Gamle foreldre

[*RSB*]

Hadde store planer om å få de to barna jeg ønsket meg lenge før fylte 30 år, startet tidlig i 20-årene med prøvingen. Men det var så vanskelig for oss at nr 1 kom ikke før jeg var 30 og nr 2 lar vente på seg også, vi venter på hjelp til assistert befruktning og jeg blir 35 år snart..

 

[Druesaft]

Jeg fant også riktig mann å få barn med sent og fikk første da jeg var 29. Andre da jeg var 33. Jeg synes det er sent, men samtidig er jeg glad for at jeg har unger med han jeg er gift med og ikke har dine, mine og våre barn.

For meg gikk det veldig fort. Ble forelsket og gravid på kort tid. Vi var begge unge og hadde ingenting på stell. Det var selvsagt skummelt, men heldigvis har det gått bra for oss. Vi er gift, blitt ferdig utdannet, fått gode jobber og kommet oss inn på boligmarkedet på egen hånd, og fått tre barn. Vi har det bra sammen. Så det var nok veldig flaks at det gikk slik. Hadde jeg fått barn med eksen min som jeg var sammen med før mannen min hadde det vært katastrofe. Helt rett å vente på riktig mann enn å skulle få barn tidlig. Hadde jeg vært i en situasjon der jeg ikke hadde møtt en mann jeg følte meg klar for å få barn med hadde jeg nok personlig heller valgt å lage barn selv med hjelp av en klinikk. Jeg har mange venner som stresser med å ville ha barn uten å være i solide forhold, da spør jeg om de har vurdert sæddonor.

 

[Miss_30]

For meg gikk det veldig fort. Ble forelsket og gravid på kort tid. Vi var begge unge og hadde ingenting på stell. Det var selvsagt skummelt, men heldigvis har det gått bra for oss. Vi er gift, blitt ferdig utdannet, fått gode jobber og kommet oss inn på boligmarkedet på egen hånd, og fått tre barn. Vi har det bra sammen. Så det var nok veldig flaks at det gikk slik. Hadde jeg fått barn med eksen min som jeg var sammen med før mannen min hadde det vært katastrofe. Helt rett å vente på riktig mann enn å skulle få barn tidlig. Hadde jeg vært i en situasjon der jeg ikke hadde møtt en mann jeg følte meg klar for å få barn med hadde jeg nok personlig heller valgt å lage barn selv med hjelp av en klinikk. Jeg har mange venner som stresser med å ville ha barn uten å være i solide forhold, da spør jeg om de har vurdert sæddonor.

Gikk veldig fort for oss også, men her hadde mannen alt på stell da. Jeg var under utdanning og hadde lite inntekt, men var ikke noe problem her uansett. Veldig glad for at jeg ikke fikk barn med noen av eksene. Skrekk og gru

 

[Maddieh]

For meg gikk det veldig fort. Ble forelsket og gravid på kort tid. Vi var begge unge og hadde ingenting på stell. Det var selvsagt skummelt, men heldigvis har det gått bra for oss. Vi er gift, blitt ferdig utdannet, fått gode jobber og kommet oss inn på boligmarkedet på egen hånd, og fått tre barn. Vi har det bra sammen. Så det var nok veldig flaks at det gikk slik. Hadde jeg fått barn med eksen min som jeg var sammen med før mannen min hadde det vært katastrofe. Helt rett å vente på riktig mann enn å skulle få barn tidlig. Hadde jeg vært i en situasjon der jeg ikke hadde møtt en mann jeg følte meg klar for å få barn med hadde jeg nok personlig heller valgt å lage barn selv med hjelp av en klinikk. Jeg har mange venner som stresser med å ville ha barn uten å være i solide forhold, da spør jeg om de har vurdert sæddonor.

Jeg og mannen giftet oss tidlig, fikk barn sent. Hadde vært gift i 7 år da vi fikk hu, tok tid å bestemme oss.

 

[Agnete]

Jeg fikk min første da jeg var 21 år, dessverre så døde barnet og det gikk 4 år før jeg fikk neste. Synes 25 år er forholdsvis ung og er i dag sånn sett en ung tenåringsmor, og har alltid vært den yngste både i barnehage og skole. Men jeg fikk min siste da jeg var 32 år og ja jeg synes jeg er en gammelmor. Sånn optimalt skulle jeg ønske at når jeg er sånn 40 år så skulle barna vært ferdig på u.skolen.
Min pappa var like gammel som meg da han fikk meg, han er virkelig gammel i dag og helsa begynner å skrante.
Skjønner alder er sårt, men å mene at man selv er for gammel for å få barn har ingenting å si om hva andre gjør, men vi blir eldre når vi får første men samtidig så sies det at 30 er de nye 20 og 40 de nye 30. Det er kanskje noe i det siden vi lever lenger

 

[Smågoth]

Min far var 46 da jeg ble født, og 51 da lillesøsteren min ble født. Vi har begge alltid kjent på frykten for å miste pappa, siden det føltes jo så sykt gammelt ut, spesielt når han er på alder med besteforeldrene til våre jevnaldrende. Har alltid villet være ung mor så pappa kunne bli bestefar i en ok alder, så håper jeg kan gi han det snart, mens han fortsatt kan leke med dem osv.
Nå fyller søsteren min straks 23, pappa er 74, og han fikk slag i høst, så han begynner å bli litt skrøpelig, så hun har vært redd for å flytte ut. Moren vår er 18 år yngre, men hun er litt hjelpesløs av andre grunner (klarte ikke ringe ambulanse da pappa fikk slag, har aldri hatt jobb, kan ikke kjøre, går ikke særlig ut og sosialiserer generelt, mest sannsynlig autisme). Så vi blir jo litt bekymra.

Anyway, så det syns jeg er gammelt da, når du er pensjonist før ungene dine flytter ut, liksom. Men det er jo som flere her sier at man kan ikke velge når man møter den man vil ha barn med, også tar gjerne det også tid.
I dag kan gjerne alderen være litt høyere uten at det er noe særlig problem, så syns ikke starten av 40-årene er så gale, men vet om en som fikk fjerde barnet (første med ny mann) som 50! Trodde egentlig ikke det var mulig, men hun virker nå ganske sprek, så.

Selv ligger jeg nå an til å få første barnet som 28 hvis jeg er heldig, vil helst være ferdig innen 35 (usikker på om det blir 2 eller 3, og vil heller ikke ha så stor aldersforskjell). Da har vi ennå energi til det, også får vi gjerne litt mer frihet igjen i 50-årene. Fikk jo ikke reist så mye de siste par årene pga. korona, det som skulle bli siste årene før vi fikk barn, så vi får ta det igjen da hvis vi ikke får det til med barna

 

[Druesaft]

Min far var 46 da jeg ble født, og 51 da lillesøsteren min ble født. Vi har begge alltid kjent på frykten for å miste pappa, siden det føltes jo så sykt gammelt ut, spesielt når han er på alder med besteforeldrene til våre jevnaldrende. Har alltid villet være ung mor så pappa kunne bli bestefar i en ok alder, så håper jeg kan gi han det snart, mens han fortsatt kan leke med dem osv.
Nå fyller søsteren min straks 23, pappa er 74, og han fikk slag i høst, så han begynner å bli litt skrøpelig, så hun har vært redd for å flytte ut. Moren vår er 18 år yngre, men hun er litt hjelpesløs av andre grunner (klarte ikke ringe ambulanse da pappa fikk slag, har aldri hatt jobb, kan ikke kjøre, går ikke særlig ut og sosialiserer generelt, mest sannsynlig autisme). Så vi blir jo litt bekymra.

Anyway, så det syns jeg er gammelt da, når du er pensjonist før ungene dine flytter ut, liksom. Men det er jo som flere her sier at man kan ikke velge når man møter den man vil ha barn med, også tar gjerne det også tid.
I dag kan gjerne alderen være litt høyere uten at det er noe særlig problem, så syns ikke starten av 40-årene er så gale, men vet om en som fikk fjerde barnet (første med ny mann) som 50! Trodde egentlig ikke det var mulig, men hun virker nå ganske sprek, så.

Selv ligger jeg nå an til å få første barnet som 28 hvis jeg er heldig, vil helst være ferdig innen 35 (usikker på om det blir 2 eller 3, og vil heller ikke ha så stor aldersforskjell). Da har vi ennå energi til det, også får vi gjerne litt mer frihet igjen i 50-årene. Fikk jo ikke reist så mye de siste par årene pga. korona, det som skulle bli siste årene før vi fikk barn, så vi får ta det igjen da hvis vi ikke får det til med barna

Skjønner at du da ønsker å få barn tidlig hvis du har kjent mye på det å ha en eldre far. Selv tenker jeg kanskje litt ekstra på det siden jeg vet at det har vært en del demens i familien, og at det kan oppstå fra 60-70 år. Har selv jobbet på sykehjem for urolige demente og der var det unge folk helt nede i 50-årene. Det er heldigvis ikke veldig vanlig, men hadde vært trasig dersom det kom en 10-åring for å besøke en av sine foreldre liksom. Jeg vet at mange lever lenge og er friske, men det er ingen garanti. Og jeg ønsker å være en ressurs for mine barn. Jeg håper jeg kan bli bestemor som avlaster, henter i barnehage, tar ungene i helger og høstferier osv, de tingene jeg skulle ønske jeg hadde. Det er lettere hvis jeg blir bestemor i 40-50 årene enn hvis jeg er syk eller dement og 70+. Dømmer ingen for når de velger å få barn, bare kjenner jeg har disse tankene for meg selv og litt liv.

 

[Smågoth]

Skjønner at du da ønsker å få barn tidlig hvis du har kjent mye på det å ha en eldre far. Selv tenker jeg kanskje litt ekstra på det siden jeg vet at det har vært en del demens i familien, og at det kan oppstå fra 60-70 år. Har selv jobbet på sykehjem for urolige demente og der var det unge folk helt nede i 50-årene. Det er heldigvis ikke veldig vanlig, men hadde vært trasig dersom det kom en 10-åring for å besøke en av sine foreldre liksom. Jeg vet at mange lever lenge og er friske, men det er ingen garanti. Og jeg ønsker å være en ressurs for mine barn. Jeg håper jeg kan bli bestemor som avlaster, henter i barnehage, tar ungene i helger og høstferier osv, de tingene jeg skulle ønske jeg hadde. Det er lettere hvis jeg blir bestemor i 40-50 årene enn hvis jeg er syk eller dement og 70+. Dømmer ingen for når de velger å få barn, bare kjenner jeg har disse tankene for meg selv og litt liv.

Mm. Det er jo veldig trist! Akkurat det med å bli bestemor selv er ikke noe jeg har rukket å tenke på ennå. Hadde bare en besteforelder da jeg vokste opp, og hun så jeg bare en gang i året pga. avstand. Hvis jeg blir bestemor så håper jeg jo at jeg kan hjelpe til uansett hvor gammel jeg måtte være, vet ikke hvor mye mine foreldre klarer det for eksempel, blir nok svigers som blir "forbildet" for det å være besteforeldre her.

 

[Maddieh]

Skjønner at du da ønsker å få barn tidlig hvis du har kjent mye på det å ha en eldre far. Selv tenker jeg kanskje litt ekstra på det siden jeg vet at det har vært en del demens i familien, og at det kan oppstå fra 60-70 år. Har selv jobbet på sykehjem for urolige demente og der var det unge folk helt nede i 50-årene. Det er heldigvis ikke veldig vanlig, men hadde vært trasig dersom det kom en 10-åring for å besøke en av sine foreldre liksom. Jeg vet at mange lever lenge og er friske, men det er ingen garanti. Og jeg ønsker å være en ressurs for mine barn. Jeg håper jeg kan bli bestemor som avlaster, henter i barnehage, tar ungene i helger og høstferier osv, de tingene jeg skulle ønske jeg hadde. Det er lettere hvis jeg blir bestemor i 40-50 årene enn hvis jeg er syk eller dement og 70+. Dømmer ingen for når de velger å få barn, bare kjenner jeg har disse tankene for meg selv og litt liv.

Mamma ble besteforelder i slutten av 50’årene, da var hu frisk. Jeg og min søster har fått barn for snart 4, 3 og 1 år siden, og forskjellen er enorm. Mens min bestemor er 80, og er i bedre stand til å passe på de enn min mor er. Så ikke alltid alder har noe å si.

 

[Kengu]

Mamma ble besteforelder i slutten av 50’årene, da var hu frisk. Jeg og min søster har fått barn for snart 4, 3 og 1 år siden, og forskjellen er enorm. Mens min bestemor er 80, og er i bedre stand til å passe på de enn min mor er. Så ikke alltid alder har noe å si.

Nettop. min mor er over 70 , supersprek og passer barnebarn svært mye

 

[Montessoripedagog]

Jeg har ønsket meg barn siden jeg bare var et barn selv, og jeg husker jeg leste da jeg var kanskje en 18 år at gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende da var 27 år, og jeg syntes det var veldig sent å få første barnet når man er 27! Så gammel skulle i alle fall ikke jeg bli!

Og nå sitter jeg her da, 34 år og gravid for første gang. Utfordringen var å finne den rette å få barn med. Det lot vente på seg. Så ting ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Heldigvis er jeg ikke alene om å være førstegangsfødende i 30-årene, og veldig mange i vår vennegjeng har såvidt begynt å få barn, eller ikke begynt en gang enda, så føler meg ikke gammel sånn sett.

Her rører du ved noe jeg har tenkt mye rundt den siste tiden. Prøvde å begrense meg, men dette ble resultatet, haha! Man for bare scrolle forbi om det blir kjedelig

Synes du har veldig mange "riktige" tanker rundt dette. Særlig dette med at samfunnet verdsetter foreldrerollen lite, og at det i dag er mye fokus på selvrealisering, at man må ha "alt på stell", samt at livet slutter litt når man får barn (veldig synd at det har blitt en tanke!)

 

[Veivalsa]

Jeg har ønsket meg barn siden jeg bare var et barn selv, og jeg husker jeg leste da jeg var kanskje en 18 år at gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende da var 27 år, og jeg syntes det var veldig sent å få første barnet når man er 27! Så gammel skulle i alle fall ikke jeg bli!

Og nå sitter jeg her da, 34 år og gravid for første gang. Utfordringen var å finne den rette å få barn med. Det lot vente på seg. Så ting ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Heldigvis er jeg ikke alene om å være førstegangsfødende i 30-årene, og veldig mange i vår vennegjeng har såvidt begynt å få barn, eller ikke begynt en gang enda, så føler meg ikke gammel sånn sett.




Synes du har veldig mange "riktige" tanker rundt dette. Særlig dette med at samfunnet verdsetter foreldrerollen lite, og at det i dag er mye fokus på selvrealisering, at man må ha "alt på stell", samt at livet slutter litt når man får barn (veldig synd at det har blitt en tanke!)

Ja, ikke sant. Jeg merker jo også at jeg kjenner på å måtte forsvare valget om å få barn før etablert karriere. Jeg har også valgt å være hjemme i 1,5 år med hver av barna, så da er man jo ganske lenge borte om gangen. Det er nok kanskje helst noe jeg kjenner på at jeg må forsvare, men hvorfor er det blitt slik, ikke sant? Det sier jo noe om hvorfor andre velger å vente også etter rette partner er på plass. Andre har ikke valget fordi det tar lang tid eller man møter den rette seint. Jeg ble gravid første gang da jeg var 23 år og følte da at jeg hadde venta i evigheter Var blitt 25 før et svangerskap gikk bra og vi fikk sønnen vår, men det ble jo tidlig i livet likevel.

Gratulerer så mye med graviditeten <3 bare å glede seg

 

[Montessoripedagog]

Ja, ikke sant. Jeg merker jo også at jeg kjenner på å måtte forsvare valget om å få barn før etablert karriere. Jeg har også valgt å være hjemme i 1,5 år med hver av barna, så da er man jo ganske lenge borte om gangen. Det er nok kanskje helst noe jeg kjenner på at jeg må forsvare, men hvorfor er det blitt slik, ikke sant? Det sier jo noe om hvorfor andre velger å vente også etter rette partner er på plass. Andre har ikke valget fordi det tar lang tid eller man møter den rette seint. Jeg ble gravid første gang da jeg var 23 år og følte da at jeg hadde venta i evigheter Var blitt 25 før et svangerskap gikk bra og vi fikk sønnen vår, men det ble jo tidlig i livet likevel.

Trist at du kjenner på behovet for å forsvare deg, men ja, det sier mye om hvordan samfunnet har blitt.

Jeg var ferdig utdannet (bachelorgrad) når jeg var 21 år, fikk fast jobb og hadde kjøpt leilighet året etter. Jeg har aldri vært noen fest-person, og reist har jeg gjort hele livet (takk mamma og pappa som ikke så barn som noen hindring!), og mitt største ønske var å få barn. Allikevel følte jeg samfunnet sa at jeg var for ung, at jeg ville angre meg, savne "ungdomstiden" som jeg ville gå glipp av, at jeg måtte leve for meg selv en god stund før jeg i det hele tatt begynte å tenke på barn. Turte nesten ikke si til folk at jeg ønsket meg barn før jeg var langt oppi 20-årene. Og jeg ble litt matt av hvordan det å få barn ble sett på som noe kjipt. Hvorfor skal jeg savne "ungdomstiden" = festing, når jeg ikke liker å feste. Når det beste jeg vet er å tilbringe lørdagen på skogtur sammen med venninna mi og hennes barn. Nei, nå må jeg avslutte, kjenner jeg blir litt irritert bare av å tenke på dette!

Gratulerer så mye med graviditeten <3 bare å glede seg

Takk

 

[Rogue]

Jeg tenker at det er noen fordeler og ulemper med å bli foreldre mens man er ung og andre fordeler og ulemper med å være godt voksen før man blir foreldre.

En venn av meg har et eldre og et yngre søsken som det er 30 år mellom. Moren sier selv at hun var for gammel da hun fikk yngste og at hun absolutt ikke vil anbefale noen å få en baby i den alderen.

 

[Druesaft]

Trist at du kjenner på behovet for å forsvare deg, men ja, det sier mye om hvordan samfunnet har blitt.

Jeg var ferdig utdannet (bachelorgrad) når jeg var 21 år, fikk fast jobb og hadde kjøpt leilighet året etter. Jeg har aldri vært noen fest-person, og reist har jeg gjort hele livet (takk mamma og pappa som ikke så barn som noen hindring!), og mitt største ønske var å få barn. Allikevel følte jeg samfunnet sa at jeg var for ung, at jeg ville angre meg, savne "ungdomstiden" som jeg ville gå glipp av, at jeg måtte leve for meg selv en god stund før jeg i det hele tatt begynte å tenke på barn. Turte nesten ikke si til folk at jeg ønsket meg barn før jeg var langt oppi 20-årene. Og jeg ble litt matt av hvordan det å få barn ble sett på som noe kjipt. Hvorfor skal jeg savne "ungdomstiden" = festing, når jeg ikke liker å feste. Når det beste jeg vet er å tilbringe lørdagen på skogtur sammen med venninna mi og hennes barn. Nei, nå må jeg avslutte, kjenner jeg blir litt irritert bare av å tenke på dette!



Takk

jeg var som deg, som barn drømte jeg om å få barn tidlig. Helst før 20 år. Ble uplanlagt gravid som 21-åring, og heldigvis gikk det bra for oss. Vi har også reist mye med ungene, vært fleksible studenter, hatt ungene hjemme til de var nesten 1,5 før de begynte i barnehage. Det var veldig fint å få barn tidlig. Det at vi ikke hadde lån, faste jobber og forpliktelser gjorde at vi var veldig fri til å gjøre hva vi ville. Men klart økonomisk var det i perioder tøft, men vi var mye mindre kravstore da enn vi er i dag. Klart med tiden kom det en mer trygghet og ro i foreldrerollen, men om det var pga alder eller bare erfaring det vet jeg ikke.

 

[Montessoripedagog]

jeg var som deg, som barn drømte jeg om å få barn tidlig. Helst før 20 år. Ble uplanlagt gravid som 21-åring, og heldigvis gikk det bra for oss. Vi har også reist mye med ungene, vært fleksible studenter, hatt ungene hjemme til de var nesten 1,5 før de begynte i barnehage. Det var veldig fint å få barn tidlig. Det at vi ikke hadde lån, faste jobber og forpliktelser gjorde at vi var veldig fri til å gjøre hva vi ville. Men klart økonomisk var det i perioder tøft, men vi var mye mindre kravstore da enn vi er i dag. Klart med tiden kom det en mer trygghet og ro i foreldrerollen, men om det var pga alder eller bare erfaring det vet jeg ikke.

Økonomisk tror jeg det er tøft i perioder for de fleste, uansett hvilken alder man får barn i. For har man ventet til man har fast jobb, så har man gjerne også fler utgifter (samt vaner/en livsstil som koster penger).

 

[Druesaft]

Jeg tenker at det er noen fordeler og ulemper med å bli foreldre mens man er ung og andre fordeler og ulemper med å være godt voksen før man blir foreldre.

En venn av meg har et eldre og et yngre søsken som det er 30 år mellom. Moren sier selv at hun var for gammel da hun fikk yngste og at hun absolutt ikke vil anbefale noen å få en baby i den alderen.

Kjenner også til venner av familien der det er

Økonomisk tror jeg det er tøft i perioder for de fleste, uansett hvilken alder man får barn i. For har man ventet til man har fast jobb, så har man gjerne også fler utgifter (samt vaner/en livsstil som koster penger).

Vi hadde større økonomisk frihet da vi var i starten av tjueårene. Mye mer penger som kunne brukes på tull og reising enn vi har i dag. Nå går det 10.000 i måneden bare på barnehage og sfo. Og lån, forsikring, bompenger, drivstoff, strøm, fritidsaktiviteter for ungene, kattemat osv osv. Før betalte vi for ei billig studentleilighet og mat, det var det.

 

[Kengu]

Vi prøvde å få barn tidlig, men for min den er jeg veldig glad vi ikke dikk når vi tenkte, for det hadde ikke vært det jeg ønskervfircetbbsrn . Jeg ønsker mer for barnet mitt enn det vi kunne gi da, selv om det for andre hadde vært mer enn bra nok.
Nå er vi over 40 og klar for å få små i hus igjen og gleder oss til det

 

[Zonnestraaltje]

Mine foreldre var 40 og 43 da jeg ble født. Jeg vokste opp livredd for at de skulle dø fra meg, men det var kanskje fordi det kun var meg og en av mine bestevenner som hadde så gamle foreldre. Skrekken gikk etterhvert over.

Selv rekker jeg å fylle 37 før fødsel denne gangen, og føler meg som en gammel forelder. Tenker litt på det, men det hjelper å se hvor mange andre som er over 40 når de får barn. Jeg innser nå at jeg nå kjenner mange som ble født da foreldrene deres var mellom 42 og 46 år gamle, og da høres plutselig ikke 37 så ille ut . Jeg bor nå på en helt annen kant av landet enn hvor jeg vokste opp.

 

[Zonnestraaltje]

Trnket også det mange ganger er verre å leve med foreldre som ikke er glad i hverandre eller som har dårlig samarbeid, enn å leve med «en angst» om å miste foreldre. Mamma er nå 60 og jeg har aldri levd i angst for at hun skulle dø, heller levd i uro av hennes og pappas usannsynlig dårlige sammenarbeid og elendige samspill

Det er forskjell på angst og engstelig. Angst er nok veldig sammenlignbart med traumer, nettopp fordi det er en type følelse som gjerne oppstår ved traumer også, og det er svært irrasjonelt. Å være engstelig er noe annet, og langt mildere Så jo, angst for at foreldrene kan dø, er ganske brutalt. Å være engstelig/redd for det, blir noe annet.