Vurderer sterkt å gå ifra barnefar og samboer...

  • Trådstarter Trådstarter Trist mamma
  • Opprettet Opprettet
Du trenger hjelp til å være sterk.
 
Uansett hva som er sant eller ikke, så har du det tydeligvis ikke bra i dette forholdet og det bør være nok til å dra.
 
Har ringt krisesenter igjen, skjønner ikke hvorfor dette er så j****ig vanskelig!
 
At jeg bør komme dit på dagsamtale, at jeg må gjøre noe, at de kan hjelpe meg, med samtaler og eventuelt et sted å bo. At man uansett ikke skal være redd for å bli kastet noe på. At ikke barna skal måtte se at pappa sier stygge ting til mor, eller at mor er redd. At jeg har det bedre alene, og at det her er min sannhet, at jeg må dele samvær, men at jeg har det best alene uten han. At jeg må si det til noen. Men ble avbrutt av yngste som våknet fra lur, eldste er i bhg.
 
Nå har jeg fortalt det til en venninne... hun sier mye av det samme som dere og krisesenter, hun sier at hun når som helst kan være med til krisesenter sammen med meg... takk for at dere har gitt meg mot! Men lang vei å gå!

Det er bra du er kommet i gang med prosessen[emoji173]️ Håper og tror at dette kommer til å gå bra og at hverdagen til deg og barna blir mye bedre etter dette!
 
Flott du har klart ta de telefonene og snakke med venninna di.
Det er en lang vei og gå og det er vanskelig, men du er igang!!!!
Håper du klarer ta det store steget og få en bedre hverdag og livssituasjon for deg selv og barna
 
Ok, bær over meg, må dele dette med dere, jeg ber på mine knær om at dere ikke dømmer meg.... heg fant et innlegg jeg har skrevet, tror jeg, alt ligner min situasjon og kjenner igjen hendelsen, men ikke alt som skjedde... derfor er jeg usikker. https://forum.kvinneguiden.no/topic...l-at-han-behandler-meg-slik/#comment-15190043 Jeg ser jo at noen har tatt helt rett om meg! Jeg har jo skrevet flere innlegg om dette her, men glemmer det. Og jeg husker ikke at han ristet meg etter skjerfet! Men husker mye annet. Som sagt har han ikke gjort noe på flere år, men her er kanskje grunnen til at jeg er redd. Jeg tror ikke han skjønner at dette sliter på meg, jeg tror han tror han har blitt bedre, siden han nå holder seg til kjefting og trusler. Jeg tar meg selv i å undre om jeg har funnet på dette med skjerfet???siden jeg er helt blank på det punktet. Jeg ber dere, vær snille mot meg! Jeg ble helt skjelven av å lese mitt eget innlegg, og lurer på om jeg er gal. Har jeg «rett» til å være redd når det er gått så lang tid? Er veldig personlig for meg å dele noe jeg har delt tidligere. Tenk at jeg også ble gravid bare mnd etter denne hendelsen....

Det er normalt å glemme slike ting, dersom situasjonene er traumatiske nok. Dette er enda et tegn på at dette er alvorlig! Kan du være så snill å ta dette alvorlig snart?
Hvis barnet ditt er 4 år, kan mye skade allerede ha skjedd om hen har vokst opp med å oppleve dette. Vær så snill å skaff hjelp!
 
Du vet at dette er galt. Kom deg til krisesenter nå da, hva er det du venter på?
 
Nå har jeg fortalt det til en venninne... hun sier mye av det samme som dere og krisesenter, hun sier at hun når som helst kan være med til krisesenter sammen med meg... takk for at dere har gitt meg mot! Men lang vei å gå!

Har du kommer deg unna nå?
 
Kjenner jeg blir litt småirritert over at jeg ikke vet hvem du er- for hadde jeg visst det hadde jeg gjort alt jeg kunne for å hjelpe deg ut av dette forholdet.
Ikke bare skal du tenke på deg selv men du har da TO barn som skal omgås denne mannen. Hadde meldt han til barnevernet asap.

KOM DERE UT!!
 
Er det bare meg, eller kan det mistenkes et sykt troll her?

Så mange meldinger, så mange råd, så lite er gjort.
Er man mor og har ansvar for barn, gjør man vel alt i sin makt for at barnet skal ha det best mulig?
Slik jeg ser det, skriver trådstarter mer for få mer oppmerksomhet, men gjør ingenting med problemene...
 
Er det bare meg, eller kan det mistenkes et sykt troll her?

Så mange meldinger, så mange råd, så lite er gjort.
Er man mor og har ansvar for barn, gjør man vel alt i sin makt for at barnet skal ha det best mulig?
Slik jeg ser det, skriver trådstarter mer for få mer oppmerksomhet, men gjør ingenting med problemene...
Et samlivsbrudd med barn i bildet er for de aller fleste veldig tøft. Det blir ikke nødvendigvis noe lettere av at forholdet er destruktivt, og det krever stor personlig styrke å komme seg ut av. De fleste av oss tenker "Jeg går hvis han slår", men i realiteten blir grenser gjerne tøyd gradvis, slik at ting blir mye verre enn man trodde de kunne bli før man egentlig merker at noe ikke stemmer. De kvinnene som lykkes best er de med støtte og gode nettverk rundt seg, så derfor tenker jeg at de valgene som blir tatt av brukere i denne tråden, med å heller gi ubetinget støtte enn å være kritiske, er det beste i situasjonen.
 
Er det bare meg, eller kan det mistenkes et sykt troll her?

Så mange meldinger, så mange råd, så lite er gjort.
Er man mor og har ansvar for barn, gjør man vel alt i sin makt for at barnet skal ha det best mulig?
Slik jeg ser det, skriver trådstarter mer for få mer oppmerksomhet, men gjør ingenting med problemene...

Det er faktisk ikke helt usannsynlig, nei. Jeg forstår det ikke, men mange blir selv om en blir banket opp av mannen.
Min søster klarer ikke gjøre det slutt med faren til sønnen sin selv om han mishandler henne psykisk og er alkoholiker. Vi har virkelig prøvd å nå inn, og hun er egentlig enig, men klarer ikke av en eller annen grunn.
 
Synes folk har mangel på empati for trådstarter her. Ja, hun har barn som burde settes først, men alikevel er det utenkelig vanskelig å ta steget ut av et slikt forhold. Selv om dere føler at dere ikke hadde nølt et sekund, så er det noe helt annet å være denne personen selv. Hun må også ta hensyn til hva hun vil barna skal vite om situasjonen, forteller man sannheten i en slik situasjon, og endrer barnas syn på både far og oppveksten?
Det er ikke bare å be folk ta livsendrende avgjørelser og forvente at det skjer de første ukene. Tenk litt før dere kritiserer avgjørelsene til denne kvinnen som har det veldig vondt.
 
Det er veldig vanskelig å forstå hvorfor man ikke bare forlater et sånt forhold hvis man ikke har vært i et. Et forhold hvor den ene sakte men sikkert bryter den andre ned og til slutt tar over kontrollen, som mannen til TS gjør, er noe helt annet enn et vanlig forhold. Man merker ikke at det skjer, man skjønner ikke hva som skjer, og man ser ikke selv at man er i et sånt forhold før etterpå. Man kan kjenne på følelsen av at noe er feil, men antar at feilen ligger hos en selv. Man nærmest ånder og lever for de små øyeblikkene som er bra, de øyeblikkene som gir næring til et håp om kjærlighet, samtidig som man hater seg selv for at man ikke klarer å gjøre de rette tingene for at hverdagen skal være full av dem. Etter x antall måneder og år med manipulering hvor man gradvis har blitt fortalt mer og mer at alt man gjør er feil, så tror man til slutt at det er ens egen feil at han gjør det han gjør. Han slår fordi du ikke gjorde som han sa, det er din egen feil...

Det kan godt hende at TS er et troll. Men i såfall er det et troll som forklarer overraskende godt hvordan det føles å være i et forhold med et menneske som tar kontroll over en, og som ikke klarer å komme ut av det..
 
Nå er det også engang slik, at når man ankommer et krisesenter , så er ikke Internett akkurat det første man tenker på. Mye taes tak i.
Vært i samme situasjon selv.
 
Er det bare meg, eller kan det mistenkes et sykt troll her?

Så mange meldinger, så mange råd, så lite er gjort.
Er man mor og har ansvar for barn, gjør man vel alt i sin makt for at barnet skal ha det best mulig?
Slik jeg ser det, skriver trådstarter mer for få mer oppmerksomhet, men gjør ingenting med problemene...

Skjønner tankegangen. Men hvis det hadde vært slik at alle klarte å gjøre det beste for barna alltid så hadde det jo ikke vært noe som het omsorgssvikt osv. Så nei jeg tror ikke det er et troll. Det er jo helt klart at hun bør gå. Men det er grunner til at folk blir værende i voldelige forhold. Det å bli værende er sikkert en overlevelsesstrategi også, fordi det kan virke farligere å provosere mannen ved å gå i mot han.
 
Det er faktisk ikke helt usannsynlig, nei. Jeg forstår det ikke, men mange blir selv om en blir banket opp av mannen.
Min søster klarer ikke gjøre det slutt med faren til sønnen sin selv om han mishandler henne psykisk og er alkoholiker. Vi har virkelig prøvd å nå inn, og hun er egentlig enig, men klarer ikke av en eller annen grunn.

Uff det må være helt forferdelig å bare stå å se på? Har de barn?
 
Back
Topp