Vurderer sterkt å gå ifra barnefar og samboer...

[Trist mamma]

Takker igjen for alle heiarop. Vanskelig å se realiteten føler jeg. Nå kom det gave og unnskyldninger og at nå skal vi få det bedre. Men påpekes at vi begge må bli bedre... jeg vet at jeg reagerer raskt på kritikk. Mulig det er min overlevelsesstrategi ut fra hva jeg har lest, reagerer man enten ved å underkaste seg eller med angrep. Jeg angriper nok litt nå, og forsvarer hver minste kritikk, for at jeg underlig nok ikke vil at han skal bli sint, men da blir han jo sint, når jeg forsvarer... jeg er ikke vant med å få så mye oppmerksomhet fra han, men kanskje han merker at jeg nå begynner å skli unna...

 

[SoriaMoira]

Takker igjen for alle heiarop. Vanskelig å se realiteten føler jeg. Nå kom det gave og unnskyldninger og at nå skal vi få det bedre. Men påpekes at vi begge må bli bedre... jeg vet at jeg reagerer raskt på kritikk. Mulig det er min overlevelsesstrategi ut fra hva jeg har lest, reagerer man enten ved å underkaste seg eller med angrep. Jeg angriper nok litt nå, og forsvarer hver minste kritikk, for at jeg underlig nok ikke vil at han skal bli sint, men da blir han jo sint, når jeg forsvarer... jeg er ikke vant med å få så mye oppmerksomhet fra han, men kanskje han merker at jeg nå begynner å skli unna...

Han reagerer som forventet, men det må ikke du gjøre!! Ikke ta imot gaver og falske unnskyldninger/løfter nå. Kom deg unna.

 

[Stolt mamma]

Nei, det er dessverre lite positivt å si nå, men har jo selvfølgelig vært gode perioder, og han kan leke fint med barna, ta initiativ til morsomme utflukter, spontan, og morsom. Men denne tråden handler vel mest om hva jeg føler er feil. Jeg tror nesten at noen må avgjøre for meg, jeg klarer liksom ikke ta steget selv. Vurderer å fortelle en venninne, eller min far. Dersom min far får vite, vet jeg at han hjelper meg å løse det, han finner alltid løsninger.

På meg høres det ut som du allerede har tatt avgjørelsen om å gå, men ikke klarer å ta det steget.
Høres ut som en god plan å fortelle både din far og en venninne det og få hjelp og støtte av de. Bruk det nettverket du har. Om du ikje klarer det for din del gjør det for barna. Barn tar skade av å være i et voldelig hjem, selv om det ikke er hver dag så blir de utrygge og kan prege de resten av livet. Stol på mammahjerte og tenk på barna dine

 

[Trist mamma]

Hei! Beklager lite oppdateringer. (For de som følger med) tror dette kan ta tid. Kjenner jeg nå betviler meg selv. Jeg sliter med å huske. Nå oppfører han seg så annerledes. Men hvor lenge vil de gå til neste gang. Vil det noen gan eskalere, siden det ikke har gjort det på 10 år? Jeg skifter mellom å spørre meg selv om heg bør være redd for han. Heg husker noen «klipp» fra hvordan han ser ut når han er sint, øynene, blikket, redselen for at jeg kan få noe stengene etter meg. Den ligger der... selv om det er 2 år siden. Heg leser rundt på nett og prøver å forstå, finner ulike ting og forum innlegg der jenter blir fortalt at dersom de ikke slutter når de får beskjed, så kan de skylde seg selv for å bli dytta (etc). Da tenker jeg for meg selv, at det er vel kanskje hos meg problemet ligger, hadde jeg kanskje klart å tatt til meg kritikk så hadde vi kanskje ikke vært her? Allerede dag to etter unskyldningen begynte det litt kritikk... det ble ikke sagt stygt, men kjenner at jeg kanskje er uenig, men motsa ingenting nå, siden jeg også må lære meg å ta kritikk. Er jeg kanskje urimelig? Vi var på hytta, jeg lagde lunsj og middag, ryddet opp etter alle måltid, mens han tok en etterlengtet røyk ute. Ved siste grøtmåltider ble det noe grøtpulver på kjøkkenbenken som jeg ikke oppdaget. Jeg og barna skulle reise. Da begynte han å vaske, og sa, og jeg merket at han prøvde å se det pent «kan du ikke bli flinkere til å rydde opp etter deg selv»... jeg kjente at jeg ville si at jeg faktisk har ryddet opp og vasket opp etter han hele dagen, hvorfor kunne ikke han bare gjøre noe for meg uten å gi kritikk? Vi har ikke vært samme siden. Og jeg vet egentlig at det kommer til å skje igjen, at han blir sint. For jeg vet at jeg ikke klarer å være stille. At jeg er litt distré. Spesielt rundt barna, da går fokuset mitt til dem, og jeg rydder gjerne mest når de sover, eller når det passer dem. Jeg vet at han hadde syntes jeg mase om jeg ville ha hjelp fra han til å rydde. Jeg prøver å manne meg opp til å ringe ks igjen. Men det blir vanskeligere og vanskeligere. Men det er vanskelig når det kommer en sånn her periode. Der spenningen er nede. Og fra hans side er ting helt normalt. Men jeg føler ikke det er normalt denne gangen... må jeg vente til en ny episode for å forstå? Han sier han ofte lurer på om jeg vil provosere eller at jeg vil krangle, hva jeg egentlig vil ved å provosere. Er det kanskje sånn? At jeg provoserer det frem. Jeg er veldig var på stemninger, og spesielt han. Han er mye sliten, og jeg syntes det da virker som om han er sint. Han blir sint om jeg spør om det er noe galt, og han får alltid sove lengst av oss, for jeg syntes det er ukomfortabelt på morgningen da han er ekstra trøtt, så da lar jeg han sove. Psykologen min spurte en gang når jeg var høygravid om ikke han kunne gjøre noen ting på morgningen, siden han står opp kl 06, og skal på jobb tidligst. Men det klarer han ikke, for han klarer ikke stå opp før rett før han skal dra, slik at alt av stell på morgningen faller på meg uansett. Føler det alltid er meg som tenker på tilpasning ift barna. At kanskje jeg må stå opp 0530, så får jeg gjort det jeg trenger før barna står opp, og er klar til deres stell når de våkner rundt 06. Men slik er det med alt. Han vil helst ikke planlegge noe, og tenker stort sett på hva han selv syntes er best. Jeg tror noen ganger at jeg hadde vært en bedre mamma uten han. at jeg kunne gjort ting på min måte, uten å føle meg dårlig for det. At jeg hadde blitt trygg på egne valg. Jeg merker at det er veldig lite positivt å si om forholdet nå. Kan nesten ikke huske sist vi hadde det bra. Jeg har hatt selvmordstanker før. Jeg ser jo nå at de gjerne kommer i forbindelsen med kranglene våre. Etter barn har jeg bestemt meg for at hvis det kommer til det punktet at jeg vil dø, så må jeg tenke at jeg heller vil ut av forholdet. For jeg vil ikke dø fra barna mine! Jeg vet ikke hvordan reaksjonen hans blir dersom vi gjør det slutt. Om det vil være gjensidig, eller om han vil ta fet rolig og fattet, eller om han vil bli bitter, prøve å straffe meg med å ta barna. Føler heg stiller dårlig pga min depresjon og behandling i graviditeten. Noen ganger føles det ut som om han syntes at det er rart at jeg blir sliten av å ha to barn alene. Hvordan alenemødre klarer seg. Vil han kanskje anklage meg for å ikke kunne ha de alene? Jeg har jo mer eller mindre hatt dem alene i flere mnd nå. Og han har aldri hatt dem alene i mer enn noen timer.... men psykologen jeg gikk til syntes ikke det var noe galt med min omsorgsevne. Vil kanskje dette heller styrke meg? På en måte angrer jeg på at jeg ikke fortalte alt til psykologen. At jeg var redd samboeren min. Hvordan vi krangler. Hva vi krangler om, sånn at jeg kanskje kunne sett at det ikke var min feil. Nok et uoversiktlig innlegg. Men tankene mine er skikkelig borte i det siste. Nå klarer jeg ikke gjøre så mye, siden jeg tenker på dette her hele tiden! Klarer å være tilstede med barna altsa, men etter leggetid blir fokuset på det her.

 

[Lutzern]

Kjære deg, du må gå i fra han. Jeg har lest alt du har skrevet men orker ikke kommentere alt. For det koker ned til det samme. Å oppføre seg slik han gjør er ikke greit, det er ikke du som er urimelig. Et forhold skal ikke være slik som dette. Og sist men ikke minst - han gjør deg syk! Mye av det du skriver viser ganske tydelig at han manipulerer deg. Slutt å tro at du har skyld i hva han gjør!

Vær så snill å gå fra han. Dra på krisesenter og be om besøksforbud osv slik at du og barna er trygge for evt reaksjoner

 

[Bkno2015632]

.

 

[Vbt]

Du er ikke tjeneren hans!

 

[Cosacita]

Det er ikke noe feil med deg. Altså, det er negative sider med alle mennesker, men mannen din er direkte stygg med deg og ser ikke en dritt av hva du gjør. Vær så snill, gå ifra han og finn deg en som elsker deg og setter pris på deg! En kjæreste skal ikke være sånn. Mannen din er en tosk.

 

[JuliiiMamma]

Som jeg leser av det du skriver så har ikke du gjort noe galt i det hele tatt Du gjør er en super jobb som ønsker att barna dine skal ha det bra sammen med deg og generelt. Men det at du godtar att han styrer hva du skal gjøre og ikke er ikke bra. Da får han "makten" over deg og til slutt styrer deg.

Høres ikke ut som kan ha gleden av dette forholdet, og bør derfor ikke finne deg i alt han styrer deg med.

Jeg skriver ikke dette for å pirke og det, men som flere skriver til deg her også så bør du gå i fra han og det er jeg faktisk enig. Tenk om feks. 5 år. Du hadde nok ikke taklet å være sammen med han til barna flytter ut når dem er ca 18 år nå som du syns det nå er et slitsomt forhold å være i.

Men skjønner det at du også syns det er vanskelig å gå i fra han når det er dager som er gode, men det hjelper ikke om det er få dager i året som dere kan ha det koselig sammen.

Så skriver som flere her skriver: flytt fra han

 

[Stolt mamma]

Kjære deg, du må gå i fra han. Jeg har lest alt du har skrevet men orker ikke kommentere alt. For det koker ned til det samme. Å oppføre seg slik han gjør er ikke greit, det er ikke du som er urimelig. Et forhold skal ikke være slik som dette. Og sist men ikke minst - han gjør deg syk! Mye av det du skriver viser ganske tydelig at han manipulerer deg. Slutt å tro at du har skyld i hva han gjør!

Vær så snill å gå fra han. Dra på krisesenter og be om besøksforbud osv slik at du og barna er trygge for evt reaksjoner

Siterer denne

 

[AnneS]

Kjære deg, du må gå i fra han. Jeg har lest alt du har skrevet men orker ikke kommentere alt. For det koker ned til det samme. Å oppføre seg slik han gjør er ikke greit, det er ikke du som er urimelig. Et forhold skal ikke være slik som dette. Og sist men ikke minst - han gjør deg syk! Mye av det du skriver viser ganske tydelig at han manipulerer deg. Slutt å tro at du har skyld i hva han gjør!

Vær så snill å gå fra han. Dra på krisesenter og be om besøksforbud osv slik at du og barna er trygge for evt reaksjoner

Signerer også denne!

 

[Trist mamma]

Hei! Alt er uvirkelig nå. Har nettopp hatt det jeg tror er angstanfall. Prøvde å manne med opp til en samtale med ks etter at barna hadde lagt seg, men så begynte jeg bare og riste, få hjertebank, og noe som føltes ut som feber. Begynte å gråte også. Er alene, begynt å roe seg nå, men har fremdeles hjertebank, og er veldig varm (det er vi vel kanskje alle). Vet ikke hvorfor, kanskje om det var angsten for å ringe, at jeg føler meg låst. At jeg ikke vet hvilken versjon av mannen jeg får ha, og hvor lenge denne perioden varer. Jeg får bilder, av han sint... øynene, holdningen mot meg. Der han lener seg over meg, «kilingen» i magen i det jeg skjønner han kaster noe (selv om dette er lenge siden husker jeg godt følelsen). Er det normalt at mannen lener seg belærende over deg og kjefter om du gjør noe galt? Føler meg som er lite barn som må oppdras. Fet hjalp å skrive, pulsen gikk ned... skulle noen ganger ønske at noen bare spurte meg; går det bra? Behandler han deg bra? Hadde noen spurt nå hadde jeg knekt sammen. Har møtt ulike personer i dag, føler jeg prøver å unngå blikkontakt, at de da vil kunne se igjennom meg, de at det er noe galt. Skulle kanskje bare sett dem i øynene, men det er instinktivt. Har bare sagt at jeg er sliten i dag. Har hatt mild angst før, men i kveld har hjertet virkelig hoppet! Uff, skjønner at dette er frustrerende for dere å følge med på. Og mange tenker sikkert hvorfor jeg ikke vare går, nå. Men det er mye tanker. Tror jeg har mest frykt for hva som vil være neste om jeg tar steget. Hvordan jeg skal klare meg igjennom alt som hører til et brudd. Og hva som eventuelt vil skje dersom det kommer frem at jeg mener han er «voldelig». vil det hjelpe meg at han har en dom for vold fra sent i tenåra? Ikke mot partner, men slosskamp på byen som gjorde at han måtte sitte inne.... håper ikke jeg utleverer for mye, er jo redd han eller noen andre (vi kjenner) vil kunne finne på å lese.....når han dyttet meg ringte jeg to av hans venner, da jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Når det er sagt, ønsker jeg ikke å holde barna vekk fra han, for han er veldig rolig og tolmodig mot dem. Men heller vekk fra han mot meg...

 

[Dårris]

Hei! Alt er uvirkelig nå. Har nettopp hatt det jeg tror er angstanfall. Prøvde å manne med opp til en samtale med ks etter at barna hadde lagt seg, men så begynte jeg bare og riste, få hjertebank, og noe som føltes ut som feber. Begynte å gråte også. Er alene, begynt å roe seg nå, men har fremdeles hjertebank, og er veldig varm (det er vi vel kanskje alle). Vet ikke hvorfor, kanskje om det var angsten for å ringe, at jeg føler meg låst. At jeg ikke vet hvilken versjon av mannen jeg får ha, og hvor lenge denne perioden varer. Jeg får bilder, av han sint... øynene, holdningen mot meg. Der han lener seg over meg, «kilingen» i magen i det jeg skjønner han kaster noe (selv om dette er lenge siden husker jeg godt følelsen). Er det normalt at mannen lener seg belærende over deg og kjefter om du gjør noe galt? Føler meg som er lite barn som må oppdras. Fet hjalp å skrive, pulsen gikk ned... skulle noen ganger ønske at noen bare spurte meg; går det bra? Behandler han deg bra? Hadde noen spurt nå hadde jeg knekt sammen. Har møtt ulike personer i dag, føler jeg prøver å unngå blikkontakt, at de da vil kunne se igjennom meg, de at det er noe galt. Skulle kanskje bare sett dem i øynene, men det er instinktivt. Har bare sagt at jeg er sliten i dag. Har hatt mild angst før, men i kveld har hjertet virkelig hoppet! Uff, skjønner at dette er frustrerende for dere å følge med på. Og mange tenker sikkert hvorfor jeg ikke vare går, nå. Men det er mye tanker. Tror jeg har mest frykt for hva som vil være neste om jeg tar steget. Hvordan jeg skal klare meg igjennom alt som hører til et brudd. Og hva som eventuelt vil skje dersom det kommer frem at jeg mener han er «voldelig». vil det hjelpe meg at han har en dom for vold fra sent i tenåra? Ikke mot partner, men slosskamp på byen som gjorde at han måtte sitte inne.... håper ikke jeg utleverer for mye, er jo redd han eller noen andre (vi kjenner) vil kunne finne på å lese.....når han dyttet meg ringte jeg to av hans venner, da jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Når det er sagt, ønsker jeg ikke å holde barna vekk fra han, for han er veldig rolig og tolmodig mot dem. Men heller vekk fra han mot meg...

Dette begynner å bli farlig. Selvmordstanker? Angstanfall? Ser du ikke hva som skjer?
Dette er selvutsletting! Du er verdt noe! Alle er verdt noe! BARNA DINE er verdt noe!! De har det bedre med en mor uten selvmordstanker og angstanfall! Og uten en far som bryter ned mor, bruker hersketeknikker og misbruker mor psykisk PÅ HØYT NIVÅ! Skulle ønske jeg kunne komme gjennom skjermen, ta med deg og barna dine, og banke på hos krisesenteret!
Du må forså at dette ødelegger deg, og det kommer til å ødelegge barna dine!
Kjære deg, det er ikke lett, men nå må du DRA!

 

[Eskimonika]

Kjære deg, du må vekk!
Han gjør deg mer og mer syk. Du snakket om å fortelle faren din og ei venninne hvordan du har det. Gjør det, allier deg så de kan hjelpe deg å få med deg det dere må ha med dere og kom dere av gårde på krisesenter!
Dette kan ikke pågå lenger!!!

 

[Trist mamma]

Hei! Jeg husker ikke helt hva jeg har skrevet og ikke, så blir mye gjentagelse. Jeg er jo selvfølgelig litt redd for å utlevere for mye, slik at jeg ikke forblir anonym. Men igjen noe jeg vet flere har reagert på er; mannen har brukt 4 uker av sin permisjonstid på å pusse opp en hytte. Ja det er for oss senere, men jeg skulle ønske han kanskje hadde tatt ferien sin i stede, slik at han fikk tid med barn, samt at jeg som passer barna i ferien, også kan få en litt roligere start på jobb, og at han kan være hjemme og ord e litt med levering og henting av barna. Nå går permisjonen hans ut etter bare noen uker i bhg. Jeg hintet litt på om han ille skulle bruke noe ferie, men da var jeg bare vanskelig. Og at jeg måtte jo se at han gjorde dette for oss, og at han egentlig ikke ville bruke permen sin på det. Jeg tror han heller ønsker å spare ferien sin til å kunne reise bort noen uker i vinter. Dette har han sagt at han trenger. Jeg har hintet frem på at det ikke er sikkert han kan gjøre det hvert år med to barn. (Jeg kan ikke ta ferie på vinterstid). Men han trenger det. Helt 3 uker, men han gikk med på 14 dager mens jeg var gravid med 2. Mann. Han sa at jeg bare tenkte på meg selv når jeg sa dette med at han kanskje kunne brukt noe ferie i sommer, i stede for å bruke opp permen sin. Jeg merker at folk rundt reagerer litt på at han er hele sommeren borte...min far sa at jeg fikk dra han hjem igjen, for han ser jo at jeg blir sliten. Men poenget er at jeg ikke har noe valg. Jeg er bare vanskelig. Og jeg kunne jo i teorien vært der mens han jobbet og, men syntes det er lettere å ha ansvar for to stykker alene hjemme, da det er mye å følge med på der på hytta. Det er veldig vanskelig nå som det har skiftet litt. Kjenner på dårlig samvittighet, samtidig som jeg føler at jeg MÅ gjøre noe. Skjønner bare ikke hva som er beste løsning. Prøve å bryte som normale par kan gjøre, likevel tror jeg at jeg må ha hjelp på en måte, ha noen å snakke med, som kan hjelpe meg i å bygge meg opp igjen. Å fortelle dette til noen vil være utrolig vanskelig, da vil det bli «virkelig» på en måte... jeg ser han jo der, han jeg falt for.... sliter litt med å se om det er alvorlig det jeg blir utsatt for, for han er jo ikke den der sjalu kjæresten, selv om han faktisk har vært litt sjalu og spørrete om hvem jeg er med i det siste, men tror han begynner å bli usikker på meg. Han merker vel at jeg begynner å skli unna på ordentlig. Vil også påpeke at selvmord ikke er et alternativ etter at jeg fikk barn. Har bare lovet meg selv at om jeg får de følelsene (kommer jo ofte etter en krangel) så skal jeg heller dra bort. Leve alene. Det er vel en frykt for fremtiden som gjør at jeg holder igjen. Og vanskelig å innse... hvordan vil alt løse seg, med bolig, samvær, jobb....tror jo helt klart at det finnes noe bedre for meg der ute. Til og med en som kanskje kan elske med for den jeg er? Som nevnt prøver jeg å overbevise meg selv om at han en dag vil kunne se at det hjalp han også, om han blir påtvunget hjelp til å takle sinnet sitt. Men er nok vanskelig å bryte mønsteret for han. Se jo klart at det har fulgt han hele livet. Mobbet andre på skolen, mange slosskampen på byen, kan bli sint på andre i sin familie også, om de gjør noe han syntes er irriterende. Men han «skjerper» seg jo selvfølgelig litt mer med dem. Jeg tror nok angsten kommer mer av alle følelser jeg har i det siste, at jeg konstant går rundt å tenker på dette. Fra å skifte mellom å tenke på det gode, til hvordan det egentlig er når det er dårlig. Han er veldig god til å snakke for seg, så alltid vanskelig å «vinne» en diskusjon med han. Og når det gjelder barna kan jeg aldri bruke argumenter fra forskning eller fra hva andre gjør. Jeg må bare tenke sjøl, og da kommer jeg ofte til kort. Han er litt på den holdningen «så utrolig at vi overlevde før». Jeg er for hysterisk med sikkerhet når jeg vil følge anbefalinger. Håper dere kan ha litt tolmodighet med meg. Jeg leser og hører alt dere skriver. Skulle nesten ønske dere kunne hørt alle sider. Vanskelig når jeg bare får forklart min side.

 

[OiI]

Hei! Jeg husker ikke helt hva jeg har skrevet og ikke, så blir mye gjentagelse. Jeg er jo selvfølgelig litt redd for å utlevere for mye, slik at jeg ikke forblir anonym. Men igjen noe jeg vet flere har reagert på er; mannen har brukt 4 uker av sin permisjonstid på å pusse opp en hytte. Ja det er for oss senere, men jeg skulle ønske han kanskje hadde tatt ferien sin i stede, slik at han fikk tid med barn, samt at jeg som passer barna i ferien, også kan få en litt roligere start på jobb, og at han kan være hjemme og ord e litt med levering og henting av barna. Nå går permisjonen hans ut etter bare noen uker i bhg. Jeg hintet litt på om han ille skulle bruke noe ferie, men da var jeg bare vanskelig. Og at jeg måtte jo se at han gjorde dette for oss, og at han egentlig ikke ville bruke permen sin på det. Jeg tror han heller ønsker å spare ferien sin til å kunne reise bort noen uker i vinter. Dette har han sagt at han trenger. Jeg har hintet frem på at det ikke er sikkert han kan gjøre det hvert år med to barn. (Jeg kan ikke ta ferie på vinterstid). Men han trenger det. Helt 3 uker, men han gikk med på 14 dager mens jeg var gravid med 2. Mann. Han sa at jeg bare tenkte på meg selv når jeg sa dette med at han kanskje kunne brukt noe ferie i sommer, i stede for å bruke opp permen sin. Jeg merker at folk rundt reagerer litt på at han er hele sommeren borte...min far sa at jeg fikk dra han hjem igjen, for han ser jo at jeg blir sliten. Men poenget er at jeg ikke har noe valg. Jeg er bare vanskelig. Og jeg kunne jo i teorien vært der mens han jobbet og, men syntes det er lettere å ha ansvar for to stykker alene hjemme, da det er mye å følge med på der på hytta. Det er veldig vanskelig nå som det har skiftet litt. Kjenner på dårlig samvittighet, samtidig som jeg føler at jeg MÅ gjøre noe. Skjønner bare ikke hva som er beste løsning. Prøve å bryte som normale par kan gjøre, likevel tror jeg at jeg må ha hjelp på en måte, ha noen å snakke med, som kan hjelpe meg i å bygge meg opp igjen. Å fortelle dette til noen vil være utrolig vanskelig, da vil det bli «virkelig» på en måte... jeg ser han jo der, han jeg falt for.... sliter litt med å se om det er alvorlig det jeg blir utsatt for, for han er jo ikke den der sjalu kjæresten, selv om han faktisk har vært litt sjalu og spørrete om hvem jeg er med i det siste, men tror han begynner å bli usikker på meg. Han merker vel at jeg begynner å skli unna på ordentlig. Vil også påpeke at selvmord ikke er et alternativ etter at jeg fikk barn. Har bare lovet meg selv at om jeg får de følelsene (kommer jo ofte etter en krangel) så skal jeg heller dra bort. Leve alene. Det er vel en frykt for fremtiden som gjør at jeg holder igjen. Og vanskelig å innse... hvordan vil alt løse seg, med bolig, samvær, jobb....tror jo helt klart at det finnes noe bedre for meg der ute. Til og med en som kanskje kan elske med for den jeg er? Som nevnt prøver jeg å overbevise meg selv om at han en dag vil kunne se at det hjalp han også, om han blir påtvunget hjelp til å takle sinnet sitt. Men er nok vanskelig å bryte mønsteret for han. Se jo klart at det har fulgt han hele livet. Mobbet andre på skolen, mange slosskampen på byen, kan bli sint på andre i sin familie også, om de gjør noe han syntes er irriterende. Men han «skjerper» seg jo selvfølgelig litt mer med dem. Jeg tror nok angsten kommer mer av alle følelser jeg har i det siste, at jeg konstant går rundt å tenker på dette. Fra å skifte mellom å tenke på det gode, til hvordan det egentlig er når det er dårlig. Han er veldig god til å snakke for seg, så alltid vanskelig å «vinne» en diskusjon med han. Og når det gjelder barna kan jeg aldri bruke argumenter fra forskning eller fra hva andre gjør. Jeg må bare tenke sjøl, og da kommer jeg ofte til kort. Han er litt på den holdningen «så utrolig at vi overlevde før». Jeg er for hysterisk med sikkerhet når jeg vil følge anbefalinger. Håper dere kan ha litt tolmodighet med meg. Jeg leser og hører alt dere skriver. Skulle nesten ønske dere kunne hørt alle sider. Vanskelig når jeg bare får forklart min side.

Spiller ingen rolle. Du må vekk nå. Dette går utover barna.

 

[Laufey]

Det du skriver her er så klassisk oppførsel, både av deg og ham. Han er en skikkelig dritt, og skylder på at det er fordi du er vanskelig og da må han handle deretter. Du føler at noe er feil, men sliter litt med å ikke tenke at du faktisk er vanskelig og får som du fortjener. Du er ikke alene om disse følelsene, og du er hverken den første eller den siste som har dem. Han har fullstendig tak på deg, og har fått deg til å tro at det faktisk er du som er problemet. Du ramser opp ting her som du reagerer litt på, ting som de fleste andre ville hatt som deal breakere for lenge siden. En tobarnsfar/familiemann som skal reise vekk for seg selv tre uker hver vinter, fordi han trenger det? Og igjen, vinklingen om at han er grei hvis han lar det bli med to...? Dette er ikke normal oppførsel.

Du arbeider med barn og hjem, du slaver omtrent for å gjøre ham tilfreds, og han "er ute og tar en etterlengtet røyk". Hva lengter du etter? Det eneste du sier om og om igjen, er hvordan han har så mange behov, som alle må dekkes, mens dine er bare å ignorere. Og hvis du sier imot det, så er du vanskelig, og da må han refse deg. Dette er ikke sunt, det er ikke bra, det er ikke sånn det skal være. Vær så snill og tro meg, jeg vet hvor du har det, og jeg vet hvor vanskelig det er å bryte ut. Men du venter på noe som ikke kommer til å skje. Han kommer aldri til å endre seg, han kommer aldri til å plutselig bli en snill og hyggelig fyr som tar sin del av ansvaret. Du har et håp og et ønske om at det skal skje, og du klamrer deg fast til de små stundene hvor det skjer noe hyggelig. Men det kommer ikke til å bli bedre. Han driter i deg, og antageligvis så føler han oppriktig at det er din feil. Hvis du sier noe imot ham, eller gjør noe han ikke liker, så er det for ham noe du gjør feil. Du skal gjøre nøyaktig som han sier, og mene det han mener, ellers er det feil. Og da må du få svi. Problemet er bare at han ikke ser at det han sier og mener og gjør er feil, og han har fått deg til tro at han har rett.

Du er nødt til å komme deg vekk fra denne mannen. Hvis du ikke klarer å se at det må til for din del, så gjør det for barna dine. Dette er ikke den mannlige rollen de trenger i sitt liv. Det de lærer av sin far nå, er at de ikke er viktige, at det de sier ikke er viktig, og ikke minst at det mamma sier, er generelt feil. Og mamma er en idiot, som må læres opp og straffes. Han lærer dem at det er greit å mishandle folk som ikke er enige. Og han lærer dem at det er sånn forhold fungerer og skal være.

Jeg vet at dette er skikkelig tungt, og at det kan være umulig å se for seg noe annet liv. Det er tungt å skulle ta alle avgjørelser selv, når man er opplært til at alt man sier, tenker, og mener, er feil. Men det er ikke sant, og du er nødt til å tro meg. Du og barna vil få det uendelig mye bedre uten denne mannen! Men du trenger å ta opp telefonen, og ringe til noen som kan hjelpe deg. Og du trenger å gjøre det så fort som mulig!

 

[Luffa]

Jeg har lest alle innleggene dine og fulgt historien din uten å skrive nie selv da de fleste sier det som jeg føler du må gjøre: komme deg vekk.
De siste innleggene dine forsterker det enda mer kjære deg. Han har bygget deg såpass ned at han trenger ikke gjøre noe for at du blir. Du tviler på degselv og spør degselv om mannen din faktisk er så ille likevell. I samme innlegg beviser du at han er det, men du unnskylder han også i samme slengen.

Bestemmer du deg for å dra, noe jeg inderlig håper du har styrken til snart, vil du få hjelp fra krisesenteret. Du står ikke i det alene! Det virker som at familien din og vil hjelpe deg.
Tenk på ungene dine, de har ikke godt av å se deg bli undertrykt og "visne bort".

Lykke til ❤ vi er flere her som heier på deg

 

[Trist mamma]

Jeg skjønner at noe må gjøres. Jeg har innimellom prøvd å ta opp krangler. Dessverre ofte for sent. Men har et opptak der han forteller meg at før måtte han kaste ting for at jeg skulle forstå, nå må han true. Det er det eneste jeg hører på (jeg klarer ikke slutte en diskusjon). Hører jo også at jeg gjerne fortsetter, enten med å forklare eller spørre, men det er i håp om å bli ferdig. Han vil at jeg skal komme meg til helvetet vekk fra han, for han orker ikke krangle mer. Dette ble sagt i en diskusjon der jeg ytret mine ønsker. Pga fødselsdepresjonen var han lenger hjemme for å gjøre «mine» oppgaver. Men jeg følte at han prioriterte andre ting i stedet for å lette min hverdag (høres kanskje egoistisk ut). De siste dagene før han skulle ut i jobb, prioriterte han sine ting, som han sa han ikke kom til å orke etter å begynnne i jobb igjen. Ja, jeg føler han bare «tar» sine behov. Er han trøtt, sover han. Vil han noe, gjør han. Fotball på TV, går foran mye (alltid en viktig kamp). Hele min terapi skulle gå ut på å kjenne på hva jeg trengte, gjøre det jeg føler gjør meg godt. Men føler at når jeg gjør det, blir jeg kalt ego, utakknemmelig, lat, samtidig som han sier jeg gir for mye av meg selv til andre (jobb,barn, familie), så han kan også si at jeg må tenke mer på meg selv, bare ikke når det kommer til mine behov hjemme...

 

[Trist mamma]

Jeg skjønner at noe må gjøres. Jeg har innimellom prøvd å ta opp krangler. Dessverre ofte for sent. Men har et opptak der han forteller meg at før måtte han kaste ting for at jeg skulle forstå, nå må han true. Det er det eneste jeg hører på (jeg klarer ikke slutte en diskusjon). Hører jo også at jeg gjerne fortsetter, enten med å forklare eller spørre, men det er i håp om å bli ferdig. Han vil at jeg skal komme meg til helvetet vekk fra han, for han orker ikke krangle mer. Dette ble sagt i en diskusjon der jeg ytret mine ønsker. Pga fødselsdepresjonen var han lenger hjemme for å gjøre «mine» oppgaver. Men jeg følte at han prioriterte andre ting i stedet for å lette min hverdag (høres kanskje egoistisk ut). De siste dagene før han skulle ut i jobb, prioriterte han sine ting, som han sa han ikke kom til å orke etter å begynnne i jobb igjen. Ja, jeg føler han bare «tar» sine behov. Er han trøtt, sover han. Vil han noe, gjør han. Fotball på TV, går foran mye (alltid en viktig kamp). Hele min terapi skulle gå ut på å kjenne på hva jeg trengte, gjøre det jeg føler gjør meg godt. Men føler at når jeg gjør det, blir jeg kalt ego, utakknemmelig, lat, samtidig som han sier jeg gir for mye av meg selv til andre (jobb,barn, familie), så han kan også si at jeg må tenke mer på meg selv, bare ikke når det kommer til mine behov hjemme...

altsa, jeg har tatt opp lydopptak