Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

Hopefulheart skrev:
Da melder jeg meg også dessverre inn her.

Jeg er 30 år, og har en fantastisk gutt på 14 måneder og en fantastisk engelgutt:Heartred
Fikk en positiv graviditetstest allerede når førstemann var 4 måneder. Lykken og gleden var stor. Vi syntes det var så stas og skulle få to så tette søsken. Lillebror kom til verden og vi var i lykkerus. 10 dager gammel skjedde det utenkelige.. Han døde og foreløpig obduksjonsrapport har konkludert med krybbedød. Vi er sønderknust. Alt føles så uvirkelig.
Klikk for å utvide …
Så ufattelig vondt. Selv om ingen kan ta bort sorgen, savnet og fortvilelsen, så håper jeg at dere har gode folk rundt dere. Klem.
 
Startet prøve i fjor, og er alene. Er i slutten av trettiårene, og er fra Østlandet.
Ble gravid i august i fjor, gjennom iui, mistet da i uke 7+5. Hadde vært på tidlig ul og fått høre hjerteslag uken før. Startet med magesmerter og blødning og gikk ganske raskt.
Ble gravid igjen i oktober. Var på tidlig og fink høre hjerteslag i uke 7+3. Kom på tidlig ultralyd på sykehuset i uke 13+ 0, og fikk da vite at fosteret hadde dødd i uke 10. Måtte gjennom to runder med tabletter, og utskraping etter litt over en måned pga rester.
Akkurat fått tilbake mensen nå.
 
Last edited:
Må dessverre melde meg inn her.
Er i begynnelsen av 40-årene, er gift og har ei datter på to år. Ble endelig gravid igjen i februar etter flere mislykka ivf-forsøk, var på ultralyd i uke 8+3 og fikk høre hjerteslaga på en liten baby og alt så bra ut. Kom på tidlig ultralyd i uke 12+6 og fikk da konstatert MA med en baby som hadde dødd i uke ti. Vi fikk sjokk, og det hjalp ikke at vi var hos ei alt sur og ufordragelig jordmor, som bare ble mer stressa og ufordragelig når hun oppdaga at babyen var dø.
Jeg har nå vært gjennom en medisinsk abort på sykehuset. Heldigvis ble vi møtt litt bedre der og selvom vi enda sørger, klarer vi nå å trøste oss litt med hun lille vi har og prøver å se fremover mot at vi får prøve igjen til høsten og at det fortsatt er mulig å bli gravide.
 
33 år, og mitt første barn. Må også desverre inn hit, vår lillegutt kom til verden den 28., kun 20 uker gammel. Fikk vite for 3 uker siden at han hadde en alvorlig hjertefeil, som de først trodde de kunne fikse, men ved sjekk to uker etter så viste det seg at den var alt for kompleks til at det det var en mulighet. Vi måtte derfor ta det umulige valget med å avbryte, da det virket veldig tvilsomt at han kunne ha fått ett fint og langt liv, om han i det heletatt ville ha overlevd perioden etter fødselen.

Utrolig trist, for oss klaffet det på første forsøk (min så kalte PP0, da jeg ikke hadde fått igjen mensen etter pilleslutt) så trodde virkelig det var "meant to be". Trøsten er at det er ingenting som tyder på at det vil være problematisk å bli gravide igjen (bortsett fra min angst om at det ikke vil gå som er basert på... fint lite) og at det ikke er sannsynlig at neste barn vil slite med det samme da det ikke var noe arvelig inne i bildet.
 
31 år da dette skjedde, mistet i uke 18. Ble først sagt livmorhalssvikt, noe de gikk tilbake på senere, mistenker en infeksjon uten at de kan si for sikkert. Tegn på morkakeløsning, man alt er litt høna eller egget. Dette var vårt første barn.

Er nå snart 37 uker på vei i ny graviditet, og er så veldig klar for å få gutten vår. Håper vi kan få den ultimate lykken nå snart!
 
Last edited:
39 år og gravid i uke 13+4. Fått påvist stor risk for trisomi 21 og noe utslag på trisomi 18 på Nipt. UL bekreftet også funn. Tok morkakeprøve i går og venter på endelig svar.
Vi er helt knust, og selv om det er et umulig moralsk valg å ta har vi innsett at vi ikke har styrken til å bære fram et barn med slike utfordringer.
Kjenner stort behov av å snakke med andre som har vært i samme situasjon herinne.
 
29 år fra Bergen. Oppdaget veldig stort myom i september og ble bedt om å prøve og bli gravid med myomet først, men fikk beskjed om at det kunne bli en vanskelig prosess. Foreløpig hatt 3 prøveperioder der de første 2 endte i kjemisk og siste i MA nå i uke 10. Var egentlig på sykehuset for en sjekk av myomet da hun droppet innom embryoet og oppdaget at det ikke var noe hjerteslag lengre. Samboer har tatt seg fri med meg, og vi har bare hatt litt tid sammen hjemme før vi etterhvert skal tilbake i arbeid. Vet det bare har gått ca 2 måneder, men trodde virkelig det ville gå denne gangen.
 
Da melder jeg meg også inn her. I begynnelsen av 40-åra, alene og prøvd på første barn i 1,5 år gjennom IVF. Har hatt 1 kjemisk og 4 innsett som ikke ble til noe. Mest sannsynlig på grunn av en polypp på livmorslimhinnen. På 6.innsett med en 5AA blasto satt det. Alle tegn på en sunn graviditet. Så hjerteslag 8+4, men dessverre ved neste UL 10+6 så var utviklingen stoppet. Skal inn på sykehuset for MA, usikker på når egentlig. Gruer meg.
 
Det er 5 mnd siden jeg mistet bøllefrøet mitt i SA uke 10. Jeg har bare blitt gravid en gang i mitt liv på 38 år. Hadde lagt babyprosjekt til sides tidligere og gitt opp, så gleden (og litt panikk) var stor når menstruasjon plutselig uteble flere år senere. Var i dårlig form i første trimester som normalt, men spottet lyst brunt fra uke 7 til uke 10. Var på privat UL i uke 7 siden jeg var bekymret men legen sa at alt så fint ut og vi fikk se hjerte slå :Heartred

Følte noen dager at noe var galt og begynte plutselig å blø kl 21 en kveld, med smerter gjennom natten og kl 07 morgenen etter så opplevde jeg en komplett abort. Trodde det kom til å bli en kort men intens sorg, men jeg kunne ikke ta mer feil. Livet føles fremdeles grått og kjedelig, med opp og nedturer, og jeg vet det blir ikke helt bra igjen før jeg blir gravid på nytt igjen så nå prøver vi systematisk og har gått veien til IVF også :Heartred Vi er optimistisk men det er også sårt på veien med tanke på hva jeg mistet og hvor langt på vei jeg egentlig skulle ha vært.
 
30 år, første graviditet. Ble gravid fortere enn forventet så gleden var stor :Heartred Har vært heldig hele veien med lite plager, kun ømme bryster og trøtthet. Begynte så smått å spotte litt onsdag ettermiddag som gikk over til friskt blod igår og økte i mengde idag. Bestilte time til privat UL og fikk da bekreftet at det ikke var liv, og at utviklingen hadde stoppet i uke 7-8. Skulle idag vært 11+6, men dette var da en MA. Helt forferdelig å nesten ha kommet til uke 12, og så oppleve dette. :sad010:Heartred
 
Fylte 40 i år. Har vært i forhold tidligere hvor kjæreste/nå eks ikke ville ha barn. Traff en ny for 3 år siden. Avstandsforhold. Vi flytta sammen i fjor. Og bestemte oss aktivt for å prøve fra jul 2024. Jeg ble gravid i august, men mista i SA I midten av september, da jeg var 6+4. Vi prøver å bli gravid igjen
 
31 år
Ingen barn.
Begynte å prøve i mars, gleden var stor når det kom en positiv graviditetstest snaue 2 mnd. senere, gledet oss noe veldig til å endelig se den lille skapningen på UL uke 15, men der var det jammen meg null å se, rett og slett en BO som endte i en medisinsk abort.
Sorgen var der!
Men vi fikk jo høre at odsen var på vår side.
Ble gravid igjen ved neste anledning, jammen gikk det fort, turte ikke stole på resultatet, og flere positive tester ble det! Gleden var jammen kortvarig da dette endte i en SA i uke 4. sorgen var nesten større denne gangen. Men nå måtte det være vår tur vell? Odsen er jo på vår side!

Havnen gikk det fort denne gangen også! Og etter enda en runde med testing ble det jammen med positive tester denne gangen også! «Det skjer på det tredje» gjør det ikke?
Redselen var der, for hvert et dobesøk, skal det holde?
Det er nok ikke alltid på det tredje det skal skje, SA uke 5 denne gangen.
 
Last edited:
Ilk:

33 år gammel og gift. Senabort i uke 14 pga giga omphalocele, for 5 uker siden. Ingen barn. Ønsker å lese om erfaringer og ønsker å prøve igjen så fort som mulig :Heartred
 
Last edited:
You must log in or register to reply here.
Back
Topp