Jeg er også en av de som har strevd med overspising som voksen. Nå tør jeg ikke veie meg. Jeg ser mange her inne har gått ned.. det har absolutt ikke jeg. Ingen av mine vanlige bukser er i nærheten av å passe. Strever skikkelig med selvbildet om dagen. Føler magen bare er en feit bolledeig, og at det ikke er noe babymage. Skammer meg over at jeg ikke har hatt mer kontroll. Samtidig vet jeg at jeg ikke hadde klart å spise noe annet i de verste ukene med kvalme heller.
Hjalp ikke i familieselskapet hvor vi avslørte graviditeten heller. Første pappa sa var:» Åja, det er derfor du har lagt på deg så masse. La merke til det sist vi treftes, men da ville jeg ikke si noe... men det må vel være mye fett også på den magen? Den står ikke akkurat til proporsjonene.. Babyen er vel ikke større enn et eple eller noe?». Lot som ingenting og lo med. Men egentlig ble jeg kjempelei meg.
Å nei!! Uff å huff! Jeg har jobbet en del med behandling av bulimi og overspisinglidelse tidligere, og får vondt av å høre at en kan få slike kommentarer (uavhengig av om en strever med mat og følelser eller ikke). Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at dette er uakseptabel atferd fra en forelder. Og kanskje spesielt når han selv vet (burde vite) hvor "vanskelig" det kan være å streve med overvekt og mat. Jeg hadde så absolutt satt han på plass, men forstår at vi alle er forskjellige og at gamle mønstre ofte består. Jeg ville allikevel vært veldig "hard" og tydelig på at slike kommentarer og snakk om andres eller barnets kropp (uavhengig om det er når barnet er tilstede eller ikke) er helt uakseptabelt...
Nei, vil bare si jeg føler virkelig med deg, og at du slipper flere slike kommentarer <3
Forøvrig har jeg gått opp ca 3 kg og er kun 12+5, og håper virkelig at vektøkningen ikke blir mer enn nødvendig. Jeg er helt normalvektig og godt trent, men gud, får helt angst av å se at kroppen endrer seg så fort! Og jeg har jo ikke fått noe særlig mage enda, kan ikke se noen ting omtrent har bare blitt "jevnt over bollete"