Vurderer sterkt å gå ifra barnefar og samboer...

[Cosacita]

Uff det må være helt forferdelig å bare stå å se på? Har de barn?

Ja, de har et barn sammen. Helt forferdelig å være vitne til, men ingenting vi sier nytter. Er vi for krasse når vi snakker om han får vi kjeft fordi det er egentlig synd på han osv. (Noe det for såvidt er, men det unnskylder ikke alt han gjør og sier mot søsteren min)

 

[Lutzern]

Ja, de har et barn sammen. Helt forferdelig å være vitne til, men ingenting vi sier nytter. Er vi for krasse når vi snakker om han får vi kjeft fordi det er egentlig synd på han osv. (Noe det for såvidt er, men det unnskylder ikke alt han gjør og sier mot søsteren min)

Uff fælt når de må få velge sitt eget liv og du ser det ikke er bra! Fælt å se noen skade en du er glad i.

Men dette er jo ikke greit! Hvem andre vet om dette?

 

[Cosacita]

Uff fælt når de må få velge sitt eget liv og du ser det ikke er bra! Fælt å se noen skade en du er glad i.

Men dette er jo ikke greit! Hvem andre vet om dette?

Ja, det er det. :/ En føler seg så maktesløs.
Mamma og alle søsknene mine vet om det.

 

[Lutzern]

Ja, det er det. :/ En føler seg så maktesløs.
Mamma og alle søsknene mine vet om det.

Men er det ingen å få hjelp fra?

 

[JuliiiMamma]

Er det bare meg, eller kan det mistenkes et sykt troll her?

Så mange meldinger, så mange råd, så lite er gjort.
Er man mor og har ansvar for barn, gjør man vel alt i sin makt for at barnet skal ha det best mulig?
Slik jeg ser det, skriver trådstarter mer for få mer oppmerksomhet, men gjør ingenting med problemene...

Som flere skriver her at det er ikke bare å løpe ut døra i en sånn situasjon. Og det å skrive at hub som starter tråden er et troll syns jeg ikke blir riktig å skrive i det hele tatt. Hun tar et modig valg det å kunne begynne å skrive om dette, for det er nok mange som er i en sånn situasjon som holder alt for seg selv.

Det er jo ikke å være oppmerksomhetssjuk når hun ber om hjelp.

Hun leser jo alt det vi skriver for hva hun bør gjøre, men der igjen som flere skriver att det kan jo være att hun er redd for å gå ut døra for godt siden hun frykter at han vil gjøre noe mot hu eller barna.

Så syns ikke vi skal krittisere henne.

Sier bare "RESPEKT" for å dele dette med oss og dem andre hun har delt dette med for hvordan situasjonen hennes er i hverdagen

 

[Cosacita]

Men er det ingen å få hjelp fra?

Barnevernet ble automatisk koblet inn pga andre ting da hun i formerte om graviditeten, men hun har ikke gått til psykolog på lenge. Hun har ingen tillit til helsevernet eller noen instanser. Politiet er jo og bare en gjeng med rasister i hennes øyne. (Barnefaren er mørkhudet) Vet ikke om det er noe vi kan gjøre.

 

[smiley :)]

Ingen fortjener å føle seg utrygg hjemme <3
Dersom man ikke kan føle seg trygg i sitt eget hjem, hvor i all verden skal man da kunne finne trygghet?

Hjemmet skal være det trygge havn der man lander etter en lang dags slit... der man kan finne ro i en ustabil verden....

Man kan ikke bli bedre eller få det bedre, når man ikke er trygg i sitt eget hus engang!

Det verste med vold er ikke at man får et slag, det verste er at inntil det går så langt at en partner tyr til vold, har det allerede skjedd så mange/for mange grenseoverskridelser, at man ikke kan se på volden som stort og alvorlig nok til å kunne ta det som god grunn for å forlate sin partner! Mye er gått i kaos, både i kropp og sinn.

Jeg håper du finner ut av dette, for så lenge du ikke er klar til å ta steget til å skaffe den hjelp du trenger i ditt liv akkurat nå, er det heller ikke mulig å forandre noe i forholdet... og så er spørsmålet hvor lenge du kan holde ut i det forholdet dersom ting ikke forandrer seg....

 

[Lutzern]

Barnevernet ble automatisk koblet inn pga andre ting da hun i formerte om graviditeten, men hun har ikke gått til psykolog på lenge. Hun har ingen tillit til helsevernet eller noen instanser. Politiet er jo og bare en gjeng med rasister i hennes øyne. (Barnefaren er mørkhudet) Vet ikke om det er noe vi kan gjøre.

Man kan jo melde bekymring igjen og igjen. Det går jo igjen i flere saker der barna vokser opp og sier ingen hjalp de. Selv om politi og barnevern var innkoblet, så blir sakene henlagt av forskjellige årsaker. Og da må man melde på nytt. Skal det være opp til mor og far om barna vokser opp med vold i hjemmet?

Det er veldig mange som ikke tar i mot hjelp. Men det går an å kontakte politiet allikevel og håpe at det til slutt går opp for henne at hun må ta i mot hjelpen.

 

[Mamma til snart 6:)]

Nå er ting så dårlig her hjemme. Jeg føler at jeg ikke lenger vet hvorfor vi er sammen. Vi har utrolig forskjellig syn på barn, og jeg er også til tider redd for hans sinne. Jeg får konstant kritikk, og lite hjelp med barna. Vi har to barn på 10 mnd og 2,5 år. Nå er hen på 10 mnd inne i en urolig fase, må bæres mye, våkner grytidlig . Min mann mener at jeg kan skyldes dette selv, siden jeg løfter hen opp når hen er urolig. Derfor nekter han å hjelpe til dersom f.eks jeg trenger at far løfter og trøster litt når jeg lager middag. Jeg fikk høre det samme med hen som er 2,5 år. At jeg skjemte hen bort, siden jeg trøstet og bærte i tunge perioder. Hen kan fint leke for seg selv nå, og er veldig selvstendig, selv om hen er veldig mammadalt. Min samboer kritiserer også mye, jeg gjør så og si alt inne i huset, vasker klær, lager middag, rydder hans rot, setter i oppvaskmaskinen, og tar ut av oppvaskmaskinen, han setter som regel ting bare igjen der han brukte det. Mens han føler han er en helgen som klipper gress eller rydder i garasjen. Han blir skikkelig sint om jeg forsvarer noe av kritikken hans, og jeg bør bare være ydmyk. Før pleide han og kaste ting etter meg, han kastet telefoner, fjernkontroller eller det han hadde for hånd. Kan kommer også veldig truende mot fjeset mitt med knipsing og pekefinger, dersom jeg ikke stopper å snakke når han vil. Han har ødelagt en vegg, og en TV og telefon. Kastingen har det vært en pause på i 2 år, men i diskusjoner truer han gjerne med at han snart må kaste ting for at jeg skal forstå. Han legger all skyld på sinnet sitt til meg, og jeg bør bare lære meg å være ydmyk, så slipper han å bli så sint. Problemet er vel nå at han er sint på meg foran barna (ja, ikke perfekt selv, for dersom han kritiserer meg foran barna svarer som regel jeg også). Han kaller med drittkjerring og andre stygge ord. Jeg vet at ikke dette er bra, og tror også han skjønner at det ikke er bra, men han sier at det bare en min feil. At jeg provoserer han så fælt. Jeg er ikke lykkelig. Jeg går på tå rundt i mitt eget hjem. Redd for å gjøre feil, samtidig som jeg også gjør det meste av stell med barna. Jeg slet med svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon med nr 2, mye grunnet at jeg gikk på veggen, og at forholdet vårt ikke er bra. Fikk behandling, men turte dessverre ikke si alt om hvordan jeg hadde det hjemme. Han sier jeg overbeskytter barna, og gir de for mye oppmerksomhet. Mens når jeg er med andre, får jeg ofte skryt for hvor avslappet jeg er, samtidig som jeg følger med. Vet ikke hvem jeg skal tro på. Hører aldri gode ord om meg selv fra min samboer. Han ble sint her om dagen da vi begge var hjemme, og samboer skulle ut. Han likte ikke at det var mer rotete mens han var blitt borte... jeg har vært sammen med han i snart 11 år. Kjenner det er vanskelig å løsrive meg. Jeg vet også at det er to sider av en sak, jeg fjør sikkert masse feil, og han ville sikkert skrevet dette annerledes... har spørt om vi skal søke hjelp, men han ønsker ikke det, da sier han at det betyr at det er slutt... takk til du som orket å lese...

KOM DÆ I FRA HAN. kjemp heller med nebb og klør etterpå for slik oppførsel skal man ikke ha rundt barna eller deg selv. har selv vært der og måtte gått samme veien så kan sikkert komme med mange gode råd hvis du trenger det.

 

[Mamma til snart 6:)]

Hørte nettopp på en podcast, «Sinnsyn» om følelsesmessig utpressing. Der satte de ord på mye av det jeg følte meg utsatt for, og som høres veldig likt ut som din relasjon til samboer. Jeg råder deg til å pakke sakene og dra. Umiddelbart vil det sikkert føles vanskelig og tungt, men på sikt får både du og barna det bedre! Her er det to år siden forholdet ble avsluttet, jeg strever enda med ettervirkningene av hans påvirkning på meg. Ønsker deg masse lykke til, uansett hva du velger å gjøre.

hos meg er det 5 år siden jeg kom meg bort men ,livet kunne ikke vært bedre selv om han har.i alle disse årene prøvd å vinne amkten tilbake å prøvd med utallige retter for å få barna noe han da ikke klarte , er man ikke en god foreldrefigur så ser i allefall en sakkyndig eller en dommer dette uansett.jeg har ikke svart på noen kommentarer eller mailer som han har sendt til meg i d hele tatt bare vidresendt alt til min advokat da. og nå er det blitt litt mere rolig men eldste barnet sliter med ptsd etter han så han kommer aldri til å få noe slags form for sjangse engang. 2014 kunne jeg endelig få litt ro i sjela når lagmannsretten og høyesterett kom med nden beslutning at jeg skulle ha alt av omsorg å foreldreansvar alene.

 

[Mamma til snart 6:)]

hos meg er det 5 år siden jeg kom meg bort men ,livet kunne ikke vært bedre selv om han har.i alle disse årene prøvd å vinne amkten tilbake å prøvd med utallige retter for å få barna noe han da ikke klarte , er man ikke en god foreldrefigur så ser i allefall en sakkyndig eller en dommer dette uansett.jeg har ikke svart på noen kommentarer eller mailer som han har sendt til meg i d hele tatt bare vidresendt alt til min advokat da. og nå er det blitt litt mere rolig men eldste barnet sliter med ptsd etter han så han kommer aldri til å få noe slags form for sjangse engang. 2014 kunne jeg endelig få litt ro i sjela når lagmannsretten og høyesterett kom med nden beslutning at jeg skulle ha alt av omsorg å foreldreansvar alene.

makten

 

[Mamma til snart 6:)]

Nå er ting så dårlig her hjemme. Jeg føler at jeg ikke lenger vet hvorfor vi er sammen. Vi har utrolig forskjellig syn på barn, og jeg er også til tider redd for hans sinne. Jeg får konstant kritikk, og lite hjelp med barna. Vi har to barn på 10 mnd og 2,5 år. Nå er hen på 10 mnd inne i en urolig fase, må bæres mye, våkner grytidlig . Min mann mener at jeg kan skyldes dette selv, siden jeg løfter hen opp når hen er urolig. Derfor nekter han å hjelpe til dersom f.eks jeg trenger at far løfter og trøster litt når jeg lager middag. Jeg fikk høre det samme med hen som er 2,5 år. At jeg skjemte hen bort, siden jeg trøstet og bærte i tunge perioder. Hen kan fint leke for seg selv nå, og er veldig selvstendig, selv om hen er veldig mammadalt. Min samboer kritiserer også mye, jeg gjør så og si alt inne i huset, vasker klær, lager middag, rydder hans rot, setter i oppvaskmaskinen, og tar ut av oppvaskmaskinen, han setter som regel ting bare igjen der han brukte det. Mens han føler han er en helgen som klipper gress eller rydder i garasjen. Han blir skikkelig sint om jeg forsvarer noe av kritikken hans, og jeg bør bare være ydmyk. Før pleide han og kaste ting etter meg, han kastet telefoner, fjernkontroller eller det han hadde for hånd. Kan kommer også veldig truende mot fjeset mitt med knipsing og pekefinger, dersom jeg ikke stopper å snakke når han vil. Han har ødelagt en vegg, og en TV og telefon. Kastingen har det vært en pause på i 2 år, men i diskusjoner truer han gjerne med at han snart må kaste ting for at jeg skal forstå. Han legger all skyld på sinnet sitt til meg, og jeg bør bare lære meg å være ydmyk, så slipper han å bli så sint. Problemet er vel nå at han er sint på meg foran barna (ja, ikke perfekt selv, for dersom han kritiserer meg foran barna svarer som regel jeg også). Han kaller med drittkjerring og andre stygge ord. Jeg vet at ikke dette er bra, og tror også han skjønner at det ikke er bra, men han sier at det bare en min feil. At jeg provoserer han så fælt. Jeg er ikke lykkelig. Jeg går på tå rundt i mitt eget hjem. Redd for å gjøre feil, samtidig som jeg også gjør det meste av stell med barna. Jeg slet med svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon med nr 2, mye grunnet at jeg gikk på veggen, og at forholdet vårt ikke er bra. Fikk behandling, men turte dessverre ikke si alt om hvordan jeg hadde det hjemme. Han sier jeg overbeskytter barna, og gir de for mye oppmerksomhet. Mens når jeg er med andre, får jeg ofte skryt for hvor avslappet jeg er, samtidig som jeg følger med. Vet ikke hvem jeg skal tro på. Hører aldri gode ord om meg selv fra min samboer. Han ble sint her om dagen da vi begge var hjemme, og samboer skulle ut. Han likte ikke at det var mer rotete mens han var blitt borte... jeg har vært sammen med han i snart 11 år. Kjenner det er vanskelig å løsrive meg. Jeg vet også at det er to sider av en sak, jeg fjør sikkert masse feil, og han ville sikkert skrevet dette annerledes... har spørt om vi skal søke hjelp, men han ønsker ikke det, da sier han at det betyr at det er slutt... takk til du som orket å lese...

det starter alltid med at han kaster ting og roper og skriker å klager på deg, å til slutt går det hakket videre der det kommer slag i tilegg

 

[Kengu]

Det er faktisk ikke helt usannsynlig, nei. Jeg forstår det ikke, men mange blir selv om en blir banket opp av mannen.
Min søster klarer ikke gjøre det slutt med faren til sønnen sin selv om han mishandler henne psykisk og er alkoholiker. Vi har virkelig prøvd å nå inn, og hun er egentlig enig, men klarer ikke av en eller annen grunn.

Noen klarer dessverre å få en usunn makt over partneren sin , har vært o et sånt forhold selv og det var vanskelig å gå

 

[Klatremus Lillemann]

Har lest gjennom denne tråden nå i dag, og håper virkelig du har kommet deg ut nå og har god støtte i venninna di

 

[~Ønskebarn17&19]

Har lest gjennom denne tråden nå i dag, og håper virkelig du har kommet deg ut nå og har god støtte i venninna di

Samme her!!

 

[Klatremus Lillemann]

Hvordan går det?

 

[spulle]

Jeg syns ikke dette høres bra ut. Jeg syns det høres ut som at du er redd for mannen din. Du gjentar flere ganger at hans versjon ville vært annerledes og at du skulle ønske at han kunne få forklart seg også. Dette tyder på at du har blitt manipulert av ham. Hvis de tingene du beskriver stemmer - altså at han er oppfarende, sier at barna er klengete fordi du gir dem for mye trøst, at det er vanlig å kaste ting - at andre åpenbart også gjør det fordi andre også har matrester i taket, at han truer med å kaste ting om du ikke gjør sånn eller sånn. Ja da er han manipulerende og utøver psykisk vold mot deg. Dette er galt og uansett om du også gjør ting som er galt så behandler han deg ikke riktig. Et parforhold skal være godt. Man skal ikke frykte reaksjonen til partneren sin så mye at man ikke tør å si fra, eller gå fra. Jeg tror det venter et mye roligere, bedre og tryggere liv for deg og barna i den andre enden. Søk hjelp! Det fortjener du. Og husk - du kan alltid være anonym i slike henvendelser og du trenger ikke å fortelle ham at du har vært i kontakt med eksempelvis krisesenteret. Dette er en privatsak.

 

[Tina78]

Er det bare meg, eller kan det mistenkes et sykt troll her?

Så mange meldinger, så mange råd, så lite er gjort.
Er man mor og har ansvar for barn, gjør man vel alt i sin makt for at barnet skal ha det best mulig?
Slik jeg ser det, skriver trådstarter mer for få mer oppmerksomhet, men gjør ingenting med problemene...

Nei dessverre så gjør ikke alle mødre alt i sin makt for at barn skal ha det best mulig. Det er derfor det finnes barnevern feks

 

[Tina78]

Det er faktisk ikke helt usannsynlig, nei. Jeg forstår det ikke, men mange blir selv om en blir banket opp av mannen.
Min søster klarer ikke gjøre det slutt med faren til sønnen sin selv om han mishandler henne psykisk og er alkoholiker. Vi har virkelig prøvd å nå inn, og hun er egentlig enig, men klarer ikke av en eller annen grunn.

Og dette står du å ser på uten å melde fra til politi at det er barn som vokser opp med vold i hjemmet? Det er straffbart! Og her inne ligger bevis med spor til din ip-adresse. Vet du hva konsekvensene er for et barn å vokse opp i et hjem med vold?

 

[Rybia]

Og dette står du å ser på uten å melde fra til politi at det er barn som vokser opp med vold i hjemmet? Det er straffbart! Og her inne ligger bevis med spor til din ip-adresse. Vet du hva konsekvensene er for et barn å vokse opp i et hjem med vold?

Det står ikke i posten fra Tina78 at de bor sammen. Eller at dette går ut over barna.