Jeg har nok vært forberedt på dette lenge. Når folk kom og gratulerte meg, så har jeg nesten vært avvisende og sagt"vent til etter ultralyd, vet jo ikke om det går bra". I tillegg føltes alt uvirkelig ut når fødebrevet kom, og jeg tok meg aldri til magen og ble glad i den lille. Nå hadde jeg bo, så for min del var det aldri et foster, kanskje man har hatt en mage følelse på at ting var galt?!
Jeg har troen på magefølelsen ja, den stemmer ofte [emoji173]️