Håper du kommer deg ut av dette, for denne mannen er ikke bra for deg! Og barna dine lærer at man skal behandle/bli behandlet på en slik måte, noe som ikke er bra, samt at det kan skape blany anney utrygghet og psykiske problemer hos barna med tiden
Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: This feature currently requires accessing the site using the built-in Safari browser.
Men kan det være meg? Jeg som provoserer? Har nok ikke alltid vært flink til å stoppe før det er for sent heller, og spesielt de siste mnd har jeg vært litt fed up av kritikk og kanskje svart mer som han hadde svart meg. Dette påpeker han også, at jeg har vært ekstra drittkjærring de siste mnd. Men han har kalt meg drittkjærring i flere år! Han har dog aldri vært sjalu og kontrollerende i form av å ringe meg hele tiden. Har heller gitt utrykk for at han ikke bryr seg så mye om meg. Jeg mistet som sagt en del venner etter noen år med han. Han kom med en del kritikk mot dem, men mer som støtte for meg egentlig. Men fra vi ble sammen ville han stort sett aldri være med mine venner, bare sine egne, ville ikke være med på «mine» ting, så hvis jeg ville møte han, måtte det bli på hans sine ting. Han har også hatt sex med utrolig mange før meg, mens jeg bare har vært med han, her snakker vi to, nesten tresiffret... noe som heller gjorde meg veldig usikker i begynnelsen av vårt forhold, men de siste 6-7 årene har ikke det vært noe problem. Han gjør urolig mye med venner. Ønsker helst å reise bort minst 2-3 uker på vinter hvert år, da han ikke liker den norske vinteren. Og jeg kan ikke dette pga min type jobb, så da skjønner han ikke problemet med at han skal reise bort alene. Jeg prøver å unngå at han blir sur, kjenner jeg er redd for om jeg har glemt noe. Han får stort sett sove lenge hver dag. Han kan reagere på at jeg føler med barna mine når de er syke, det er f.eks unødvendig bruk av energi, for barn er syke innimellom bare... altsa han trøster og bryr seg han også, men ikke så mye medfølelse. Har i grunn noen ganger lurt på om han mangler empati. Jeg føler at jeg faktisk vet hva jeg bør gjøre nå, men jeg syntes det er vanskelig å gå frem. Vil han egentlig bry seg? Kanskje det er lettest å bare gjøre det slutt som normale voksne, uten innblanding fra spesialister, eller bør jeg «stikke» legge igjen lapp, og kanskje brenne broer for et godt samarbeid med barna...
Hva med å ta med barna og reise til foreldrene dine en ukes tid? Da får du litt avstand og får tenkt deg godt om. Kanskje se etter en leilighet og tenke ut de praktiske tingene? Du kan begynne med å si at du trenger en pause.. at du ikke har det bra i forholdet og trenger litt tid for deg selv. Så kommer du deg hvertfall bort fra han. Kanskje den pausen varer evig?Nei, det er ikke deg. Han har derimot vært flink til å lære deg at det er din feil, for det er en flott måte å holde på deg slik at du ikke stikker av. Kontakt noen, krisesenteret er nok best, og hør hva de mener er best framgangsmåte. Og deretter kanskje familievernkontoret. Han slår ikke, men det betyr ikke at han ikke kommer til å begynne med det. Og gjør han det vil han si at det er din feil. Jeg skjønner at du tenker på barna her. Er han flink til å snakke for seg?
Lykke til!Har nå sendt en anonym Mail til krisesenteret, aldri gjort det før. Er alene noen dager med barna nå, syntes det er vanskelig å snakke med mannen. Takk for all støtte.
Da har jeg ringt krisesenter. De mente ut fra hva de hørte, at jeg ble utsatt for psykisk, latent og materiell vold. Ønsket meg gjerne for dagsamtale, men da kan de ikke love at ikke bv blir trukket inn, så da må jeg være klar for det eventuelt. Dette var en stor barriere for meg, og skjønner ikke helt hva jeg har gjort enda. Var godt å snakke uten filter