13/06-201: Lille Frøken Vims er født.
3480 gram og 49 cm lang. Hu er nydelig og mamma er sliten!
25/01-2019: Tror jeg kjenner bevegelser nå og da, og det er litt godt. Håper det kommer oftere og tydeligere, så mannen kan kjenne også
21/01-2019: OUL 18+6. Ser ut som jente
12/12-2018: TUL, satt til 13+1. Var på 12+4. Kommer til å regne begge fremover.
Ett friskt lite Knøtt, kjønn ukjent. <3
09/08-2018 : Da havnet vi over i PP5.
CD3, begynt med letrozol igjen.
Da havnet vi over i PP4, 20/06-2018... Etter en kjemisk..
PP3 - Positiv test 16/06-2018.. 18/06-2018 negativ test.. Kjemisk? Håper på bedre lykke i PP4, drar til legen for blodprøve imorgen, bare for å bekrefte at det ikke er noe der.. Håper jeg får mensen snart så PP4 kan begynne...
30/05-2018; Ser ut til at TR endelig har gitt seg. Tok lengre tid enn vanlig.
Tar nest siste tablett idag. *krysser fingrene*
25/05-2018 CD3! Tar første tablett med Letrozol, og håper på en eggløsning denne PP'en.
Har en litt annerledes mensen, med mindre, men friskere blod. Syns det egentlig er litt vanskelig å i det hele tatt kalle det en mensen. Men kanskje det er Provera'n som har gjort jobben sin skikkelig etter 3 runder? Kan jo hende jeg har hatt små rester som er umulig å se på innvendig ultralyd som endelig har kommet seg helt ut. Vi får se hvordan de neste dagene går.
22/05-2018 begynt å blø smått nå, så dagen idag blir enten siste i PP2, eller første i PP3 får se hvordan det går utover kvelden. Hvis ikke begynner PP3 imorgen!
Bare CD57 denne PP'en hvis det blir imorgen, og 56 hvis det blir idag, noe som er en 2-3 dagers forbedring fra forrige PP, forhåpentligvis går dette veien!
Klar med Letrozol, Vitex og sædvennlig glidemiddel fra Komplett Apotek!
11/05-2018 dag 3 med Provera, så nå er det bare å ta tabletter i 7 dager til, så vente på blødning.
26/01-2017 Endelig PP1. CD1.
CD3 starter på Letrozol. 28/01-2018
Ingen bekreftet eggløsning i PP1.
Skal ta graviditetstest rundt den 10 mars, og hvis den er negativ, som den kommer til å være, så skal jeg begynne på nytt med Provera.
Om jeg har hatt eggløsning kommer jeg til å få mensen før, eller når jeg går på Provera, om ikke så får jeg det 3-4 dager etter siste tablett.
Har måttet øke stoffskiftetablettene mine da gyn ikke var fornøyd med nivået.
Begynt på Provera 9/03-2018. Så er det bare å vente.
Siste tablett tatt igår, forventer TR om ca 2 dager
26/03-2018: siste Provera tablett tatt for 8 dager siden. Fikk smålig panikk og tok en graviditetstest idag for å finne ut om grunnen til at jeg ikke enda har fått mensen er om jeg er gravid selv om siste test var negativ.. fikk panikk for at jeg muligens hadde ødelagt en eventuell spire.
Den var negativ så nå må jeg bare håpe at jeg begynner å blø snart. Kan jo hende jeg har hatt veldig sen eggløsning, og at blødning ikke skjer før 14 dager etter? Lets hope!
Bestilt vitex, venter på det nå, kanskje det kan hjelpe. Time will tell.
Mensen vær så snill kom så jeg kan komme meg videre til PP 2
27/03-2018: Da havnet vi over i PP2.
29/03-2018: CD3, startet med Letrozol, og fortsetter med Vitex. Spurte Daydream og hun sa jeg kunne ta det fram til positiv graviditetstest.
Min historie er muligens litt lang og komplisert, så hvis du ikke liker lang og komplisert, vil du kanskje ikke lese videre..
Jeg giftet meg da jeg var 23 år, og jeg var i full jobb som kjørelærer.
Datoen var 9 januar, og vi valgte den datoen fordi det var nøyaktig ett år siden vi traff hverandre på en fest i Bergen.
Helt siden vi traff hverandre har alt føltes... riktig.
Da jeg skulle begynne på jobb ett par dager senere, (vi valgte å utsette bryllupsreisen da vi ikke hadde verdens beste økonomi. Vi hadde også ett veldig økonomisk bryllup, på tinghuset, og en middag senere.) så kjørte jeg hjemmefra. Stanset for en bil fra høyre.
Da kjørte en bil inn i meg bakfra. Jeg merket umiddelbare smerter, i hodet og nakke. Bilen som hadde kjørt på meg i 30 sonen lå i en høyere fart enn 30, og jeg sto med foten på bremsen. Hvis du vet noe som helst om hvordan slike ting fungerer, så kan du kanskje gjette hvor sterke smerter jeg hadde.
Vi skrev ulykkelsesrapport, jeg ringte til politiet fordi jeg hadde mistanker om personskade. De valgte å ikke komme, de mente ikke det var alvorlig nok.
Jeg ringte til sjefen min, og jeg ringte til mine elever, avbestilte timene.
Prøvde forgjeves å ringe hjem, og si ifra til min nye mann. Fikk ikke noe svar. Det skulle vise seg at han hadde sovnet på sofaen. Jeg ringte legevakten, fikk en time. Kjørte hjem. Fortalte hva som hadde skjedd. Jeg gråt, jeg hadde vondt, og jeg hadde en dårlig følelse.
Dette var tre dager etter at vi giftet oss. Snakk om en flott begynnelse på ekteskapet....
De fant ingenting på røntgen, valgte å sykmelde meg, og jeg gikk hjem med mye smertestillende. På dette tidspunktet var jeg helt stiv. Og jeg hadde så utrolig vondt. Det skulle ta ytterligere EN MND før legevakten henviste meg til en fysioterapeut. Jeg prøvde også å jobbe noen timer den samme dagen jeg skulle til hun. Det gjorde meg bare verre, så da var det bare å la vær å prøve å jobbe. Først i mai fikk jeg time til MR, hvor de ikke fant noen ting der heller.
I etterkant har jeg lært at man ikke ser alt på MR i Norge. I utlandet kan man få dynamisk og stående MR, hvor man ser langt mer enn i en MR der vi ligger helt stille.
Det skulle ta hele 5 år og 11 måneder før jeg fikk godkjent uføre, etter å ha gått på AAP i nesten 5 år.
For meg var det å ha store smerter, å ikke kunne jobbe, et mareritt. Jeg kunne ikke lenger være meg selv. Folk rundt meg kalte meg lat, og de regnet jo med at jeg skulle komme meg til jobb etter kort tid..
Jeg savner å jobbe, jeg savner å ha en mening.
Iløpet av det første året jeg var sykmeldt, så begynte jeg å tenke mye på dette med barn. Tidligere ønsket jeg meg ikke barn, fordi jeg regnet med at jeg kom til å jobbe i lang tid med en jobb hvor jeg kanskje jobbet 10-12 timer flere dager i uken. Men nå prøvde jeg å lete etter en grunn til å leve. Jeg prøvde å finne en mening med livet, der jobb muligens ikke var en del av min hverdag. For meg har dette vært ekstremt tungt, både fysisk og psykisk.
Jeg går fortsatt til fysioterapeut ukentlig.
Så, de siste 5 årene har jeg hatt lyst på en liten baby, mens min mann ikke har vært sikker. Han er redd for at han sitter igjen med mesteparten av ansvaret, siden jeg er litt limited hjemme. Men jeg både håper og tror at jeg har muligheten til å hvertfall gjøre mesteparten med babyen/ungen, og til og med lage egen barnemat, fordi min mor sier til meg at da jeg var liten nektet jeg å spise mat på glass.
Dette kommer sannsynligvis ikke til å bli enkelt, da legen mistenker PCOS, og jeg har veldig uregelmessige sykluser.
Jeg kommer til å begynne med Provera den 12 januar. Jeg har valgt å utsette det til den 12 januar fordi at den dagen har en veldig dårlig betydning per dags dato, jeg håper at det å ta provera er begynnelsen på ett nytt liv, en forandring, at livet mitt går videre etter ulykken.
Jeg har også fått skrevet ut femar, og jeg har en liste over når min gynekolog vil at jeg skal begynne på det, og når hun vil at jeg skal ta eggløsningstester, etc for å finne ut om jeg har eggløsning i det hele tatt.
Selv om det kanskje ikke lykkes på første forsøk, eller til og med andre, så er det for meg en begynnelse på et helt nytt liv. Livet går videre.
For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva som førte til at mannen min endret mening angående barn, jeg vet bare at det skjedde etter at jeg fikk ufør godkjent, og han fikk diagnosen aspergers, noe som gir han større rettigheter iht NAV.
Jeg er spent på ett nytt liv. Jeg håper jeg får unngå kjemisk og SA, men jeg vet at det er en risiko for at det kan skje. Jeg håper jeg får en frisk liten baby. <3<3
3480 gram og 49 cm lang. Hu er nydelig og mamma er sliten!
25/01-2019: Tror jeg kjenner bevegelser nå og da, og det er litt godt. Håper det kommer oftere og tydeligere, så mannen kan kjenne også
21/01-2019: OUL 18+6. Ser ut som jente
12/12-2018: TUL, satt til 13+1. Var på 12+4. Kommer til å regne begge fremover.
Ett friskt lite Knøtt, kjønn ukjent. <3
09/08-2018 : Da havnet vi over i PP5.
CD3, begynt med letrozol igjen.
Da havnet vi over i PP4, 20/06-2018... Etter en kjemisk..
PP3 - Positiv test 16/06-2018.. 18/06-2018 negativ test.. Kjemisk? Håper på bedre lykke i PP4, drar til legen for blodprøve imorgen, bare for å bekrefte at det ikke er noe der.. Håper jeg får mensen snart så PP4 kan begynne...
30/05-2018; Ser ut til at TR endelig har gitt seg. Tok lengre tid enn vanlig.
Tar nest siste tablett idag. *krysser fingrene*
25/05-2018 CD3! Tar første tablett med Letrozol, og håper på en eggløsning denne PP'en.
Har en litt annerledes mensen, med mindre, men friskere blod. Syns det egentlig er litt vanskelig å i det hele tatt kalle det en mensen. Men kanskje det er Provera'n som har gjort jobben sin skikkelig etter 3 runder? Kan jo hende jeg har hatt små rester som er umulig å se på innvendig ultralyd som endelig har kommet seg helt ut. Vi får se hvordan de neste dagene går.
22/05-2018 begynt å blø smått nå, så dagen idag blir enten siste i PP2, eller første i PP3 får se hvordan det går utover kvelden. Hvis ikke begynner PP3 imorgen!
Bare CD57 denne PP'en hvis det blir imorgen, og 56 hvis det blir idag, noe som er en 2-3 dagers forbedring fra forrige PP, forhåpentligvis går dette veien!
Klar med Letrozol, Vitex og sædvennlig glidemiddel fra Komplett Apotek!
11/05-2018 dag 3 med Provera, så nå er det bare å ta tabletter i 7 dager til, så vente på blødning.
26/01-2017 Endelig PP1. CD1.
CD3 starter på Letrozol. 28/01-2018
Ingen bekreftet eggløsning i PP1.
Skal ta graviditetstest rundt den 10 mars, og hvis den er negativ, som den kommer til å være, så skal jeg begynne på nytt med Provera.
Om jeg har hatt eggløsning kommer jeg til å få mensen før, eller når jeg går på Provera, om ikke så får jeg det 3-4 dager etter siste tablett.
Har måttet øke stoffskiftetablettene mine da gyn ikke var fornøyd med nivået.
Begynt på Provera 9/03-2018. Så er det bare å vente.
Siste tablett tatt igår, forventer TR om ca 2 dager
26/03-2018: siste Provera tablett tatt for 8 dager siden. Fikk smålig panikk og tok en graviditetstest idag for å finne ut om grunnen til at jeg ikke enda har fått mensen er om jeg er gravid selv om siste test var negativ.. fikk panikk for at jeg muligens hadde ødelagt en eventuell spire.
Den var negativ så nå må jeg bare håpe at jeg begynner å blø snart. Kan jo hende jeg har hatt veldig sen eggløsning, og at blødning ikke skjer før 14 dager etter? Lets hope!
Bestilt vitex, venter på det nå, kanskje det kan hjelpe. Time will tell.
Mensen vær så snill kom så jeg kan komme meg videre til PP 2
27/03-2018: Da havnet vi over i PP2.
29/03-2018: CD3, startet med Letrozol, og fortsetter med Vitex. Spurte Daydream og hun sa jeg kunne ta det fram til positiv graviditetstest.
Min historie er muligens litt lang og komplisert, så hvis du ikke liker lang og komplisert, vil du kanskje ikke lese videre..
Jeg giftet meg da jeg var 23 år, og jeg var i full jobb som kjørelærer.
Datoen var 9 januar, og vi valgte den datoen fordi det var nøyaktig ett år siden vi traff hverandre på en fest i Bergen.
Helt siden vi traff hverandre har alt føltes... riktig.
Da jeg skulle begynne på jobb ett par dager senere, (vi valgte å utsette bryllupsreisen da vi ikke hadde verdens beste økonomi. Vi hadde også ett veldig økonomisk bryllup, på tinghuset, og en middag senere.) så kjørte jeg hjemmefra. Stanset for en bil fra høyre.
Da kjørte en bil inn i meg bakfra. Jeg merket umiddelbare smerter, i hodet og nakke. Bilen som hadde kjørt på meg i 30 sonen lå i en høyere fart enn 30, og jeg sto med foten på bremsen. Hvis du vet noe som helst om hvordan slike ting fungerer, så kan du kanskje gjette hvor sterke smerter jeg hadde.
Vi skrev ulykkelsesrapport, jeg ringte til politiet fordi jeg hadde mistanker om personskade. De valgte å ikke komme, de mente ikke det var alvorlig nok.
Jeg ringte til sjefen min, og jeg ringte til mine elever, avbestilte timene.
Prøvde forgjeves å ringe hjem, og si ifra til min nye mann. Fikk ikke noe svar. Det skulle vise seg at han hadde sovnet på sofaen. Jeg ringte legevakten, fikk en time. Kjørte hjem. Fortalte hva som hadde skjedd. Jeg gråt, jeg hadde vondt, og jeg hadde en dårlig følelse.
Dette var tre dager etter at vi giftet oss. Snakk om en flott begynnelse på ekteskapet....
De fant ingenting på røntgen, valgte å sykmelde meg, og jeg gikk hjem med mye smertestillende. På dette tidspunktet var jeg helt stiv. Og jeg hadde så utrolig vondt. Det skulle ta ytterligere EN MND før legevakten henviste meg til en fysioterapeut. Jeg prøvde også å jobbe noen timer den samme dagen jeg skulle til hun. Det gjorde meg bare verre, så da var det bare å la vær å prøve å jobbe. Først i mai fikk jeg time til MR, hvor de ikke fant noen ting der heller.
I etterkant har jeg lært at man ikke ser alt på MR i Norge. I utlandet kan man få dynamisk og stående MR, hvor man ser langt mer enn i en MR der vi ligger helt stille.
Det skulle ta hele 5 år og 11 måneder før jeg fikk godkjent uføre, etter å ha gått på AAP i nesten 5 år.
For meg var det å ha store smerter, å ikke kunne jobbe, et mareritt. Jeg kunne ikke lenger være meg selv. Folk rundt meg kalte meg lat, og de regnet jo med at jeg skulle komme meg til jobb etter kort tid..
Jeg savner å jobbe, jeg savner å ha en mening.
Iløpet av det første året jeg var sykmeldt, så begynte jeg å tenke mye på dette med barn. Tidligere ønsket jeg meg ikke barn, fordi jeg regnet med at jeg kom til å jobbe i lang tid med en jobb hvor jeg kanskje jobbet 10-12 timer flere dager i uken. Men nå prøvde jeg å lete etter en grunn til å leve. Jeg prøvde å finne en mening med livet, der jobb muligens ikke var en del av min hverdag. For meg har dette vært ekstremt tungt, både fysisk og psykisk.
Jeg går fortsatt til fysioterapeut ukentlig.
Så, de siste 5 årene har jeg hatt lyst på en liten baby, mens min mann ikke har vært sikker. Han er redd for at han sitter igjen med mesteparten av ansvaret, siden jeg er litt limited hjemme. Men jeg både håper og tror at jeg har muligheten til å hvertfall gjøre mesteparten med babyen/ungen, og til og med lage egen barnemat, fordi min mor sier til meg at da jeg var liten nektet jeg å spise mat på glass.
Dette kommer sannsynligvis ikke til å bli enkelt, da legen mistenker PCOS, og jeg har veldig uregelmessige sykluser.
Jeg kommer til å begynne med Provera den 12 januar. Jeg har valgt å utsette det til den 12 januar fordi at den dagen har en veldig dårlig betydning per dags dato, jeg håper at det å ta provera er begynnelsen på ett nytt liv, en forandring, at livet mitt går videre etter ulykken.
Jeg har også fått skrevet ut femar, og jeg har en liste over når min gynekolog vil at jeg skal begynne på det, og når hun vil at jeg skal ta eggløsningstester, etc for å finne ut om jeg har eggløsning i det hele tatt.
Selv om det kanskje ikke lykkes på første forsøk, eller til og med andre, så er det for meg en begynnelse på et helt nytt liv. Livet går videre.
For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva som førte til at mannen min endret mening angående barn, jeg vet bare at det skjedde etter at jeg fikk ufør godkjent, og han fikk diagnosen aspergers, noe som gir han større rettigheter iht NAV.
Jeg er spent på ett nytt liv. Jeg håper jeg får unngå kjemisk og SA, men jeg vet at det er en risiko for at det kan skje. Jeg håper jeg får en frisk liten baby. <3<3
Last edited:
