Obs: Ønsker å advare om at innlegget under og deler av dagboka inneholder en veldig trist historie. En historie som kan skremme noen kanskje. Så hvis du er gravid og blir lett bekymra og redd når du leser om verst tenkelig senario ved en gravidtet så anbefaler jeg å stoppe her Det er ingen skam å snu!
Innlegget under ble skrevet 12 juli 2017.
————————————————————-
Det er med tungt hjerte jeg lager denne prøvedagboka. I den perfekte verden så skulle denne dagboka blitt lagd om et par år, men slik ble det ikke.
I fjor på sensommeren lagde jeg min første prøvedagbok. Den ble ikke veldig lang. Jeg og mannen starta prøvinga i august/september og i oktober ble testen positiv.
Ukene og månedene som gikk var fylt med spenning, forventinger, planlegging, oppussing av barnerom, handling av utstyr og alt som hører til. Måndene var lange da jeg slet med både kvalme, bekkenløsning og ryggsmerter, men det var det selvfølgelig verdt.
Februar kom og det var tid for ordinær ultralyd. Der fikk vi se jenta vår og hun var helt perfekt på alle måter. Termin ble satt til 15. juli 2017. Det første vi gjorde på vei hjem var å kjøpe en liten sommerkjole.
Ukene og månedene gikk og alt var bra på alle kontroller og vi var også på 3D-ultralyd som viste at hun hadde det veldig bra i magen og alle mål var som de skulle.
Søndag 11. juni så våknet jeg og lå og kjente etter liv. Kjente ikke noe særlig men ble ikke veldig bekymret da det hadde vært masse liv i magen rett før jeg sovnet kvelden før. Mannen og jeg dro ut og spiste lunsj og gikk en tur, og la oss på sofan for å slappe litt av når vi kom hjem. Da tenkte jeg at jeg fikk kjenne etter liv igjen. Jordmora hadde lært meg at man skal ligge og konsentrere seg om å kjenne liv og man skal kjenne minst 10 tydelige bevegelser i løpet av to timer. Den øvelsen gjorde jeg ofte og det tok skjeldent mer enn 15 minutter før alle 10 bevegelsene hadde kommet. Denne søndsgen var det anderledes, jeg klarte ikke å få noen respons verken når jeg spiste sjokolade og cola eller når jeg dyttet på magen, så jeg ble ganske bekymret.
For meg, som med mange andre, så sitter det langt inne å ringe sykehuset. Men magefølelsen min ble i løpet av de to timene veldig dårlig, så jeg ringte og fikk beskjed om å komme for en sjekk på Ahus.
Vi dro avgårde og håpa at det ikke skulle ta alt for lang tid å få det sjekka.
Jordmora tok oss godt i mot og jeg fikk en benk å ligge på og masse iskald saft, mens hun skulle overvåke beveglsene i magen fra et annet rom. Pulsen hørte vi fint og den var som den skulle.
Før vi visste ordet av det så var det lille rommet jeg lå på overfylt av leger, gynekologer, jordmor, ultralyd og alle virka veldig stressa. De hadde ikke registrert noen bevegelser de heller og selv om pulsen var fin så hadde hun det ikke bra i magen. Få minutter senere så var jeg trillet inn i en operasjonssal og de var i gang med hastekeisersnitt.
De løp ut med hun med en gang hun ble tatt ut men ingen kunne si noe om hvordan hun hadde det, bare at de jobba med å få hun til å puste.
For å gjøre en allerede veldig lang historie litt kortere så kom hun på nyfødtintensiven på Ahus den søndagen der hun lå i respirator da hun ikke klarte å puste noe særlig selv. Alle prøver de tok så bra ut men de måtte vente noen dager før de fikk tatt MR av hjernen. Fredagen fikk vi vårt livs verste beskjed. Hjernen hadde blitt såppas skada av oksygenmangel i magen at det ikke var forenelig med liv. Lørdagen koblet vi fra respiratoren og den lille perfekte jenta vår pustet selv i 4 timer, før hun ikke klarte mer.
Det var den beste og verste uka vi begge(og familiene våre) noen gang har vært med på. Og tiden etter er også veldig tung. En av de få tingene som holder oss oppe er ønsket om å gi jenta vår en lillesøster/bror, og vi ser for oss å starte prøvingen med en gang vi får klarsignal av legene. De vet ikke hva som har skjedd og mest sannsynlig så handler det kun om uflaks og ikke noe som kan skje en gang til, men de har uansett tatt masse prøver av meg som vi skal få svar på før vi prøver igjen. Vi har et møte på sykehuset i midten av september og da håper jeg de gir oss klarsignal. Ventetiden frem til september er uendelig lang akkurat nå. Selv om jeg tror det er lurt å få ting på avstand.
Dette ble superlang, så takk hvis du tok deg tid til å lese. Kom gjerne med egne erfaringer eller spørsmål hvis du har det eller bare legg igjen et spor, da blir jeg glad
Innlegget under ble skrevet 12 juli 2017.
————————————————————-
Det er med tungt hjerte jeg lager denne prøvedagboka. I den perfekte verden så skulle denne dagboka blitt lagd om et par år, men slik ble det ikke.
I fjor på sensommeren lagde jeg min første prøvedagbok. Den ble ikke veldig lang. Jeg og mannen starta prøvinga i august/september og i oktober ble testen positiv.
Ukene og månedene som gikk var fylt med spenning, forventinger, planlegging, oppussing av barnerom, handling av utstyr og alt som hører til. Måndene var lange da jeg slet med både kvalme, bekkenløsning og ryggsmerter, men det var det selvfølgelig verdt.
Februar kom og det var tid for ordinær ultralyd. Der fikk vi se jenta vår og hun var helt perfekt på alle måter. Termin ble satt til 15. juli 2017. Det første vi gjorde på vei hjem var å kjøpe en liten sommerkjole.
Ukene og månedene gikk og alt var bra på alle kontroller og vi var også på 3D-ultralyd som viste at hun hadde det veldig bra i magen og alle mål var som de skulle.
Søndag 11. juni så våknet jeg og lå og kjente etter liv. Kjente ikke noe særlig men ble ikke veldig bekymret da det hadde vært masse liv i magen rett før jeg sovnet kvelden før. Mannen og jeg dro ut og spiste lunsj og gikk en tur, og la oss på sofan for å slappe litt av når vi kom hjem. Da tenkte jeg at jeg fikk kjenne etter liv igjen. Jordmora hadde lært meg at man skal ligge og konsentrere seg om å kjenne liv og man skal kjenne minst 10 tydelige bevegelser i løpet av to timer. Den øvelsen gjorde jeg ofte og det tok skjeldent mer enn 15 minutter før alle 10 bevegelsene hadde kommet. Denne søndsgen var det anderledes, jeg klarte ikke å få noen respons verken når jeg spiste sjokolade og cola eller når jeg dyttet på magen, så jeg ble ganske bekymret.
For meg, som med mange andre, så sitter det langt inne å ringe sykehuset. Men magefølelsen min ble i løpet av de to timene veldig dårlig, så jeg ringte og fikk beskjed om å komme for en sjekk på Ahus.
Vi dro avgårde og håpa at det ikke skulle ta alt for lang tid å få det sjekka.
Jordmora tok oss godt i mot og jeg fikk en benk å ligge på og masse iskald saft, mens hun skulle overvåke beveglsene i magen fra et annet rom. Pulsen hørte vi fint og den var som den skulle.
Før vi visste ordet av det så var det lille rommet jeg lå på overfylt av leger, gynekologer, jordmor, ultralyd og alle virka veldig stressa. De hadde ikke registrert noen bevegelser de heller og selv om pulsen var fin så hadde hun det ikke bra i magen. Få minutter senere så var jeg trillet inn i en operasjonssal og de var i gang med hastekeisersnitt.
De løp ut med hun med en gang hun ble tatt ut men ingen kunne si noe om hvordan hun hadde det, bare at de jobba med å få hun til å puste.
For å gjøre en allerede veldig lang historie litt kortere så kom hun på nyfødtintensiven på Ahus den søndagen der hun lå i respirator da hun ikke klarte å puste noe særlig selv. Alle prøver de tok så bra ut men de måtte vente noen dager før de fikk tatt MR av hjernen. Fredagen fikk vi vårt livs verste beskjed. Hjernen hadde blitt såppas skada av oksygenmangel i magen at det ikke var forenelig med liv. Lørdagen koblet vi fra respiratoren og den lille perfekte jenta vår pustet selv i 4 timer, før hun ikke klarte mer.
Det var den beste og verste uka vi begge(og familiene våre) noen gang har vært med på. Og tiden etter er også veldig tung. En av de få tingene som holder oss oppe er ønsket om å gi jenta vår en lillesøster/bror, og vi ser for oss å starte prøvingen med en gang vi får klarsignal av legene. De vet ikke hva som har skjedd og mest sannsynlig så handler det kun om uflaks og ikke noe som kan skje en gang til, men de har uansett tatt masse prøver av meg som vi skal få svar på før vi prøver igjen. Vi har et møte på sykehuset i midten av september og da håper jeg de gir oss klarsignal. Ventetiden frem til september er uendelig lang akkurat nå. Selv om jeg tror det er lurt å få ting på avstand.
Dette ble superlang, så takk hvis du tok deg tid til å lese. Kom gjerne med egne erfaringer eller spørsmål hvis du har det eller bare legg igjen et spor, da blir jeg glad
Last edited: