Det er klart barna reagerer forskjellig, og det er jo en stor del av hvorfor dette er så vanskelig, for vi voksne reagerer også veldig forskjellig som du sier og når vi blir redde er det naturlig å reagere og da vil noen holde seg rolig mens andre gå i "panikk"modus. Jeg er selv en rimelig rolig person ihvertfall i jobben min, men når mine egne barn står i fare svartner det litt for meg også desverre og har dratt ungene bort fra både det ene og det andre, har også tatt hardt i de så de har blitt redde, alltid forklart etterpå men det endrer desverre ikke på følelsen barnet får i situasjonen og redlen det opplever der og da. Men igjen, der er langt fra avstraffelse og knipsing slag på hender fordi man rører den dyre designbollen til mor, så kan forøvrig ikke sammenlignes på den måten men syns det er interessant at mange mener man aldrig skal være fysiske med barna men beskriver at de kunne tatt hardt i armen eller røsket bort barnet, da er man faktisk fysisk.
Hadde du ikke forklart i etterkant heller, så tror jeg faktisk barnet hadde blitt mer redd. Ja, de blir nok redde der og da, men om man ikke forklarer hvorfor man gjorde det så vil jo redselen bli sittende og barnet vil aldri forstå faren ved det som ble gjort.
Si om barnet hadde løpt ut i veien og du ser en bil kommer i full fart, så ville man jo naturligvis røsket til seg ungen eller gjort alt man kan for at barnet ikke skal bli påkjørt. Kan ikke se for meg at noen bare blir stående å se på og forklarer at "du kommer til å dø", for så å håpe at barnet flytter seg selv.
Barnet vil nok bli skremt av å bli revet vekk i en slik situasjon også, men heller en skremt unge enn en død unge.
Hadde en episode for et par uker siden hvor noen barn kom opp i hagen min, hvor yngste på 2-3 år var på vei mot veien. Det var ingen biler der, men vet de kan komme fort. Jeg lar jo da ikke barnet gå ut i veien, men løftet henne opp og bar henne med meg hjem til foreldrene sine, som ikke hadde fått med seg at ungen hadde forsvunnet fra deres hage...
Men dette er jo ikke snakk om straff. Og selv om de små barna kanskje ikke forstår forskjellen enda, så vil de gjøre det etterhvert. Alt må læres. Noen trenger lengre tid enn andre.
Om det er snakk om en bolle på bordet, så kan jeg fint si at den ikke skal røres. Om det gjentar seg gang på gang, så flytter jeg heller på bollen da.
Begynner hun å grave i blomstene, så drar jeg henne ikke vekk, men sier at hun ikke får lov. Evnt løfter henne vekk om hun fortsetter.
Men om hun slår, kan jeg fint holde hendene hennes for å hindre at hun gjør det, samtidig som jeg forklarer at det gjør vondt og ikke er greit.