Nummer to - lenge før planlagt

Aoede

Elsker forumet
Himmelbarn
August 2018
Obs: Ønsker å advare om at innlegget under og deler av dagboka inneholder en veldig trist historie. En historie som kan skremme noen kanskje. Så hvis du er gravid og blir lett bekymra og redd når du leser om verst tenkelig senario ved en gravidtet så anbefaler jeg å stoppe her :) Det er ingen skam å snu! ❤️

Innlegget under ble skrevet 12 juli 2017.

————————————————————-

Det er med tungt hjerte jeg lager denne prøvedagboka. I den perfekte verden så skulle denne dagboka blitt lagd om et par år, men slik ble det ikke.

I fjor på sensommeren lagde jeg min første prøvedagbok. Den ble ikke veldig lang. Jeg og mannen starta prøvinga i august/september og i oktober ble testen positiv.

Ukene og månedene som gikk var fylt med spenning, forventinger, planlegging, oppussing av barnerom, handling av utstyr og alt som hører til. Måndene var lange da jeg slet med både kvalme, bekkenløsning og ryggsmerter, men det var det selvfølgelig verdt.

Februar kom og det var tid for ordinær ultralyd. Der fikk vi se jenta vår og hun var helt perfekt på alle måter. Termin ble satt til 15. juli 2017. Det første vi gjorde på vei hjem var å kjøpe en liten sommerkjole.

Ukene og månedene gikk og alt var bra på alle kontroller og vi var også på 3D-ultralyd som viste at hun hadde det veldig bra i magen og alle mål var som de skulle.

Søndag 11. juni så våknet jeg og lå og kjente etter liv. Kjente ikke noe særlig men ble ikke veldig bekymret da det hadde vært masse liv i magen rett før jeg sovnet kvelden før. Mannen og jeg dro ut og spiste lunsj og gikk en tur, og la oss på sofan for å slappe litt av når vi kom hjem. Da tenkte jeg at jeg fikk kjenne etter liv igjen. Jordmora hadde lært meg at man skal ligge og konsentrere seg om å kjenne liv og man skal kjenne minst 10 tydelige bevegelser i løpet av to timer. Den øvelsen gjorde jeg ofte og det tok skjeldent mer enn 15 minutter før alle 10 bevegelsene hadde kommet. Denne søndsgen var det anderledes, jeg klarte ikke å få noen respons verken når jeg spiste sjokolade og cola eller når jeg dyttet på magen, så jeg ble ganske bekymret.

For meg, som med mange andre, så sitter det langt inne å ringe sykehuset. Men magefølelsen min ble i løpet av de to timene veldig dårlig, så jeg ringte og fikk beskjed om å komme for en sjekk på Ahus.

Vi dro avgårde og håpa at det ikke skulle ta alt for lang tid å få det sjekka.

Jordmora tok oss godt i mot og jeg fikk en benk å ligge på og masse iskald saft, mens hun skulle overvåke beveglsene i magen fra et annet rom. Pulsen hørte vi fint og den var som den skulle.

Før vi visste ordet av det så var det lille rommet jeg lå på overfylt av leger, gynekologer, jordmor, ultralyd og alle virka veldig stressa. De hadde ikke registrert noen bevegelser de heller og selv om pulsen var fin så hadde hun det ikke bra i magen. Få minutter senere så var jeg trillet inn i en operasjonssal og de var i gang med hastekeisersnitt.

De løp ut med hun med en gang hun ble tatt ut men ingen kunne si noe om hvordan hun hadde det, bare at de jobba med å få hun til å puste.

For å gjøre en allerede veldig lang historie litt kortere så kom hun på nyfødtintensiven på Ahus den søndagen der hun lå i respirator da hun ikke klarte å puste noe særlig selv. Alle prøver de tok så bra ut men de måtte vente noen dager før de fikk tatt MR av hjernen. Fredagen fikk vi vårt livs verste beskjed. Hjernen hadde blitt såppas skada av oksygenmangel i magen at det ikke var forenelig med liv. Lørdagen koblet vi fra respiratoren og den lille perfekte jenta vår pustet selv i 4 timer, før hun ikke klarte mer.

Det var den beste og verste uka vi begge(og familiene våre) noen gang har vært med på. Og tiden etter er også veldig tung. En av de få tingene som holder oss oppe er ønsket om å gi jenta vår en lillesøster/bror, og vi ser for oss å starte prøvingen med en gang vi får klarsignal av legene. De vet ikke hva som har skjedd og mest sannsynlig så handler det kun om uflaks og ikke noe som kan skje en gang til, men de har uansett tatt masse prøver av meg som vi skal få svar på før vi prøver igjen. Vi har et møte på sykehuset i midten av september og da håper jeg de gir oss klarsignal. Ventetiden frem til september er uendelig lang akkurat nå. Selv om jeg tror det er lurt å få ting på avstand.

Dette ble superlang, så takk hvis du tok deg tid til å lese. Kom gjerne med egne erfaringer eller spørsmål hvis du har det eller bare legg igjen et spor, da blir jeg glad :)
 
Last edited:
Så brutalt og hjerterått :( Å være mamma men ikke ha en liten en å ta seg av. Jeg håper virkelig at en lillebror eller lillesøster snart er i magen din!

Jeg har ikke erfaring med det samme, men vet om to som har kommet på sykehuset litt for sent og født et dødt barn. De har begge fått friske barn etterpå. Det skal dere også :Heartred
 
Så utrolig trist å lese:( jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å gå igjennom noe sånt! Jeg ønsker deg masse lykke til videre og skal følge deg på veien mot en lillebror eller lillesøster!! <3
 
Dette var utrolig vondt å lese :(
Vil bare ønske dere masse lykke til! Du skriver så reflektert, og virker veldig sterk!
Håper det blir en lillebrøster ganske så raskt på dere igjen når dere er klare for det ❤️
 
Åå, så forferdelig å lese historien deres. Føler sånn med dere[emoji177][emoji173]️[emoji177][emoji173]️

Mistet mitt første barn, ei jente, i dødfødsel i uke 27, februar og, og vet så utrolig godt hvor inni granskauen vond tida etterpå er [emoji173]️
Hvis dere ikke har meldt dere inn i LUB(landsforening for uventet barnedød) er dette noe jeg på det varmeste vil anbefale. Vi har fått mye støtte derfra.

En stor klem til dere, og masse lykke til med prøving etter hvert [emoji170][emoji177][emoji173]️
 
Så utrulig vondt å lese :sorry: Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det er å måtte gå gjennom noe sånt! Jeg ønsker deg masse lykke til med prøvingen og håper på at det kommer en liten lillesøster eller en lillebror om ikke så lenge :Heartred

Stor klem til dere! :Heartred:Heartred
 
Så brutalt og hjerterått :( Å være mamma men ikke ha en liten en å ta seg av. Jeg håper virkelig at en lillebror eller lillesøster snart er i magen din!

Jeg har ikke erfaring med det samme, men vet om to som har kommet på sykehuset litt for sent og født et dødt barn. De har begge fått friske barn etterpå. Det skal dere også :Heartred

Ja det er en helt grusom og ubeskrivelig følelse. Ofte føles det ut som man bare drømmer og at det egentlig ikke har skjedd.. Ja det både håper og tror vi at vi skal ❤️

Åå, så forferdelig å lese historien deres. Føler sånn med dere[emoji177][emoji173]️[emoji177][emoji173]️

Mistet mitt første barn, ei jente, i dødfødsel i uke 27, februar og, og vet så utrolig godt hvor inni granskauen vond tida etterpå er [emoji173]️
Hvis dere ikke har meldt dere inn i LUB(landsforening for uventet barnedød) er dette noe jeg på det varmeste vil anbefale. Vi har fått mye støtte derfra.

En stor klem til dere, og masse lykke til med prøving etter hvert [emoji170][emoji177][emoji173]️

Tusen takk og i like måte til deg! ❤️ Ja ukene som har gått har vært utrolig tunge! Noen dager vet vi ikke helt hvordan vi skal komme oss igjennom mens andre dager går det litt bedre.

Takk for tips! Har lest masse på nettsidene til LUB og skal få meldt oss inn så fort som mulig!
 
Ja det er en helt grusom og ubeskrivelig følelse. Ofte føles det ut som man bare drømmer og at det egentlig ikke har skjedd.. Ja det både håper og tror vi at vi skal [emoji173]️



Tusen takk og i like måte til deg! [emoji173]️ Ja ukene som har gått har vært utrolig tunge! Noen dager vet vi ikke helt hvordan vi skal komme oss igjennom mens andre dager går det litt bedre.

Takk for tips! Har lest masse på nettsidene til LUB og skal få meldt oss inn så fort som mulig!

Det eneste jeg kan si, er at det vil bli bedre[emoji173]️ det er 5 mnd siden vi mistet vesla, og sorgen er annerledes nå. Den er der fortsatt, men ikke like påtrengende. Husker det var dager hvor det kjentes ut som at hele hjertet mitt var i tusen biter, tårene tok aldri slutt, ville det noen gang bli bare litt bedre? Livet går brutalt videre, og det er vanskelig å følge med. Men litt etter litt, små skritt av gangen vil sorgen være lettere å ha med seg. Savnet etter våre små vil nok alltid være der[emoji173]️
Klem
 
Noe så grusomt. [emoji46][emoji26] Dere må ha masse masse lykke til med prøvingen. Krysser fingrene for at det snart er en ny spire på plass. [emoji170][emoji170]
 
Så vondt å lese! :( Jeg kan ikke klare å sette meg inn i den smerten! Sender en god klem og håper at dere vil føle gleden av en ny liten snart!:Heartred
 
Det eneste jeg kan si, er at det vil bli bedre[emoji173]️ det er 5 mnd siden vi mistet vesla, og sorgen er annerledes nå. Den er der fortsatt, men ikke like påtrengende. Husker det var dager hvor det kjentes ut som at hele hjertet mitt var i tusen biter, tårene tok aldri slutt, ville det noen gang bli bare litt bedre? Livet går brutalt videre, og det er vanskelig å følge med. Men litt etter litt, små skritt av gangen vil sorgen være lettere å ha med seg. Savnet etter våre små vil nok alltid være der[emoji173]️
Klem

Ja du beskriver det akkurat sånn det har vært og fortsatt er. Det kjennes akkurat ut som om hjertet skal knuse noen dager og hele kroppen verker. Det er godt og høre at noen som har vært igjennom det samme sier at det er bedre, selv om jeg absolutt kunne ønske at du(og alle andre som har opplevd det) kunne ha sluppet..

Har dere tenkt til å prøve på en lillesøster/bror eller venter dere?
 
Ja du beskriver det akkurat sånn det har vært og fortsatt er. Det kjennes akkurat ut som om hjertet skal knuse noen dager og hele kroppen verker. Det er godt og høre at noen som har vært igjennom det samme sier at det er bedre, selv om jeg absolutt kunne ønske at du(og alle andre som har opplevd det) kunne ha sluppet..

Har dere tenkt til å prøve på en lillesøster/bror eller venter dere?

Ja, en skulle jo helst sett at alle hadde sluppet å miste et barn. Likevel er det godt å høre andres erfaringer [emoji173]️

Vi begynte å prøve etter at jeg hadde hatt 1 menstrasjon, da vi ble anbefalt det av sykehuset. Både av fysiske/ psykiske årsaker, og fordi jeg skulle ta blodprøver som ikkegravid på seksukerskontroll som en del av utredning. Jeg ville helst bare begynt å prøve rett etter renselsen, men det var også greit med en pause. Ble gravid på andre forsøk i begynnelsen av mai og er 11+5 nå. Synes prøvetida var vanskelig den ene gangen det ikke gikk, det var to måneder etter fødsel og også den vanskeligste tida i sorgprosessen, så det hadde nok også sin innvirkning på hvorfor det kjentes så ille. Men så gikk det neste gang, så hadde jo en veldig kort prøvetid. Håper dere også får en kort prøvetid når dere begynner å prøve igjen [emoji170][emoji177][emoji170]
 
Ja, en skulle jo helst sett at alle hadde sluppet å miste et barn. Likevel er det godt å høre andres erfaringer [emoji173]️

Vi begynte å prøve etter at jeg hadde hatt 1 menstrasjon, da vi ble anbefalt det av sykehuset. Både av fysiske/ psykiske årsaker, og fordi jeg skulle ta blodprøver som ikkegravid på seksukerskontroll som en del av utredning. Jeg ville helst bare begynt å prøve rett etter renselsen, men det var også greit med en pause. Ble gravid på andre forsøk i begynnelsen av mai og er 11+5 nå. Synes prøvetida var vanskelig den ene gangen det ikke gikk, det var to måneder etter fødsel og også den vanskeligste tida i sorgprosessen, så det hadde nok også sin innvirkning på hvorfor det kjentes så ille. Men så gikk det neste gang, så hadde jo en veldig kort prøvetid. Håper dere også får en kort prøvetid når dere begynner å prøve igjen [emoji170][emoji177][emoji170]

Ja vi fikk også beskjed om å vente. Men vente til vi fikk svar på prøvene slik at jeg evt kunne begynne på noen medisiner når jeg blir gravid hvis det skulle være noen grunn til det på prøvene. Jeg fant dagboka di i går, så jeg la igjen et lite spor der :)
 
Nei og nei, så utrolig trist å lese! Forferdelig :(

Håper det klaffer fort slik at du får en perfekt liten lillebror eller lillesøster i magen din[emoji173]️ Vil gjerne følge deg videre i dagboken din[emoji4]
 
Veldig trist å lese om det dere har vært igjennom. Det er ei utrolig vond tid etterpå, og å måtte begynne på nytt igjen når en egentlig skulle hatt en liten en. Var igjennom dødfødsel pga morkakesvikt i starten på februar, og månedene etterpå var lange og tunge. Tiden stod liksom stille, og tidsperspektivet var helt på bærtur. Men, det blir bedre. Det gjør fortsatt vondt, men ikke like intenst og altoppslukende, selv om det går i bølger. Å prøve på nytt igjen er dog fryktelig tungt, men det er nok mye fordi vi prøvde lenge sist og har prøvd i noen måneder nå uten klaff (begynte å prøve igjen i april). Håper dere slipper en lang prøvetid, og at dere får svar på sykehuset som tilsier at det er veldig liten sjanse for at dere opplever det samme igjen. :Heartred
 
Veldig trist å lese om det dere har vært igjennom. Det er ei utrolig vond tid etterpå, og å måtte begynne på nytt igjen når en egentlig skulle hatt en liten en. Var igjennom dødfødsel pga morkakesvikt i starten på februar, og månedene etterpå var lange og tunge. Tiden stod liksom stille, og tidsperspektivet var helt på bærtur. Men, det blir bedre. Det gjør fortsatt vondt, men ikke like intenst og altoppslukende, selv om det går i bølger. Å prøve på nytt igjen er dog fryktelig tungt, men det er nok mye fordi vi prøvde lenge sist og har prøvd i noen måneder nå uten klaff (begynte å prøve igjen i april). Håper dere slipper en lang prøvetid, og at dere får svar på sykehuset som tilsier at det er veldig liten sjanse for at dere opplever det samme igjen. :Heartred

Ja det føles veldig tungt å skulle gå igjennom alt på nytt. Ja er enig i hva du skriver med tiden, dagene går så treigt avgårde men allikevel så er det plutselig gått mange uker.

Ja når dere prøvde lenge sist og har prøvd en stund nå så skjønner jeg at det blir ekstra tungt i prøvetiden og skuffelsen blir enda større ved negativ test. Håper virkelig at spira deres er på plass så fort som mulig ❤️ Jeg skal finne dagboka di(hvis du har en) og følge deg videre :)

Ja jeg håper også at det klaffer fort. Sist gikk det på andre forsøk, og da har man en viss forventing om at det skal gå fort nå også. Men det har man selvfølgelig ingen garanti for. Så selv om vi er innstilt på at det kan ta lang tid så ligger forventingen og murrer i bakgrunnen om at det skal gå fort.

Ut i fra det legene vet til nå så er det ingenting som tilsier at det samme skal skje igjen neste gang. Så det er vel egentlig ingen som tror at prøvene som er tatt(verken av meg eller obduksjonen) skal gi noen svar. Men jeg gruer meg uansett veldig til å få svarene..
 
Åh, kjære deg ❤ Utrolig trist, vondt og urettferdig det må kjennes ut... Kan virkelig ikke sette meg inn i deres situasjon, men sender deg en knuseklem. Ord blir så utrolig fattige...
 
Ja vi fikk også beskjed om å vente. Men vente til vi fikk svar på prøvene slik at jeg evt kunne begynne på noen medisiner når jeg blir gravid hvis det skulle være noen grunn til det på prøvene. Jeg fant dagboka di i går, så jeg la igjen et lite spor der :)

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke har noen sykdom som skulle tilsi at morkakesvikt vil skje igjen, og går på en standard dose blodfortynnende. Jeg synes det er bra at det ikke er noen ekstra risiko, men så lurer man jo på hvorfor det skjedde? Og uflaks er vel svaret. Men vi har et svar, i blant er det jo heller ikke noe svar på hvorfor.
Jeg håper prøvesvarene deres kan være litt beroligende. <3
 
Jeg fikk beskjed om at jeg ikke har noen sykdom som skulle tilsi at morkakesvikt vil skje igjen, og går på en standard dose blodfortynnende. Jeg synes det er bra at det ikke er noen ekstra risiko, men så lurer man jo på hvorfor det skjedde? Og uflaks er vel svaret. Men vi har et svar, i blant er det jo heller ikke noe svar på hvorfor.
Jeg håper prøvesvarene deres kan være litt beroligende. <3

Ja svaret er nok uflaks, det er ingenting som skulle tilsi noe annet. Så jeg tror heller at jeg vil ha uflaks som svar enn at de finner noe konkret, for jeg vet ikke om jeg klarer å komme meg igjennom en graviditet med ekstra risiko...
 
Back
Topp