13. August.
Mandag. Jeg måtte en tur innom jobb for å fylle ut noen papirer vedrørende permisjonen. Siden Rolf har virket mer stabil de siste døgnene, tok vi sjansen på å ta han med på den tre mil lange kjøreturen. Etter 2 km måtte vi slenge bilen inn til siden, da Rolf nådde 40 i metning. Ikke artig. Han kom seg heldigvis raskt, og jeg fikk montert han litt mer «oppreist» i setet. Deretter gikk turen uten større metningsfall. Rolf ble nok sliten av å være på jobb, for han sov i mange timer, og spiste nesten ingenting til neste måltid. Dessuten plinget han til det kjedsommelige etter vi kom hjem. Jeg må nok bare innse at han ikke tåler like mye som en vanlig nyfødt ennå.
Fikk telefon fra nyfødt i dag også. Samtalen startet med «Jeg ringer fordi det har kommet svar på MR-undersøkelsen». Tror jeg døde litt der og da. Vi skal på kontroll der tirsdag i neste uke. Hvorfor må de ringe oss svaret i dag? Bildene ble jo tatt på torsdag. Vi forventet ikke svar så raskt... «MR bildene viser at Rolfs hjerne er helt normal.» Tror kanskje hun sa noe mer også, men det fikk jeg ikke med meg i ren lykkerus. Snakk om å skremme livskiten ut av folk... Jeg er superlykkelig. Brokk og huller i hjertet kan fixes, men hjernen er liksom litt utilgjengelig. Jeg feiret med bolle og brus. Kommer til å bli en bolle selv hvis det kostholdet blir en vane, men akkurat i dag synes jeg det var innafor med litt feiring.
Det var to ivrige storebrødre som mer enn gjerne ville hjelpe til med å bade Rolf i kveld. Rolf ble plukket sovende opp av sengen sin og fraktet til hovedbadet sånn ca en halv time før forventet spisetid. Storebrødre bruker kanskje litt ekstra tid på avkledning, da de passer på å prate mye og vise frem hele badekarleke-beholdningen samtidig. Dermed oppdaget Rolf allerede før selve badingen at han var sulten. Veldig sulten. Og når man er skrubbsulten, kan man ikke være kresen i kostholdet. Så hva gjør man når man plutselig befinner seg dyppet ned i verdens største drikkebeholder? Man vrir seg som en ål og prøver etter beste evne å slurpe i seg kveldsmat. Shitt altså. Det var som å bade en blekksprut. Sleip som få, av såpe, og med kroppsvendinger som kun er mulig i nyfødtperioden, ble det et rimelig kort bad på Rolf. Selv ikke demonstrasjon av postmann Pats nye bil, og dens transformerevner, kunne overdøve den intense sultgnagen i Rolfs mage. Det var armer og bein overalt. Nøyde meg med body i påkledningen. Bukse virket som håpløst prosjekt. 50 ml melk senere, var ungen sovende og samarbeidsvillig som få. Men nå kan han bare ha det då godt. Bukse får vente til i morgen [emoji6].