Så utrolig interessant diskusjon! Jeg synes du faktisk spør om noe som er svært relevant! Voksne har ulike holdninger og meninger til hva som er greit og ikke greit i barneoppdragelse, og en diskusjon rundt det opp mot lovverk er bra! Det er ikke lov til å bryte fartsgrensen heller, men mange gjør det nok hver dag fordi det "er da ikke såååå farlig!".
Vel- her kommer min logikk rundt det å knipse over fingrene, eller å dra barn bort etter klærne/eller i arma. Hjernen vår er skapt slik at når den opplever ubehag, så begynner den å unngå ubehag. Har den opplevd smerte i forbindelse med en aktivitet/gjerning, så vil den ikke utføre denne aktiviteten/gjerningen mer. Så langt, så greit. Men når hjernen opplever frykt, så utsondres et stoff i hjernen (kortisol), som er med på å skape en fryktreaksjon. Kortisol for hjernen, er med på å hemme utvikling av nye synapser, hjernestrukturer osv. Hjernen til et barn utsatt for vold, vil da bli hemmet i utviklingen sin. Hjernen vil også da gå ofte i forsvarsmodus, og amygdala vil styre mer og mer for barnet/den voksne når den kommer i gitt truende situasjoner. Her vil da jeg påpeke at dersom voksne da gjør hånda klar til knips av barnet, så kan barnet da gå i "freeze mode", fordi det opplever frykt. Den voksne har da startet utskildringen av kortisol i barnets hjerne. Barnet har ikke lært hvorfor den ikke skal gjøre det den gjør, den har kun lært at den snart før vondt, og må slå over til overlevelsesmodus!
Dere opplever nok at det jeg skriver nå er overdramatisert, og at et knips umulig kan gjøre stor skade. Men jo, dessverre kan det gjøre stor skade på sikt. Barnet får dårligere kognitiv fungering, og vil kunne få skader på sikt.
Dersom dere lurer mer, les dere opp rundt temaet. Det finnes mye god litteratur rundt faget! Hilsen ho som jobber med vold i nære relasjoner og som jobber traumsesensetivt.
Og PS: dersom noen lurer, nei, jeg ville ikke knipset barnet, men fjernet det fra situasjonen. Men hvem veit hva jeg kan gjøre i ren frustrasjon når hverdagen innhenter meg. Av og til funker ikke min logiske hjerne, så kanskje jeg gjør noe jeg ikke ønsker, i affekt.
Edit: jeg planlegger ingenting, men jeg har alt for god erfaring til å si at jeg kommer til å være en så jævla perfekt forelder som aldri vil begå feil! En trussel om ikke lørdagsgodt eller TV vil nok skje, for å få barnet til å slutte med uønsket atferd!