårsak, det kan derimot påvirke hvor lenge folk venter. Fordi man gjerne vil fullføre en utdannelse også få seg en fast jobb. Det er stadig færre jobber du kan gå inn i som ufaglært. Og i mange deler av landet er det overraskende vanskelig å få fast jobb, selv med en relevant utdannelse. Så vil man kanskje jobbe et år eller to før man får barn, og mange ønsker også å kjøpe sin egen bolig. Og da går årene når det tar litt tid både å få jobb og vi har et sinnsykt boligmarked som, særlig i de store byene, belager seg på at man kan få hjelp fra foreldrene sine eller har en jobb med over gjennomsnittet høy lønn. Forskjellene i folks personlige økonomi øker stadig, og boligmarkedet er absolutt en avgjørende årsak.
Så oppsummert - grunnen til at folk får sitt første barn seint nå i dag tror jeg er fokus på selvrealisering, en permisjonsordning som krever at du har jobbet et år først og dyre boligpriser. Dermed flytter også grensene seg for hva folk tenker er seint å starte å stifte familie.
Jeg er kjærringa mot strømmen som hoppa i det og planlagt fikk barn før jeg var ferdig med studier, var uten jobb (altså på grunn av studier) og heller ikke eide min egen bolig

er sikkert noen sånne andre kjærringer her. Mannen min var også student, så ingenting lå til rette sånn etter vanlige forventninger.
Tenker uansett at jeg var heldig - den største forutsetningen for meg, var at jeg var i et stabilt forhold med en jeg så for meg å dele resten av livet med. Og det er heller ingen selvfølge at man treffer den personen tidlig i voksenlivet. Men samtidig er det mange som blir sammen rundt typ 26 år, og likevel venter til 33 med å begynne prøving, på tross av at de har jobber og eier bolig. Og da handler det kanskje om de andre faktorene i samfunnet som påvirker når vil velger å starte familie. Og at det sikkert er en del som tenker at det er mye man «må» gjøre før man får barn som ikke er mulig etter man får barn.
Trendene er også at man venter lenger i storbyer enn på mindre steder.
Så tror jeg at mange frykter at alt er «over» når man får barn. Men man kan så absolutt fortsette å utvikle seg, studere og bytte jobb også etter man stifter familie. Men det krever mer. Arbeidsmarkedet eller en eksamenssensor tar ikke høyde for at man har vært syk 3 ganger den siste måneden og sov 4 timer natta før når de skal bedømme deg. Man konkurrerer med dem som ikke har barn og sånn sett har mer dedikert tid kun til seg selv. Og det kan jeg godt kjenne på at jeg synes er litt hardt, særlig som kvinne. Jeg mener, når jeg møter jevnaldrende som ikke har født 3 barn i løpet av de siste 5 årene så har de yrkesmessig ofte kommet mye lenger. Og jeg kan kjenne meg uviktig for hva har jeg egentlig «drevet med» de siste årene? Jeg er straks ferdig med studier og skal inn i arbeidsmarkedet. Der var de andre for 3-5 år siden. Å ha født og gått hjemme med barn er ikke sett på som viktig eller status (min personlige opplevelse). Men det forklarer jo hvorfor jeg som 29 år ligger bak dem som ikke har fått barn enda. Mannen min, som da har hatt sin vanlige kropp gjennom mine graviditeter og barseltider (heldigvis får man si, haha), har derimot kommet langt i yrkeslivet på den samme tiden. Han har kun vært «ute» i korte strekk om gangen. Men han har jobbet hardt for å komme dit han er, for selv om han ikke har vært ute i permisjon eller gravid så har han jo i perioder tatt all/den største støyten med husarbeid. Og han har jo heller ikke fritid når han kommer hjem fra jobb. Da går kjøret med unger til leggetid også er det å prøve å få rydda opp det verste kaoset.
Okei, dette var kanskje et alt for langt svar

men det er mine teorier om hvorfor man stadig vente lenger med å stifte familie og dermed får mange flere foreldre som er nærmere 40 enn 25 når de føder

Så mener jeg at man ikke er noen dårligere eller bedre forelder basert på alder, og at man kan ha flaks og uflaks gjennom hele livet. Et familemedlem traff sin utkårede seint og fikk barn da hun var 35 og 40 år. Dette var på 50-60-tallet så DA var hun skikkelig gammal mor. Hun lever fortsatt og lever hun litt til, så fyller hun 100 år i år

Så har vi et annet eksempel. Moren min ble født da foreldrene hennes var 22 og 20 år, hun var deres andre barn så de var enda yngre da første ble født. Mormor døde over natta helt uforventet da hun var 61 år og morfar av kreft da han var 71

Så hun var uten foreldre før hun ble 50 år.
Det var jo mine besteforeldre som jeg var veldig nære og som plutselig bare ble borte, så jeg har kjent selv på at man bare må gripe mulighetene som kommer i livet og ikke tenke at det alltid kommer bedre muligheter eller sjanser nå. Og jeg hadde jo innmari uflaks selv og fikk ikke akkurat den enkleste reisen til å bli mor. Men nå har jeg faktisk 2 stykker som jeg er utrolig glad for å få se vokse opp - også kommer jobb og bolig faktisk til å ordne seg.
Jeg tenker ellers at dette er et viktig tema å snakke om, og spesielt på et politisk høyere plan, fordi det kan forklare ulike strukturer vi har i samfunnet som kanskje ikke er helt idelle sånn det er nå. Ikke minst trenger jo samfunnet at folk får flere barn
