Her har det jo skjedd ting! Jeg er dårlig til å oppdatere dagbøker altså
kopiert og limt inn fra fødetråden på marsforumet!
Navn på barnet: Ragnhild
Kjønn: Jente
Termin: 18.03.21
Dato født: 10.03.21 (igangsatt pga. mors helse)
Uke+dag: 39+2
Klokken: 19.55
Fødested: St.Olavs Hospital
Vekt: 3245 g
Lengde: 49 cm
Hodeomkrets: 33 cm(men kom med knyttneven langs hodet!)
Forløsningsmetode: Vaginal
Annet du vil fortelle:
Ble igangsatt tirsdag 09.03 kl 14 med ballong, var på pasienthotellet frem til morgenen etter da det var blitt fullt på obs-posten! De hadde egentlig ringt for å utsette hele igangsettelsen, men jeg spurte om det var mulig å løse det ved at jeg heller ble innlagt på hotellet. Hadde rullestol og fikk fra 17 tiden vonde kynnere(evt tidlige åpningsrier) pga av ballongen, og jeg slet litt med å klare meg selv der.. fikk hjelp av resepsjonist og en far fra barselgruppe-snappen jeg er med i, de hadde akkurat født og var på barselhotellet.. hentet kveldsmat for meg når jeg ikke kom meg fra rommet!
Uansett, ballongen datt ut kl 21.15, og smertene avtok. Var fortsatt smertefulle, men ikke verre enn at jeg fikk sove greit nok den natta. Ble ringt fra føden rett før 8 dagen etter, de hadde ledig rom på obs-posten nå. Så da kom de og hentet meg
Hadde fortsatt de samme sammentrekningene, som var litt vonde, så jeg håpet på at de modnet bra. Fikk frokost og deretter sjekk kl 10. Dessverre var det bare 1 cm åpning(hvordan kunne ballongen dette ut kvelden før da?
) og ikke så mykt. Fikk en modningspille og beskjed om å sove litt. Sammentrekningene fortsatte med samme hyppighet, ca hvert 5-6 minutt, men var kanskje litt vondere. Fortsatt helt levelig. Ny sjekk kl 14.15, på nytt nedslående med «ganske likt som i morrest»! Der og da tenkte jeg at jeg sikkert måtte gå full pillekur i fire dager eller noe før det ble unge på meg!
Men jeg rakk ikke dvele så lenge ved den tanken, en time senere var takene så vonde at jeg ikke klarte å strikke lengre.. jeg snakket med mamma på telefonen og måtte hele tiden ta lengre pauser og puste strategisk gjennom det som nå måtte være åpningsrier, om foregående sammentrekninger hadde vært maserier.. jeg måtte holde meg fast i senga under takene..
Så sendte jeg noen meldinger med samboeren, som jeg hadde latt jobbe ut arbeidsdagen før jeg begynte å «mase» på at han skulle komme og holde meg med selskap på obs-posten. Han hadde nemlig fått tillatelse til å være med meg også før fødselen. Han skrev «kommer i løpet av kvelden», hvorpå jeg svarte «kanskje du kan prøve å komme litt tidligere? Har så vondt..». Avtalte at han skulle komme så fort han kunne. Kl 15.39 sender jeg en melding om han kan ta med BBhugme-puta, og i samme øyeblikk får jeg en ny kraftig rie... det sa plutselig POPP i magen(syk følelse!) og vannet fosset ut der jeg lå! Sendte ny melding til sambo samtidig som jeg trakk i snora, «Vannet gikk!!». Da ble visst han litt stresset! Var ekstrem vind i Trøndelag denne ettermiddagen, og hjemme hadde porten blåst av hengslene på låven, og søppeldunkene var over alt. Sambo holdt på å «redde stumpene» og sikre gården før han skulle dra, i tillegg til å huske på alt jeg hadde bedt han ta med seg!
Med vannet gått ble riene helt sinnsyke.. de satte på CTG og der kunne jeg se at ca. hver 3.rie ble enten dobbel eller trippel, og de ble bare vondere! Jeg ble helt ute av stand til å kommunisere fornuftig, for riene kom så tett og hardt! Fikk kommunisert til sambo at han måtte ringe føden for instrukser på å komme seg inn og finne frem, for jeg var herved ikke tilgjengelig lengre! Han dro hjemmefra i denne tiden, ca. kl 16.30.
Jordmor på obs-posten prøvde å lindre så godt det gikk, men det eneste hun kunne tilby var varmepakninger! Det hjalp ikke det høgg! Hun sa jeg burde ta epidural, og jeg bare «jaaaa», men så kunne jeg ikke få det før jeg fikk fødestue! Og det var ingen ledige!
Jeg husker bare grøtete fra denne tiden på obs-posten, det ble sjekket åpning flere ganger. Først rett etter at vannet gikk, da var det kanskje 2 cm, og en halvtime etterpå var det 3! Så de skjønte nok at det kunne gå fort nå.... Jeg kunne ikke annet enn å PRØVE å puste fornuftig under riene, det var komplett umulig, jeg hørtes antagelig ut som en skadeskutt ulv under utpustene mine
Tenkte hvordan i huleste det skulle være mulig å overleve neste ri! Og jeg tenkte på hvor lang tid det sikkert kan ta å få en fødestue, det skal jo liksom fødes ferdig der og!
Jeg fikk utbrudt til jordmoren at «jeg er neppe noen fødekvinne, når jeg holder på å krepere allerede!!!» i en kort pause, hvorpå hun bare «åå, det vet vi jo ikke enda».
Jeg ble helt desperat av smerter, og JM kunne ikke gjøre noe! «Det er fortsatt ingen ledige fødestuer!», og jeg kunne ikke få epidural før jeg var på fødestue.. hun var flere ganger og sjekket om det snart var ledig! Hun ville jeg skulle prøve TENS, men så var apparatet opptatt. Da var det noe annet jeg skulle prøve, men det husker jeg ikke hva var en gang! Måtte på badet iaf.. jo, tror det var en varm dusj som var forslaget, sittende altså.. i desperasjon var jeg villig til å prøve hva som helst, men ser jeg tilbake på det tror jeg det var godt jeg ikke rakk å komme meg inn der, hadde antagelig blitt liggende på gulvet eller noe
Jeg rakk heldigvis bare gå ut av senga før neste ri kom haglende, og jeg hang over senga og ulte da en annen jordmor kom inn og tydeligvis sa at «nå er det en ledig stue!», jeg hørte ikke helt i rietåka, men begge skuflet meg tilbake i senga, og rasket tingene mine oppi før vi kjørte avgårde! Jeg hadde virkelig ikke lyst til å ule «i offentlighet», men det var bare å glemme! Jeg vet ikke hvor mange meter med gang det er mellom obs-posten og fødeavdelingen, men det er ikke langt.. jeg tror jeg hadde en trippelrie hele veien eller noe!
Fødestua føltes som et vakkert rom da jeg kom inn der, og samtidig fikk jeg høre at anestesi holdt på med epidural i stua ved siden av, og at jeg var neste! De hadde vel bestilt epiduralen før jeg kom tror jeg, siden det gikk så fort!
Nå kom samboeren også, han hadde tydeligvis ringt riktig nummer og funnet frem i etasjene
Stakkarsen har jo en grad av sykehusskrekk, og har gruet seg veldig til fødsel, egentlig ikke lyst til å blir med.. og så kommer han typisk nok inn rett i en helvetesrie hvor jeg er heltborte i uling, og aldeles ikke kan si «hei» en gang
I den lille pausen fikk jeg sett er hvitt ansikt og forklart hanat jeg overlever, og skal få epidural nå, og at han kanskje vil vente på gangen til den er satt. Han var ikke tung å beakkurat.. Det tok litt tid å få satt epiduralen, for riene mine var så tette! Legen måtte jo vente hver gang jeg hadde ri.. endelig ble den satt, testdoser kjørt ogblodtrykk tatt. Det var lavt, så de kjørte på med væskedrypp. Hadde vel 5 cm da epiduralen ble satt,usikker på tidspunktet, men tror det var rundt 18!
Samboer kom inn igjen, og jeg syntes allerede riene var mer overkommelige! Etter 10 minutter kjente jeg ikke riene lengre! Effekten av epiduralen var helt utrolig, jeg ble helt rørt og begynte å grine av hvor god effekt den hadde! Samboern fikk tilbake litt farge i fjeset, og stemningen på fødestua steg! Jordmoren vår var helt fantastisk, varmt og godt vesen, og hun satt med oss omtrent hele tiden og pratet. Jeg fikk beskjed om å legge meg på siden siden babys hjertelyd gikk ned på riene mine mens jeg lå på ryggen, hun hadde festet en elektrode på hodet hennes så de fulgte med
Over på siden gikk det fint med pulsen, og slik lå jeg en times tid mens vi pratet med jordmoren om løst og fast, fødestillinger og forventninger. Jeg kjente riene, men ingen smerter, kun at det presset i underlivet.
Etterhvert kjente jeg også at det presset mot endetarmen, og at jeg pustet litt hardere når riene kom.. JM mente da hun skulle sjekke åpningen igjen, da var det vel 1 times tid siden forrige sjekk og 5 cm. Hun ville også tømme blæra mi med kateter for at ikke den skulle være i veien for bebis...
Jeg la meg på ryggen, og hun skulle sette hånden inn for å kjenne på livmormunnen. Så langt kom hun ikke, og utbrøt «oi, her er jo hodet rett inne i skjeden! Har du ri? Du skal bare presse du!»
Jeg vet ikke hvor mange rier det ble, men 10-15 minutter senere var hun ute, klokken 19.55. Og jeg syntes verken det var vondt eller vanskelig å presse henne ut, det var bein igjennom en fantastisk opplevelse!! Og i riepausene prøvde jeg å spøke med samboer og holde motet hans oppe, han klarte ikke se på, men var helt tydelig full av følelser med tårer i øynene!
Jeg kjente sef at det var vondt under «kroningen» når hodet sto i åpningen, men jeg sa at det var mye bedre enn de åpningsriene jeg hadde uansett. På neste ri var hodet ute, og ble stående i åpningen i påvente av siste rie, og jeg kikket beundrende på det mørke håret og spurte Samboern om han kunne ta bilder, men fant fort ut at han egnet seg dårlig til noen oppgaver for øyeblikket
Da spurte jeg legestudenten, hun kunne, og jeg gav henne mobilen min og rakk å vise henne hvordan hun låste den opp før ria kom. Dermed fikk jeg noen unike bilder av siste del av fødselen! Fantastisk.. det viste seg at frøkna kom med knyttet neve langs hodet, som forstørret omkretsen en god del! Navlesnoren var rundt både hånda og nakken, men jordmor vippet den effektivt av da kroppen kom.
Surrealistisk og uforklarlig opplevelse, helt fantastisk!Jeg fikk jenta mi på magen, og jeg utbrøt «Jeg skjønner ikke at jeg har født henne, det var jo for lett!!»
(Da altså sett bort fra åpningsriene
).
Jordmor kunne absolutt bekrefte at jeg fødte lett.. og hele staben mente jeg måtte tilbake dit innen noen år for å føde mer, hehe! Sa jeg fødte lettere enn de fleste 2.gangsfødende!
Jeg er temmelig sikker på at bindevevssykdommen min med hypermobilitet og elastisk bindevev bidro sterkt til at fødselen gikk så lett. Ungen hadde jo nesten «sklidd ut» mens jeg lå på siden og pratet jo!
Trykketrang tror jeg faktisk aldri jeg kjente.. eneste måten vi merket om jeg hadde ri på var å kjenne om magen var hard eller ei! «Jo, nå er den hard. Press!».
Syk opplevelse. Og jeg kjente umiddelbart etterpå at dette vil jeg gjøre igjen! Så nå drømmer jeg om en hel ungeflokk, haha.. Neida.. joda.. én til iaf! Eller to??
Hadde lykkerus i lang tid etter fødselen, den er vel ikke over enda, selv om R er over 2 uker nå
Kan virke som jeg slapp «baby blues», men hverdagen kommer vel
Har iallfall bestemt meg for at neste fødsel ikke blir igangsatt! Nå vet jeg at jeg kan føde, og til og med føde lett! Hodet til R er jo ganske lite, men knyttneven ved siden av tilsier vel at jeg kan føde større barn uten å ødelegge bekkenet også
Føler meg så mye bedre enn som gravid! Har sef vondt i underlivet og er litt mør i kroppen, fikk 2. grads rifter og ble grundig sydd sammen, så stingene har vært vonde, men begynner å bli bedre nå etter 2 uker. Men alt er så veldig verd det.. ELSKER Å VÆRE MAMMA
Vi var fra onsdag kveld/natt til lørdags morgen på barselavdelingen, pappan fikk «kurs» i baby og babystell, og at han var der hele tiden var virkelig gull verd
Han var skeptisk til å være så lenge på et sykehus, og til og med sove der, men nå er han kjempeglad han gjorde det! Han angrer heller ikke på at han var med på fødselen, og mener den supre jordmoren har mye av æren for at det ble en fin opplevelse også for han, tross alt
Det var bare fantastisk å komme hjem, vi er begge trygge i situasjonen og det føles 100% naturlig å være foreldre. Utrolig hvordan vi er skrudd sammen
III, som jeg antagelig kjøper ny siden den knapt finnes på bruktmarkedet enda
Preggers full av hormoner sitter jo her og griner, så klart 
Gratulerer så mye med jenta
Hvis alt går etter planen kommer jeg etter i november
Nå etter fødsel gråter jeg av å se på babyen og beundre henne
