Takker igjen, for at dere orker å være med på denne følelsesmessige karusellen. Jeg har ikke følt det sånn her før, kanskje det er bra. Vi har ikke vært så mye samler i sommer, han har jo egentlig pappaperm, men prioriterer arbeid på hytte. Så jeg har vært for det meste med barne hjemme eller hos familie. Merker når jeg ser han at jeg føler en form for forakt, samtidig en trang til å bli elsket (?!!) Så nå er det ikke hyggelig, for jeg svarer ganske kjapt og en smule nebbete dersom jeg er uenig med han. Han har ikke reagert voldsomt på det nå. Jeg merker jeg ikke ønsker å være i samme rom, ikke ønsker å finne på ting, for jeg vet at vi alltid blir uenig, og det er alltid jeg som gjør eller håndterer noe feil. Tror småbarnsfasen er tøff for mange, men for oss er den nok litt spesielt tøff siden vi er så uenig, og jeg ikke bøyer meg så lett, siden noe strider mot mine instinkter og moraler. Samboer mener jeg blir utslitt av å gi barna mine så mye oppmerksomhet, men hjeg føler jeg blir mest sliten av å forsvare valgene mine, og at jeg ikke får hjelp når de er urolige, siden det er jeg som har «skapt» dem slik. Jeg får gjøre som jeg vil sier han, men da kan jeg ikke regne med hjelp fra han. Hvis du vil trøste og kose dem på natta når de våkner, så får du gjøre det, men jeg vil gjøre det på min måte. Hvis du vil løfte dem når de gråter, får du gjøre det, men ikke krev at jeg skal gjøre det. Han mente jeg var sååå provoserende når jeg sa at dersom han ikke hjalp meg med barna når de gråt og jeg lagde middag, så kanskje jeg ikke skulle lage middag lenger, det var skikkelig ille at jeg kunne si noe sånt. Han har forøvrig heller nesten aldri tatt en bæsjebleie, siden han brekker seg av det (veldig of topic, vet det). Skal oppdaterer dere videre (om dere vil eller ikke). Ks ville gjerne at jeg skulle ringe tilbake, helst komme inn på samtale, men det blir nok et skummelt steg jeg må ta. Vurderer om jeg skal finne noen å si det til, noen i familie eller en venn. Hun jeg snakket med påpekte at jeg ikke måtte finne på å ta på meg skylda, selv om det er lettere sagt enn gjort. Jeg tar meg selv i å tenke «er jeg kanskje bare en gal, dramaqueen??» byggger jeg dette opp i mitt eget hode, hvordan kan jeg egentlig vite at jeg ikke bare er en smule gal? Jeg prøver å bygge meg opp med positive ord fra mennesker rundt meg, vet at mange beskriver meg som en glad, positiv jente, som jobber hardt. Så kommer jeg hjem, og hører at alt jeg tenker er så negativt, at jeg alltid ser på ting negativt. Men jeg får også heldigvis noen positive ting fra samboer, men ikke så ofte. Jeg kan spørre om hjelp til å rydde hjemme, han kan bli med å hjelpe, men så stopper han hvis han kommer over noe jeg har gjort feil. F.eks stoppet han en gang med å hjelpe, siden søpla var full. Jeg håper jo ved eventuelt brudd å kunne ha kontakt med svigermor, som jeg kommer godt overens med, men skjønner at selv om hun også har reagert på hvordan han kjeftet på henne selv og andre, så vil han alltid være sønnen, og gullgutten. Hun forsvarte også deres far, at hun selv var skikkelig provoserende. Så dersom jeg beskylder sønnen for vold, uten slag, tror jeg hun mener det er tullball. Men jeg vet at hun har reagert på hans oppførsel noen ganger. Og hun nevner episodene for meg, som noe hun aldri glemmer hvordan. Jeg tror at i tillegg til å være hva jeg har fått beskjed av som voldelig, har han noen holdninger som jeg er dypt uenig. Så selv uten «vold» vet jeg ikke om jeg hadde villet bli. Skjønner virkelig nå hvorfor man bør snakke om ting før man får barn, selv om han var mer voldelig før barna kom, så er det nok mer konflikter nå. Jeg føler også at han nå har en svertekampanje mot min mor, hun er veldig lik meg på mye. Han legger skylda på om ungene blir syke etter opphold hos henne, og at eldste blir mer trass etter å ha vært hos henne, siden hun skjemmer han bort, og hun legger seg for mye i oppdragelsen. Jeg mistet raskt mine beste venner når jeg ble sammen med han, men har ikke sett at det var han som gjorde det, men han mente jo helt klart at jeg fortjente bedre så støttet meg, og fikk meg til å føle at jeg ikke trengte kjempe for dem. Siden har jeg ikke hatt så mange nære venner jeg har truffet så ofte. Blir så veldig uoversiktelig disse innleggene, men trenger virkelig å åpne meg.
både du og ungene fortjener bedre enn det der 
