Dette er et komplisert tema som engasjerer mange ser jeg. Som mange nevner er jo trenden nå at førstegangsfødende har bikket 30 år, og studier og karriere er nok en god grunn til det.
Jeg tenker at hva som er rett for en person ikke nødvendigvis er rett for en annen, og det må respekteres. Jeg kjenner jeg blir litt provosert av to punkter: 1) At man «velger» å få barn, om det så er sent eller tidlig. Virkeligheten er ikke så enkel at når man bestemmer seg for å få barn, så vips er man gravid! Greit, det kan være enklere i 20-årene, men det er ingen garanti. Her kom nr 1 relativt raskt da vi bestemte oss (jeg var 30), men nr 2 tok det nesten 3 år (er gravid nå 37 år gammel, og det klaffet samme måned som henvisning til IVF ble sendt). For å holde det kort, jeg ville ha liten aldersforskjell på barna, men mannen min var usikker på å få fler. Det var tøft, men han ombestemte seg. En er jo to om å få barn. Kanskje er det ikke noe «rett» tidspunkt å få barn på, men man må jo være sikker. Sikker på at det er med rett person og at det er livsstilen man ønsker. For noen er det i 20-årene, andre 30 eller tilogmed 40.
Punkt to som provoserer meg er at man «får barn for besteforeldres skyld» satt på spissen. Ja, det er utrolig koselig å ha deltakende besteforeldre, samt en ressurs med tanke på hjelp med barnepass. Og de «yngre» besteforeldrene har nok en fordel helsemessig og overskuddsmessig. Jeg tenker likevel at dette er mer en bonus enn en grunn til å få barn tidlig, om da ikke alt annet er på stell (rett partner, en livsstil man ønsker osv). Samtidig har også besteforeldre sine egne liv, og mange har «ikke tid» til barnebarn før de er pensjonert selv. Mine foreldre derimot har aldri vært så opptatte etter de ble pensjonister. Nå har de tid til å reise og sosialisere etter et langt arbeidsliv. Og hvorfor skulle de ikke det? Ja, det er hyggelig (og noen ganger nødvendig) med hjelp, og de har stor glede av barnebarn og omvendt, men at mine behov skal komme før deres er vel ikke rett? Man får vel barn for å ta vare på de selv, ikke for besteforeldrene?
Så er det fordeler med å bli foreldre tidlig og å bli foreldre senere i livet. Det vil alltid være fordeler og ulemper. Men, man rår ikke alltid over livet selv. Det er uansett en «egoistisk» handling å få barn. Man gjør det jo for seg selv, ikke andre. Så kanskje greit å respektere alle utgangspunkt uten å henge ut «de gamle» foreldrene?
hun syntes det var kjempeflaut.
det eneste som jeg synes er veldig leit er at min farmor også fikk min far nokså sent, slik at hun gikk bort når jeg kun var 6 år. Hun var da gammel, og hadde levd et godt liv, men slik blir det altså når to generasjoner på rad får barn sent. Jeg fikk heller aldri hilst på min farfar, men han døde tidlig.
er sikkert noen sånne andre kjærringer her. Mannen min var også student, så ingenting lå til rette sånn etter vanlige forventninger.
Mamma ble forøvrig bestemor som 41-åring (pappa var 39!) og det er rart å tenke på at de fremdeles kunne fått egne barn på den alderen 
