Hadde glemt litt at første trimester kan være røfft.
Husker jo best slutten fra tidligere svangerskap, når man er stor og tung. Og tenker at i starten er jo alt så lett.
Det er det jo ikke, nesten ingen vet, man er kvalm om emosjonell og føler seg sårbar og er redd for å miste de første ukene.
Jeg blir like emo som jeg var i puberteten
Gleder meg til å stryke på magen og kjenne liv, og at alle kan se at det er en grunn til at jeg går saktere enn vanlig
Og så gleder jeg meg til det våres og jeg kan begynne å pusle ute i hagen
Hvordan tar dere andre det?