Hva anser dere som gamle foreldre? Jeg vokste selv opp med en «gammel» far og en ung mor. Gammel på starten av 90-tallet var 36 år. Jeg var yngste barnet av fire. I dag er det jo ansett som helt vanlig å få barn langt ut i 30-årene og enda senere. Selv har jeg startet tidlig og er 30 år med tre barn. Synes jeg begynner å bli gammel for å skulle få flere. Merker jeg har fått linjer i ansiktet og er eldre enn da jeg var 20 liksom. Hva mener dere om dette med alder og barn? Jeg følte at lin far var gammel da jeg vokste opp. Tenkte på mår han skulle dø osv.
Gamle foreldre
- Trådstarter Druesaft
- Opprettet
Ville bare skyte inn at det ikke bare er nå det er helt vanlig å få barn i hele perioden man er fertil. Før prevensjon ble allment tilgjengelig (70-/80-tallet) fikk man vel typisk første barn 1 år etter at man giftet seg, og så jevnlig nye barn til man ikke var fertil lengre. De større barna hjalp til med de minste. Historisk sett har barnedødeligheten vært stor, så det var greit å få mange barn for å forhåpentligvis få beholde noen.
Tendensen som er helt ny er at alderen til førstegangsfødende har gått opp. Men å få siste barn i 40-årene tror jeg ikke er noe nytt, historisk sett.
Prevensjon og muligheten til familieplanlegging er relativt nytt, og en eller annen gang de siste 50 årene fant man ut at 2-3 barn var det mest gunstige, og så stoppet folk når de hadde nådd det målet.
Håper du fortsatt har faren din!
Mamma2020
Betatt av forumet
Jeg synes å få barn i 40 åra er gammelt da. Men tiden endrer seg, ikke alle kan få barn så tidlig heller.
Ville bare skyte inn at det ikke bare er nå det er helt vanlig å få barn i hele perioden man er fertil. Før prevensjon ble allment tilgjengelig (70-/80-tallet) fikk man vel typisk første barn 1 år etter at man giftet seg, og så jevnlig nye barn til man ikke var fertil lengre. De større barna hjalp til med de minste. Historisk sett har barnedødeligheten vært stor, så det var greit å få mange barn for å forhåpentligvis få beholde noen.
Tendensen som er helt ny er at alderen til førstegangsfødende har gått opp. Men å få siste barn i 40-årene tror jeg ikke er noe nytt, historisk sett.
Prevensjon og muligheten til familieplanlegging er relativt nytt, og en eller annen gang de siste 50 årene fant man ut at 2-3 barn var det mest gunstige, og så stoppet folk når de hadde nådd det målet.
Håper du fortsatt har faren din!
det er helt sant det du skriver. Besteforeldregenerasjonen hadde jo søskenflokker på åtte-ti barn, det var jo ikke uvanlig. Samme ser en jo i U-land i dag. Jeg har enda min far, og nå synes jeg jo ikke han er gammel, men da jeg var barn var det annerledes. Veldig få av vennene våre har barn enda, og de vil jo alle være rundt alderen til faren min da jeg ble født. Det er så vanlig å vente med å få barn i dag, at kanskje ungene som vokser opp ikke får samme tanker og bekymringer, det blir kanskje mer uvanlig å ha veldig unge foreldre.
Jeg har ingen mening om når andre får barn, og livet skjer og det passer for mange ikke å få barn tidlig. Kanskje har man ikke møtt en person man vil ha barn med før senere, kanskje man ikke kan bli gravid uten hjelp. Det var ikke det jeg mente i innlegget. Jeg bare husker hva jeg selv følte som barn, som jeg vet mange andre også har følt på. Frykt for at foreldre skal dø, det å, av en eller annen merkelig grunn, være flau over alderen til foreldrene sine. Det er helt reelt og ikke uvanlig for barn å kjenne på slike ting. Kanskje pga min egen erfaring med dette, samt at vi var tidlig ute med å få barn, gjør at jeg føler meg eldre i dag enn da jeg var 21 og gravid med første. Det skjer ganske mye fra 20 til 30 og fra 30 opp mot 40. Det er jo helt individuelt hvordan en føler ift det med alder. Jeg mener ikke unge foreldre er bedre enn eldre, eller motsatt.
Dø kan man jo gjøre uansett alder , for de av oss som har opplevd mye dødsfall blant unge så er hverfall ikke det noe jeg tenker på i forhold til ung vs gammel. Jeg er selv over 40 og fortsatt sprek og ung til sinns, som du sier det er individuelt hva man føler.
Her rører du ved noe jeg har tenkt mye rundt den siste tiden. Prøvde å begrense meg, men dette ble resultatet, haha! Man for bare scrolle forbi om det blir kjedelig 
Jeg tenker at å gå barn etter 35 år har vel aldri vært betegnet som så ungt som i dag i grunnen
Å få barn nærmere og over 40 har jo som nevnt over alltid vært gammelt, men ikke uvanlig, men at forskjellen er at folk får færre barn enn før og det første barnet får de også senere. Jeg har ung far, han var 26 da jeg ble født, mens yngstemann i søskenflokken er 9 år yngre enn meg. Så da var jo faren hennes 35 da hun ble født.
Det har mye med trender i samfunnet å gjøre også. Mange nevner «dårlige» permisjonsordninger, men sannheten er vel der at Norge har blant de beste permisjonsordningene i hele verden. Jeg er likevel enig i at den kunne være både bedre (lenger) og mer fleksibel med tanke på hvordan man fordeler ukene foreldrene mellom. For de som vil dele 50/50 er det jo fint, men ikke så ideellt for de som ønsker en annen løsning. Til sammenligning har Danmark KUN 6 måneder permisjon med full lønn, deretter får man noe som tilsvarer litt mer enn kontantstøtte og ingenting er reservert far, dermed er det også veldig mange færre fedre som tar permisjon. Og som jeg har skjønt er det mange andre land hvor man kun har et par måneder betalt permisjon for mor og deretter ikke noe. Og i Sverige lærte jeg nettopp at så lenge mor har permisjon, får eventuelle søsken kun bruke barnehagen fra ca 10-14. Synes ikke jeg ser det falle i god jord her at man ikke kan velge tiden man har barna i barnehagen bare fordi den ene har foreldrepermisjon akkurat. Jeg har hørt nevnt et par ganger i media at permisjonsordningen er årsak til at folk får færre barn, men jeg tror ikke det er hovedårsak, det kan derimot påvirke hvor lenge folk venter. Fordi man gjerne vil fullføre en utdannelse også få seg en fast jobb. Det er stadig færre jobber du kan gå inn i som ufaglært. Og i mange deler av landet er det overraskende vanskelig å få fast jobb, selv med en relevant utdannelse. Så vil man kanskje jobbe et år eller to før man får barn, og mange ønsker også å kjøpe sin egen bolig. Og da går årene når det tar litt tid både å få jobb og vi har et sinnsykt boligmarked som, særlig i de store byene, belager seg på at man kan få hjelp fra foreldrene sine eller har en jobb med over gjennomsnittet høy lønn. Forskjellene i folks personlige økonomi øker stadig, og boligmarkedet er absolutt en avgjørende årsak.
Så oppsummert - grunnen til at folk får sitt første barn seint nå i dag tror jeg er fokus på selvrealisering, en permisjonsordning som krever at du har jobbet et år først og dyre boligpriser. Dermed flytter også grensene seg for hva folk tenker er seint å starte å stifte familie.
Jeg er kjærringa mot strømmen som hoppa i det og planlagt fikk barn før jeg var ferdig med studier, var uten jobb (altså på grunn av studier) og heller ikke eide min egen bolig er sikkert noen sånne andre kjærringer her. Mannen min var også student, så ingenting lå til rette sånn etter vanlige forventninger.
Tenker uansett at jeg var heldig - den største forutsetningen for meg, var at jeg var i et stabilt forhold med en jeg så for meg å dele resten av livet med. Og det er heller ingen selvfølge at man treffer den personen tidlig i voksenlivet. Men samtidig er det mange som blir sammen rundt typ 26 år, og likevel venter til 33 med å begynne prøving, på tross av at de har jobber og eier bolig. Og da handler det kanskje om de andre faktorene i samfunnet som påvirker når vil velger å starte familie. Og at det sikkert er en del som tenker at det er mye man «må» gjøre før man får barn som ikke er mulig etter man får barn.
Trendene er også at man venter lenger i storbyer enn på mindre steder.
Så tror jeg at mange frykter at alt er «over» når man får barn. Men man kan så absolutt fortsette å utvikle seg, studere og bytte jobb også etter man stifter familie. Men det krever mer. Arbeidsmarkedet eller en eksamenssensor tar ikke høyde for at man har vært syk 3 ganger den siste måneden og sov 4 timer natta før når de skal bedømme deg. Man konkurrerer med dem som ikke har barn og sånn sett har mer dedikert tid kun til seg selv. Og det kan jeg godt kjenne på at jeg synes er litt hardt, særlig som kvinne. Jeg mener, når jeg møter jevnaldrende som ikke har født 3 barn i løpet av de siste 5 årene så har de yrkesmessig ofte kommet mye lenger. Og jeg kan kjenne meg uviktig for hva har jeg egentlig «drevet med» de siste årene? Jeg er straks ferdig med studier og skal inn i arbeidsmarkedet. Der var de andre for 3-5 år siden. Å ha født og gått hjemme med barn er ikke sett på som viktig eller status (min personlige opplevelse). Men det forklarer jo hvorfor jeg som 29 år ligger bak dem som ikke har fått barn enda. Mannen min, som da har hatt sin vanlige kropp gjennom mine graviditeter og barseltider (heldigvis får man si, haha), har derimot kommet langt i yrkeslivet på den samme tiden. Han har kun vært «ute» i korte strekk om gangen. Men han har jobbet hardt for å komme dit han er, for selv om han ikke har vært ute i permisjon eller gravid så har han jo i perioder tatt all/den største støyten med husarbeid. Og han har jo heller ikke fritid når han kommer hjem fra jobb. Da går kjøret med unger til leggetid også er det å prøve å få rydda opp det verste kaoset.
Okei, dette var kanskje et alt for langt svar men det er mine teorier om hvorfor man stadig vente lenger med å stifte familie og dermed får mange flere foreldre som er nærmere 40 enn 25 når de føder Så mener jeg at man ikke er noen dårligere eller bedre forelder basert på alder, og at man kan ha flaks og uflaks gjennom hele livet. Et familemedlem traff sin utkårede seint og fikk barn da hun var 35 og 40 år. Dette var på 50-60-tallet så DA var hun skikkelig gammal mor. Hun lever fortsatt og lever hun litt til, så fyller hun 100 år i år
Så har vi et annet eksempel. Moren min ble født da foreldrene hennes var 22 og 20 år, hun var deres andre barn så de var enda yngre da første ble født. Mormor døde over natta helt uforventet da hun var 61 år og morfar av kreft da han var 71
Så hun var uten foreldre før hun ble 50 år.
Det var jo mine besteforeldre som jeg var veldig nære og som plutselig bare ble borte, så jeg har kjent selv på at man bare må gripe mulighetene som kommer i livet og ikke tenke at det alltid kommer bedre muligheter eller sjanser nå. Og jeg hadde jo innmari uflaks selv og fikk ikke akkurat den enkleste reisen til å bli mor. Men nå har jeg faktisk 2 stykker som jeg er utrolig glad for å få se vokse opp - også kommer jobb og bolig faktisk til å ordne seg.
Jeg tenker ellers at dette er et viktig tema å snakke om, og spesielt på et politisk høyere plan, fordi det kan forklare ulike strukturer vi har i samfunnet som kanskje ikke er helt idelle sånn det er nå. Ikke minst trenger jo samfunnet at folk får flere barn
Jeg tenker at å gå barn etter 35 år har vel aldri vært betegnet som så ungt som i dag i grunnen
Å få barn nærmere og over 40 har jo som nevnt over alltid vært gammelt, men ikke uvanlig, men at forskjellen er at folk får færre barn enn før og det første barnet får de også senere. Jeg har ung far, han var 26 da jeg ble født, mens yngstemann i søskenflokken er 9 år yngre enn meg. Så da var jo faren hennes 35 da hun ble født.
Det har mye med trender i samfunnet å gjøre også. Mange nevner «dårlige» permisjonsordninger, men sannheten er vel der at Norge har blant de beste permisjonsordningene i hele verden. Jeg er likevel enig i at den kunne være både bedre (lenger) og mer fleksibel med tanke på hvordan man fordeler ukene foreldrene mellom. For de som vil dele 50/50 er det jo fint, men ikke så ideellt for de som ønsker en annen løsning. Til sammenligning har Danmark KUN 6 måneder permisjon med full lønn, deretter får man noe som tilsvarer litt mer enn kontantstøtte og ingenting er reservert far, dermed er det også veldig mange færre fedre som tar permisjon. Og som jeg har skjønt er det mange andre land hvor man kun har et par måneder betalt permisjon for mor og deretter ikke noe. Og i Sverige lærte jeg nettopp at så lenge mor har permisjon, får eventuelle søsken kun bruke barnehagen fra ca 10-14. Synes ikke jeg ser det falle i god jord her at man ikke kan velge tiden man har barna i barnehagen bare fordi den ene har foreldrepermisjon akkurat. Jeg har hørt nevnt et par ganger i media at permisjonsordningen er årsak til at folk får færre barn, men jeg tror ikke det er hovedårsak, det kan derimot påvirke hvor lenge folk venter. Fordi man gjerne vil fullføre en utdannelse også få seg en fast jobb. Det er stadig færre jobber du kan gå inn i som ufaglært. Og i mange deler av landet er det overraskende vanskelig å få fast jobb, selv med en relevant utdannelse. Så vil man kanskje jobbe et år eller to før man får barn, og mange ønsker også å kjøpe sin egen bolig. Og da går årene når det tar litt tid både å få jobb og vi har et sinnsykt boligmarked som, særlig i de store byene, belager seg på at man kan få hjelp fra foreldrene sine eller har en jobb med over gjennomsnittet høy lønn. Forskjellene i folks personlige økonomi øker stadig, og boligmarkedet er absolutt en avgjørende årsak.
Så oppsummert - grunnen til at folk får sitt første barn seint nå i dag tror jeg er fokus på selvrealisering, en permisjonsordning som krever at du har jobbet et år først og dyre boligpriser. Dermed flytter også grensene seg for hva folk tenker er seint å starte å stifte familie.
Jeg er kjærringa mot strømmen som hoppa i det og planlagt fikk barn før jeg var ferdig med studier, var uten jobb (altså på grunn av studier) og heller ikke eide min egen bolig
er sikkert noen sånne andre kjærringer her. Mannen min var også student, så ingenting lå til rette sånn etter vanlige forventninger.Tenker uansett at jeg var heldig - den største forutsetningen for meg, var at jeg var i et stabilt forhold med en jeg så for meg å dele resten av livet med. Og det er heller ingen selvfølge at man treffer den personen tidlig i voksenlivet. Men samtidig er det mange som blir sammen rundt typ 26 år, og likevel venter til 33 med å begynne prøving, på tross av at de har jobber og eier bolig. Og da handler det kanskje om de andre faktorene i samfunnet som påvirker når vil velger å starte familie. Og at det sikkert er en del som tenker at det er mye man «må» gjøre før man får barn som ikke er mulig etter man får barn.
Trendene er også at man venter lenger i storbyer enn på mindre steder.
Så tror jeg at mange frykter at alt er «over» når man får barn. Men man kan så absolutt fortsette å utvikle seg, studere og bytte jobb også etter man stifter familie. Men det krever mer. Arbeidsmarkedet eller en eksamenssensor tar ikke høyde for at man har vært syk 3 ganger den siste måneden og sov 4 timer natta før når de skal bedømme deg. Man konkurrerer med dem som ikke har barn og sånn sett har mer dedikert tid kun til seg selv. Og det kan jeg godt kjenne på at jeg synes er litt hardt, særlig som kvinne. Jeg mener, når jeg møter jevnaldrende som ikke har født 3 barn i løpet av de siste 5 årene så har de yrkesmessig ofte kommet mye lenger. Og jeg kan kjenne meg uviktig for hva har jeg egentlig «drevet med» de siste årene? Jeg er straks ferdig med studier og skal inn i arbeidsmarkedet. Der var de andre for 3-5 år siden. Å ha født og gått hjemme med barn er ikke sett på som viktig eller status (min personlige opplevelse). Men det forklarer jo hvorfor jeg som 29 år ligger bak dem som ikke har fått barn enda. Mannen min, som da har hatt sin vanlige kropp gjennom mine graviditeter og barseltider (heldigvis får man si, haha), har derimot kommet langt i yrkeslivet på den samme tiden. Han har kun vært «ute» i korte strekk om gangen. Men han har jobbet hardt for å komme dit han er, for selv om han ikke har vært ute i permisjon eller gravid så har han jo i perioder tatt all/den største støyten med husarbeid. Og han har jo heller ikke fritid når han kommer hjem fra jobb. Da går kjøret med unger til leggetid også er det å prøve å få rydda opp det verste kaoset.
Okei, dette var kanskje et alt for langt svar
men det er mine teorier om hvorfor man stadig vente lenger med å stifte familie og dermed får mange flere foreldre som er nærmere 40 enn 25 når de føder Så mener jeg at man ikke er noen dårligere eller bedre forelder basert på alder, og at man kan ha flaks og uflaks gjennom hele livet. Et familemedlem traff sin utkårede seint og fikk barn da hun var 35 og 40 år. Dette var på 50-60-tallet så DA var hun skikkelig gammal mor. Hun lever fortsatt og lever hun litt til, så fyller hun 100 år i år Så har vi et annet eksempel. Moren min ble født da foreldrene hennes var 22 og 20 år, hun var deres andre barn så de var enda yngre da første ble født. Mormor døde over natta helt uforventet da hun var 61 år og morfar av kreft da han var 71
Så hun var uten foreldre før hun ble 50 år.Det var jo mine besteforeldre som jeg var veldig nære og som plutselig bare ble borte, så jeg har kjent selv på at man bare må gripe mulighetene som kommer i livet og ikke tenke at det alltid kommer bedre muligheter eller sjanser nå. Og jeg hadde jo innmari uflaks selv og fikk ikke akkurat den enkleste reisen til å bli mor. Men nå har jeg faktisk 2 stykker som jeg er utrolig glad for å få se vokse opp - også kommer jobb og bolig faktisk til å ordne seg.
Jeg tenker ellers at dette er et viktig tema å snakke om, og spesielt på et politisk høyere plan, fordi det kan forklare ulike strukturer vi har i samfunnet som kanskje ikke er helt idelle sånn det er nå. Ikke minst trenger jo samfunnet at folk får flere barn
Last edited:
Personlig vil jeg ikke få barn etter 30. hva andre gjør får være opp til de vi skal kun ha en og han fikk jeg da jeg var 25
vi skal kun ha en og han fikk jeg da jeg var 25
Jeg tenker at det ikke er noe nytt i menneskets historie.
Gjennomsnitt alderen for de som får barn i dag er rundt 30 år, det var den i gamle dager også.
Den store forskjellen er at i gamledager begynte man å få barn, og fortsatte med det til man kom i overgangsalderen.
I dag får man færre barn, men gjennomsnitt alderen er nogelunde den samme.
Er en grunn til at forskere regner en generasjon som 30 år.
Greit, det fins personer der ut, jeg er en av dem, som får barna sine sent men det er min sak og andre har ikke noe med det.
Dagens eldre (og da mener jeg de fra en 50-60 år og oppover) er sprekere enn noensinne så jeg ser virkelig ikke problemet med at noen får barn sent. Er liksom ikke som at vi som er godt over 40 ikke klarer å ha et aktivt liv og følge opp barna våre.
Gjennomsnitt alderen for de som får barn i dag er rundt 30 år, det var den i gamle dager også.
Den store forskjellen er at i gamledager begynte man å få barn, og fortsatte med det til man kom i overgangsalderen.
I dag får man færre barn, men gjennomsnitt alderen er nogelunde den samme.
Er en grunn til at forskere regner en generasjon som 30 år.
Greit, det fins personer der ut, jeg er en av dem, som får barna sine sent men det er min sak og andre har ikke noe med det.
Dagens eldre (og da mener jeg de fra en 50-60 år og oppover) er sprekere enn noensinne så jeg ser virkelig ikke problemet med at noen får barn sent. Er liksom ikke som at vi som er godt over 40 ikke klarer å ha et aktivt liv og følge opp barna våre.
Har opplevd mange unge dødsfall i familie og lokalsamfunn, så er ingen garanti for å leve lenge uansett. Er nok blitt en pessimist sånn sett. Jeg har ingen tro på at jeg lever til 80, men så gjør jeg kanskje det likevel. Hovedmålet mitt er å leve og holde meg frisk og rask til ungene er store nok til å klare seg selv, så blir alt ut over det en bonus. Mulig det er derfor jeg tenker at 30 år er «gammelt». Men for et barn er alderdom noe de kan frykte, typisk rundt 4-6 års alder. Slik har det i alle fall vært for mine to eldste.
Man skal nå også finne en mann å få den ungen med, glad jeg ikke fikk barn med de jeg var med fram til jeg var 29. Mannen i mitt liv kom når jeg var 29, hva skal jeg gjøre? Planlegge og få barn med første og beste som kommer, men som på ingen måte er en bra fyr for livet? Da går jeg heller barnløs, det var også ideen min fram til mannen min kom seilende inn i livet mitt.
Men med dette impliserer du at man ikke kan være sprek når man nærmer seg 50.
Dagens 50 og 60 åringer er sprekere enn noen gang tidligere.
Jeg fikk selv siste en måned før jeg fylte 40, og min far var selv gammel når jeg ble født.
Det du sier at barn i 4-6 års alderen frykter alderen til foreldrene, og at de skal miste dem dersom de fikk barn sent kjenner jeg meg overhode ikke igjen i.
Pin-up
Forumet er livet
Jeg har ikke noen formening om hva jeg anser som "gamle" foreldre. Som andre peker på, er det mye som ligger bak avgjørelsen (eventuelt tilfeldighetene) om å få barn. For noen er det perfekt å ha fått tre barn ingen de er 25, mens andre velger å, eller er nødt til, å vente. Selv fikk jeg barn da jeg var hhv 30, 32 og 34, og for meg var det perfekt. Her jeg bor blir det nok av mange ansett som seint, da det lenge har vært vanlig å gifte seg og bli foreldre i starten av tjueårene. Dette er imidlertid en trend som er i ferd med å endre seg, i takt med andre deler av landet.
Enig i at det er vanlig for barn å være redde for at foreldrene skal dø, men som en som har arbeidet med barn i snart tjue år har jeg aldri erfart at alder har spilt noen rolle. Redselen for at foreldrene skal dø og dermed forsvinne er nok like reell enten de er i tjue- eller førtiårene
Enig i at det er vanlig for barn å være redde for at foreldrene skal dø, men som en som har arbeidet med barn i snart tjue år har jeg aldri erfart at alder har spilt noen rolle. Redselen for at foreldrene skal dø og dermed forsvinne er nok like reell enten de er i tjue- eller førtiårene
Joda jeg tror 50-åringer kan være spreke. Min egen mor er tidlig i 50-årene og mye sprekere enn det jeg er. Gjør yoga, spinning, løper og går fjellturer. Jeg tror du misforstår meg litt. Jeg kommer til å gjøre hva jeg kan for å holde meg frisk og rask. Men man kan jo bli syk, få kreft, havne i en ulykke osv. Mange som jobber hele livet for så å dø like før de skal pensjoneres. Jeg prøver å leve godt i stedet for å forvente at man har allverden med tid. Det er ingen selvfølge at man holder seg frisk og lever til 80.
veldig mange barn får redsel for døden når de skjønner hva det innebærer, både for seg selv og familiemedlemmer.
Jeg har en redsel for å miste pappa. Jeg vet at det kommer til å skje. Han gikk av med pensjon januar 2020 med planer for å reise og oppleve ting. Så kom korona. Deretter fikk han kreft for et år siden som er uhelbredelig, de vet lite om tidsrommet da dette er en aggresiv og ukjent krefttype.
Jeg har lært meg med dette å nyte tida. Ikke hele tida glede meg til det neste som skal skje.
Jeg fant også riktig mann å få barn med sent og fikk første da jeg var 29. Andre da jeg var 33. Jeg synes det er sent, men samtidig er jeg glad for at jeg har unger med han jeg er gift med og ikke har dine, mine og våre barn.
Trnket også det mange ganger er verre å leve med foreldre som ikke er glad i hverandre eller som har dårlig samarbeid, enn å leve med «en angst» om å miste foreldre. Mamma er nå 60 og jeg har aldri levd i angst for at hun skulle dø, heller levd i uro av hennes og pappas usannsynlig dårlige sammenarbeid og elendige samspill 