Det er ikke langt ifra
(neida)
Det er ikke langt ifra
(neida)
God kveld alle fine damer, både gamle kjente og dere nye som har kommet til
Veldig spennende og lese meg opp på historiene deres igjen. På en kveld har jeg fulgt historiene deres fra jul og frem til nå. Fy fader dere er tøffe som står i deres historie, samtidig som dere gir så mye varme og støtte til hverandre. Selv måtte jeg ta en liten pause fra forumet, men nå er jeg nå her igjen
Jeg skal ha innsett med mitt siste egg på frys til uken. Er spent, men ikke så veldig optimistisk. Begynner å lure på om kroppen er for gammel nå
Men jeg er super klar til å heie litt på dere igjen
Veldig spennende og lese meg opp på historiene deres igjen. På en kveld har jeg fulgt historiene deres fra jul og frem til nå. Fy fader dere er tøffe som står i deres historie, samtidig som dere gir så mye varme og støtte til hverandre. Selv måtte jeg ta en liten pause fra forumet, men nå er jeg nå her igjen
Jeg skal ha innsett med mitt siste egg på frys til uken. Er spent, men ikke så veldig optimistisk. Begynner å lure på om kroppen er for gammel nå
Men jeg er super klar til å heie litt på dere igjen
Hei damer 
Jeg har vært litt frem og tilbake om jeg skulle skrive dette. (Dette har jeg jo skrevet litt om før, men jeg føler jeg er på "den andre siden" og det var ikke alltid jeg var så fryktelig mottagelig for denne type innlegg i min prøveperiode) Uansett, kanskje noen av dere kan se på dette som litt motivasjon eller lyspunkt midt i den vanskelige og krevende prøvetiden så her kommer et langt innlegg
2015 startet vår reise i veien mot barn. Vi prøvde først selv og ble til slutt utredet (har endometriose) og henvist til offentlig forsøk. Ventetiden var lang så vi gjennomførte et forsøk privat først. 5 forsøk privat og 1 offentlig (det var ikke noe for oss) førte oss ikke nærmere målet. Jeg fikk aldri ut mer enn 5-6 egg men fikk alltid over 50% befruktet og alt så ut til å være i god kvalitet. Altså var vi "uforklarlig barnløse" - en hard nok diagnose å forholde seg til. En svingete livmorhals gjorde også at innsett til slutt ikke gikk, så jeg måtte vente lenge på operasjon for å få blokket ut denne. Klokken tikket, men kroppen produserte fortsatt noen egg - ingen leger mente vi burde stoppe enda, men vi trengte å teste ut noe vi ikke hadde gjort tidligere. Valget falt på Danmark. Vi elsker Danmark og tenkte vi kunne ta dette som en hyggelig tur i tillegg
I 2019 gjennomførte vi første forsøk hos Maigaard, med albyl E, Prednisolon og Menopur 300 + assisted hatching - en kombinasjon jeg ikke hadde testet før. Ingen av oss trodde på det da vi så på graviditetstesten etter 2 uker. Var det en strek til der? Vi testet i mange dager og måtte til slutt velge å tro på at jeg hadde klart å bli gravid. Jeg var på tidlig ultralyd i uke 7 og så et lite hjerte og tårene rant. Deretter i uke 10 og til slutt på KUB test 12 + 5. Alt var bra med den lille og vi delte det med familien og venner til stor glede og mye tårer. (Kun noen få venner visste om kampen vi hadde kjempet i så mange år før dette, vi orket ikke dele med familien)
Så, 13 + 4, kjenner jeg vannet gå og ringer desperat til føden. De mener det kan være utflod, men ber meg reise til legevakten hvis jeg begynner å blø. Jeg begynner å blø etter 30 min. Etter 2 timer ventende på legevakten rekker jeg såvidt inn på et toalett før jeg spontanaborterer. Jeg reiser på sykehuset og får et kraftig blodtrykksfall pga alt blodet jeg fortsatt mister og blir hastet inn til operasjon for å få det stoppet. Vi tilbringer natta på sykehuset i stillhet og sorg og forstår nesten ikke hva som har skjedd. Vi var jo over på den "trygge" siden. Hvordan kunne dette skje? Jeg blir undersøkt før jeg reiser fra sykehuset og de finner et voksende myom bak livmoren. Muskelknuten er sannsynligvis grunnen til spontanaborten og dessverre bare "sånt som skjer". Noen vokser og noen ikke. Noen ødelegger, noen ikke. Jeg blir satt opp til operasjon igjen. Jeg blir sykemeldt pga det psykiske, men også fordi jeg har mistet så mye blod at jeg ikke klarer annet enn å sitte stille og ligge helt i ro. Etter 2 mnd er jeg tilbake på sykehuset for å fjerne myomet, men de kommer ikke til vaginalt og operasjonen blir ikke utført. Jeg må i ny operasjonskø, men får ingen dato. Det er altfor mye å gjøre på gynekologisk avdeling. I
Tiden går og tidlig 2020 får jeg endelig operasjon. Den er vellykket. Vi vil forsøke på nytt og kontakter Maigaard. Så kommer Corona og ALT stopper opp. Hva skal vi gjøre? Kan vi reise? Hvor lenge må vi vente med oppstart. I mai får vi grønt lys og får reise, selv om grensene fortsatt er stengt. Pappaen får ikke vær med på noe inne på klinikken, men det går fint. Vi trenger bare gullegget og så reise hjem igjen. Jeg blir gravid igjen. Dette hadde ingen av oss trodd og vi teller dager mot milepæler vi vet er viktige. Vi klarer ikke å slappe av og nyte de første månedene i det hele tatt. Tar ingenting for gitt. Når vi passerer uke 24 vet vi at nå vil det gjøres en innsats for at babyen skal leve og skuldrene senker seg sakte men sikkert nedover i ukene og månedene som går.
Jeg har blitt fulgt opp godt av sykehuset gjennom hele graviditeten. Både pga historikk og fordi jeg har rukket å bli 40 år. Jeg har styrt unna både svangerskapsdiabetes og svangerskapsforgiftning og selv om bekkenet har vært en stor plage og at jeg sover dårlig/lite kan jeg ikke klage voldsomt over graviditeten. Om jeg har synes det har vært stas å gå gravid - nei ikke så veldig. Om det er Corona eller tidligere erfaringer + mye oppfølging som har gjort det? Sannsynligvis en kombinasjon.
Men jeg er forbi dette også nå fordi:
PÅ MANDAG SKAL JEG BLI MAMMA!!!
Jeg er takknemlig for at vi aldri gav opp, for at jeg reiste meg etter hver nedtur og for at det til slutt skulle bli min tur også. Og jeg er takknemlig for at jeg har en partner som ikke har gjort noe annet enn å være der for meg og oss. Ja, det tok oss mange år og kostet mye penger - men han kommer til å være SÅ ønsket og viet all oppmerksomhet han trenger for resten av vårt liv.
Jeg heier så veldig på dere gode damer her inne - gi ikke opp. IVF damer er noen av de sterkeste jeg vet om - dette er ikke for alle, men dere står i det, heier på hverandre, backer, styrker og gleder. Jeg krysser fingre for doble streker hos dere alle sammen i 2021.
Jeg har vært litt frem og tilbake om jeg skulle skrive dette. (Dette har jeg jo skrevet litt om før, men jeg føler jeg er på "den andre siden" og det var ikke alltid jeg var så fryktelig mottagelig for denne type innlegg i min prøveperiode) Uansett, kanskje noen av dere kan se på dette som litt motivasjon eller lyspunkt midt i den vanskelige og krevende prøvetiden så her kommer et langt innlegg 2015 startet vår reise i veien mot barn. Vi prøvde først selv og ble til slutt utredet (har endometriose) og henvist til offentlig forsøk. Ventetiden var lang så vi gjennomførte et forsøk privat først. 5 forsøk privat og 1 offentlig (det var ikke noe for oss) førte oss ikke nærmere målet. Jeg fikk aldri ut mer enn 5-6 egg men fikk alltid over 50% befruktet og alt så ut til å være i god kvalitet. Altså var vi "uforklarlig barnløse" - en hard nok diagnose å forholde seg til. En svingete livmorhals gjorde også at innsett til slutt ikke gikk, så jeg måtte vente lenge på operasjon for å få blokket ut denne. Klokken tikket, men kroppen produserte fortsatt noen egg - ingen leger mente vi burde stoppe enda, men vi trengte å teste ut noe vi ikke hadde gjort tidligere. Valget falt på Danmark. Vi elsker Danmark og tenkte vi kunne ta dette som en hyggelig tur i tillegg
I 2019 gjennomførte vi første forsøk hos Maigaard, med albyl E, Prednisolon og Menopur 300 + assisted hatching - en kombinasjon jeg ikke hadde testet før. Ingen av oss trodde på det da vi så på graviditetstesten etter 2 uker. Var det en strek til der? Vi testet i mange dager og måtte til slutt velge å tro på at jeg hadde klart å bli gravid. Jeg var på tidlig ultralyd i uke 7 og så et lite hjerte og tårene rant. Deretter i uke 10 og til slutt på KUB test 12 + 5. Alt var bra med den lille og vi delte det med familien og venner til stor glede og mye tårer. (Kun noen få venner visste om kampen vi hadde kjempet i så mange år før dette, vi orket ikke dele med familien)
Så, 13 + 4, kjenner jeg vannet gå og ringer desperat til føden. De mener det kan være utflod, men ber meg reise til legevakten hvis jeg begynner å blø. Jeg begynner å blø etter 30 min. Etter 2 timer ventende på legevakten rekker jeg såvidt inn på et toalett før jeg spontanaborterer. Jeg reiser på sykehuset og får et kraftig blodtrykksfall pga alt blodet jeg fortsatt mister og blir hastet inn til operasjon for å få det stoppet. Vi tilbringer natta på sykehuset i stillhet og sorg og forstår nesten ikke hva som har skjedd. Vi var jo over på den "trygge" siden. Hvordan kunne dette skje? Jeg blir undersøkt før jeg reiser fra sykehuset og de finner et voksende myom bak livmoren. Muskelknuten er sannsynligvis grunnen til spontanaborten og dessverre bare "sånt som skjer". Noen vokser og noen ikke. Noen ødelegger, noen ikke. Jeg blir satt opp til operasjon igjen. Jeg blir sykemeldt pga det psykiske, men også fordi jeg har mistet så mye blod at jeg ikke klarer annet enn å sitte stille og ligge helt i ro. Etter 2 mnd er jeg tilbake på sykehuset for å fjerne myomet, men de kommer ikke til vaginalt og operasjonen blir ikke utført. Jeg må i ny operasjonskø, men får ingen dato. Det er altfor mye å gjøre på gynekologisk avdeling. I
Tiden går og tidlig 2020 får jeg endelig operasjon. Den er vellykket. Vi vil forsøke på nytt og kontakter Maigaard. Så kommer Corona og ALT stopper opp. Hva skal vi gjøre? Kan vi reise? Hvor lenge må vi vente med oppstart. I mai får vi grønt lys og får reise, selv om grensene fortsatt er stengt. Pappaen får ikke vær med på noe inne på klinikken, men det går fint. Vi trenger bare gullegget og så reise hjem igjen. Jeg blir gravid igjen. Dette hadde ingen av oss trodd og vi teller dager mot milepæler vi vet er viktige. Vi klarer ikke å slappe av og nyte de første månedene i det hele tatt. Tar ingenting for gitt. Når vi passerer uke 24 vet vi at nå vil det gjøres en innsats for at babyen skal leve og skuldrene senker seg sakte men sikkert nedover i ukene og månedene som går.
Jeg har blitt fulgt opp godt av sykehuset gjennom hele graviditeten. Både pga historikk og fordi jeg har rukket å bli 40 år. Jeg har styrt unna både svangerskapsdiabetes og svangerskapsforgiftning og selv om bekkenet har vært en stor plage og at jeg sover dårlig/lite kan jeg ikke klage voldsomt over graviditeten. Om jeg har synes det har vært stas å gå gravid - nei ikke så veldig. Om det er Corona eller tidligere erfaringer + mye oppfølging som har gjort det? Sannsynligvis en kombinasjon.
Men jeg er forbi dette også nå fordi:
PÅ MANDAG SKAL JEG BLI MAMMA!!!
Jeg er takknemlig for at vi aldri gav opp, for at jeg reiste meg etter hver nedtur og for at det til slutt skulle bli min tur også. Og jeg er takknemlig for at jeg har en partner som ikke har gjort noe annet enn å være der for meg og oss. Ja, det tok oss mange år og kostet mye penger - men han kommer til å være SÅ ønsket og viet all oppmerksomhet han trenger for resten av vårt liv.
Jeg heier så veldig på dere gode damer her inne - gi ikke opp. IVF damer er noen av de sterkeste jeg vet om - dette er ikke for alle, men dere står i det, heier på hverandre, backer, styrker og gleder. Jeg krysser fingre for doble streker hos dere alle sammen i 2021.
God kveld alle fine damer, både gamle kjente og dere nye som har kommet til
Veldig spennende og lese meg opp på historiene deres igjen. På en kveld har jeg fulgt historiene deres fra jul og frem til nå. Fy fader dere er tøffe som står i deres historie, samtidig som dere gir så mye varme og støtte til hverandre. Selv måtte jeg ta en liten pause fra forumet, men nå er jeg nå her igjen
Jeg skal ha innsett med mitt siste egg på frys til uken. Er spent, men ikke så veldig optimistisk. Begynner å lure på om kroppen er for gammel nå
Hei søta
Så hyggelig at du er her igjen!!! Så spennende!! Så bra! Jo Camilla Denne gangen blir det baby Hei damer
2015 startet vår reise i veien mot barn. Vi prøvde først selv og ble til slutt utredet (har endometriose) og henvist til offentlig forsøk. Ventetiden var lang så vi gjennomførte et forsøk privat først. 5 forsøk privat og 1 offentlig (det var ikke noe for oss) førte oss ikke nærmere målet. Jeg fikk aldri ut mer enn 5-6 egg men fikk alltid over 50% befruktet og alt så ut til å være i god kvalitet. Altså var vi "uforklarlig barnløse" - en hard nok diagnose å forholde seg til. En svingete livmorhals gjorde også at innsett til slutt ikke gikk, så jeg måtte vente lenge på operasjon for å få blokket ut denne. Klokken tikket, men kroppen produserte fortsatt noen egg - ingen leger mente vi burde stoppe enda, men vi trengte å teste ut noe vi ikke hadde gjort tidligere. Valget falt på Danmark. Vi elsker Danmark og tenkte vi kunne ta dette som en hyggelig tur i tillegg
I 2019 gjennomførte vi første forsøk hos Maigaard, med albyl E, Prednisolon og Menopur 300 + assisted hatching - en kombinasjon jeg ikke hadde testet før. Ingen av oss trodde på det da vi så på graviditetstesten etter 2 uker. Var det en strek til der? Vi testet i mange dager og måtte til slutt velge å tro på at jeg hadde klart å bli gravid. Jeg var på tidlig ultralyd i uke 7 og så et lite hjerte og tårene rant. Deretter i uke 10 og til slutt på KUB test 12 + 5. Alt var bra med den lille og vi delte det med familien og venner til stor glede og mye tårer. (Kun noen få venner visste om kampen vi hadde kjempet i så mange år før dette, vi orket ikke dele med familien)
Så, 13 + 4, kjenner jeg vannet gå og ringer desperat til føden. De mener det kan være utflod, men ber meg reise til legevakten hvis jeg begynner å blø. Jeg begynner å blø etter 30 min. Etter 2 timer ventende på legevakten rekker jeg såvidt inn på et toalett før jeg spontanaborterer. Jeg reiser på sykehuset og får et kraftig blodtrykksfall pga alt blodet jeg fortsatt mister og blir hastet inn til operasjon for å få det stoppet. Vi tilbringer natta på sykehuset i stillhet og sorg og forstår nesten ikke hva som har skjedd. Vi var jo over på den "trygge" siden. Hvordan kunne dette skje? Jeg blir undersøkt før jeg reiser fra sykehuset og de finner et voksende myom bak livmoren. Muskelknuten er sannsynligvis grunnen til spontanaborten og dessverre bare "sånt som skjer". Noen vokser og noen ikke. Noen ødelegger, noen ikke. Jeg blir satt opp til operasjon igjen. Jeg blir sykemeldt pga det psykiske, men også fordi jeg har mistet så mye blod at jeg ikke klarer annet enn å sitte stille og ligge helt i ro. Etter 2 mnd er jeg tilbake på sykehuset for å fjerne myomet, men de kommer ikke til vaginalt og operasjonen blir ikke utført. Jeg må i ny operasjonskø, men får ingen dato. Det er altfor mye å gjøre på gynekologisk avdeling. I
Tiden går og tidlig 2020 får jeg endelig operasjon. Den er vellykket. Vi vil forsøke på nytt og kontakter Maigaard. Så kommer Corona og ALT stopper opp. Hva skal vi gjøre? Kan vi reise? Hvor lenge må vi vente med oppstart. I mai får vi grønt lys og får reise, selv om grensene fortsatt er stengt. Pappaen får ikke vær med på noe inne på klinikken, men det går fint. Vi trenger bare gullegget og så reise hjem igjen. Jeg blir gravid igjen. Dette hadde ingen av oss trodd og vi teller dager mot milepæler vi vet er viktige. Vi klarer ikke å slappe av og nyte de første månedene i det hele tatt. Tar ingenting for gitt. Når vi passerer uke 24 vet vi at nå vil det gjøres en innsats for at babyen skal leve og skuldrene senker seg sakte men sikkert nedover i ukene og månedene som går.
Jeg har blitt fulgt opp godt av sykehuset gjennom hele graviditeten. Både pga historikk og fordi jeg har rukket å bli 40 år. Jeg har styrt unna både svangerskapsdiabetes og svangerskapsforgiftning og selv om bekkenet har vært en stor plage og at jeg sover dårlig/lite kan jeg ikke klage voldsomt over graviditeten. Om jeg har synes det har vært stas å gå gravid - nei ikke så veldig. Om det er Corona eller tidligere erfaringer + mye oppfølging som har gjort det? Sannsynligvis en kombinasjon.
Men jeg er forbi dette også nå fordi:
PÅ MANDAG SKAL JEG BLI MAMMA!!!
Jeg er takknemlig for at vi aldri gav opp, for at jeg reiste meg etter hver nedtur og for at det til slutt skulle bli min tur også. Og jeg er takknemlig for at jeg har en partner som ikke har gjort noe annet enn å være der for meg og oss. Ja, det tok oss mange år og kostet mye penger - men han kommer til å være SÅ ønsket og viet all oppmerksomhet han trenger for resten av vårt liv.
Jeg heier så veldig på dere gode damer her inne - gi ikke opp. IVF damer er noen av de sterkeste jeg vet om - dette er ikke for alle, men dere står i det, heier på hverandre, backer, styrker og gleder. Jeg krysser fingre for doble streker hos dere alle sammen i 2021.
Kjære deg
Åhh, nå fikk du meg nesten til å begynne å gråte, men droppet det i og med at jeg sitter på bussen på vei hjem fra jobb Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at du SKAL BLI MAMMA PÅ MANDAG
Planlagt ks, da skjønner jeg Jeg har hatt akutte.Såååå fantastisk, kjære deg!!! Du gir håp til hele gjengen her, så tusen takk for det
Ja, skummelt med muskelknuter. Hvorfor sjekkes ikke dette???
Gjett om jeg skal tenke på deg på mandag. Når har du tid for ks?
Virkelig såååå glad på dine vegne
Tuuusen takk, Saltvann! Ja planlagt ks, får vite søndag hvilket tidspunkt jeg er planlagtKjære deg
Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at du SKAL BLI MAMMA PÅ MANDAG
Såååå fantastisk, kjære deg!!! Du gir håp til hele gjengen her, så tusen takk for det
Ja, skummelt med muskelknuter. Hvorfor sjekkes ikke dette???
Gjett om jeg skal tenke på deg på mandag. Når har du tid for ks?
Virkelig såååå glad på dine vegne
Hei kjære deg@Nyprøver2020 vil bare si at jeg tenker ofte på deg og håper dere har det bra. Ser du er litt aktiv igjen her inne, så ville bare sende over en god klem
I deg kom den berømte mensen etter jeg mistet i desember . Nå må vi bestemme oss fort, starte på dag 3 med privat klinikk. Eller starte på dag 22 med privat forsøk gjennom det offentlige.( rart med sprøytestart dag 22 , lenge å gå på medisiner på kort protokoll). Eller ikke starte opp på flere forsøk.
Håper du har det fint, og er klar for neste runde. Er du ved godt mot?@Nyprøver2020 vil bare si at jeg tenker ofte på deg og håper dere har det bra. Ser du er litt aktiv igjen her inne, så ville bare sende over en god klem
Hei kjære deg
Håper du har det fint, og er klar for neste runde. Er du ved godt mot?
Veldig fint at mensen har kommet tilbake, men klart nå kjenner dere sikkert litt mere press på å ta en avgjørelse. Om dere velger oppstart igjen, må dere starte nå eller kan dere vente til neste mens? Jeg er en sånn type som garantert hadde hoppet på det første og beste. Altså starte om 3 dager. Håper dere finner ut av det og blir fornøyd med valget dere tar
Jeg skal ha innsett av min siste frys blasto på mandag. Kjenner jeg er lite optimistisk. Enten så har mine frys ikke tålt opptining, eller så har jeg ikke blitt gravid på dem. I tillegg har jeg blitt deprimert oppi alt dette. Var så usikker på om jeg skulle gå for innsett når kroppen ikke spiller på lag, men så blir man jo ikke yngre heller. Nå har jeg jo holdt på i 1 år med søskenforsøk. Om det ikke går veien denne gangen, så må vi sette oss litt i tenkeboksen om vi skal starte på ny stimuleringsrunde eller ikke.
Skjønner deg veldig godt, men gå inn med tro iallfall. Håper det går denne gang. Det er 10.000,- mellom de klinikkene og dyrere medisiner på den ene. Offentlig som jeg får privat forsøk på mener jeg skal starte opp med fyremadel på dag 22, og Menopur fra dag 2 på neste mens. Og privat mener jeg skal starte opp nå med Menopur og Benfola ( tror det heter det ).Veldig fint at mensen har kommet tilbake, men klart nå kjenner dere sikkert litt mere press på å ta en avgjørelse. Om dere velger oppstart igjen, må dere starte nå eller kan dere vente til neste mens? Jeg er en sånn type som garantert hadde hoppet på det første og beste. Altså starte om 3 dager. Håper dere finner ut av det og blir fornøyd med valget dere tar
Jeg skal ha innsett av min siste frys blasto på mandag. Kjenner jeg er lite optimistisk. Enten så har mine frys ikke tålt opptining, eller så har jeg ikke blitt gravid på dem. I tillegg har jeg blitt deprimert oppi alt dette. Var så usikker på om jeg skulle gå for innsett når kroppen ikke spiller på lag, men så blir man jo ikke yngre heller. Nå har jeg jo holdt på i 1 år med søskenforsøk. Om det ikke går veien denne gangen, så må vi sette oss litt i tenkeboksen om vi skal starte på ny stimuleringsrunde eller ikke.
Tuuusen takk, Saltvann! Ja planlagt ks, får vite søndag hvilket tidspunkt jeg er planlagt
Åhhh, så spennende! Hvis du lurer på noe vedrørende keisersnittet, må du bare spørre meg
Den sier stopp...faktisk.Hva sier magefølelsen?
I dag var jeg på kontroll på Rikshospitalet, og jeg får innsett neste fredag
Selve timen syntes jeg var så rar.
På Rikshospitalet møter man nye leger hele veien, jeg har min favoritt. Ble så glad når jeg så han i gangen i dag, men kom jo selvfølgelig ikke til han. Istedenfor kom jeg til han som er helt fersk. Fader heller! Han er så rask, så jeg får stilt så lite spørsmål, og hvis jeg får kastet inn et spørsmål vet han ikke svaret og må ringe en kollega. Da føler jeg meg ikke i trygge hender. Tenker at hvis de hadde satt av fem minutter ekstra til hver pasient, så hadde de fått flere vellykkede forsøk. Ikke bare sånn standar behandling, dette gjorde vi sist så vi fortsetter med det.
Jeg sliter med kronisk soppinfeksjon, og den blir absolutt ikke bedre av alle hormonene jeg må ta. Ved forsøket før jul blomstret den så opp at jeg ikke kunne ha på bukse på en uke. Jeg tenkte at når miljøet der nede er så dårlig, ville dette kanskje påvirke om jeg ble gravid eller ikke. Men legen mente at dette ikke var tilfelle. Jeg spurte om det gikk an å få noe annet en Crinone, slik at jeg slapp å irritere miljøet dere nede så lite som mulig. Da sa han at jeg kunne få Duphaston. Der og da takket jeg ja til det, men når jeg gikk ut ble jeg så i villrede. Var det lurt å bytte fra Crinone til den nye? Jeg skulle jo ha spurt om fordeler og ulemper
Er det noen av dere som har erfaring med Duphaston?
Selve timen syntes jeg var så rar.
På Rikshospitalet møter man nye leger hele veien, jeg har min favoritt. Ble så glad når jeg så han i gangen i dag, men kom jo selvfølgelig ikke til han. Istedenfor kom jeg til han som er helt fersk. Fader heller! Han er så rask, så jeg får stilt så lite spørsmål, og hvis jeg får kastet inn et spørsmål vet han ikke svaret og må ringe en kollega. Da føler jeg meg ikke i trygge hender. Tenker at hvis de hadde satt av fem minutter ekstra til hver pasient, så hadde de fått flere vellykkede forsøk. Ikke bare sånn standar behandling, dette gjorde vi sist så vi fortsetter med det. Jeg sliter med kronisk soppinfeksjon, og den blir absolutt ikke bedre av alle hormonene jeg må ta. Ved forsøket før jul blomstret den så opp at jeg ikke kunne ha på bukse på en uke. Jeg tenkte at når miljøet der nede er så dårlig, ville dette kanskje påvirke om jeg ble gravid eller ikke. Men legen mente at dette ikke var tilfelle. Jeg spurte om det gikk an å få noe annet en Crinone, slik at jeg slapp å irritere miljøet dere nede så lite som mulig. Da sa han at jeg kunne få Duphaston. Der og da takket jeg ja til det, men når jeg gikk ut ble jeg så i villrede. Var det lurt å bytte fra Crinone til den nye? Jeg skulle jo ha spurt om fordeler og ulemper
Er det noen av dere som har erfaring med Duphaston?
Du er rå! For en fantastisk egenskap du har som klarer å høre hva magefølelsen sier i denne hormonelle galskapen av en jakt på en annerledes livsstil. ( i mangel på bedre ord)
All ære til deg Nyprøver, uansett hvordan resten av ditt liv utarter seg
Last edited:
Men uansett om den sier stopp så vet jeg ikke....Jeg vil så gjerne, jeg vet jeg klarer den prosessen ...men det som kommer etter, det er mye. Om det går, om det ikke går. Hva er neste, hva om eller når. Hjertet blør, og klarer vi som par dette? Det er grusomt, det er forskjellige følelsene på oss her hjemme. Det er et hardt kjør. Så nei, jeg er tøff som sier magefølelsen, men å følge denDu er rå! For en fantastisk egenskap du har som klarer å høre hva magefølelsen sier i denne hormonelle galskapen av en jakt på en annerledes livsstil. ( i mangel på bedre ord)
All ære til deg Nyprøver, uansett hvordan resten av ditt liv utarter seg
Men uansett om den sier stopp så vet jeg ikke....Jeg vil så gjerne, jeg vet jeg klarer den prosessen ...men det som kommer etter, det er mye. Om det går, om det ikke går. Hva er neste, hva om eller når. Hjertet blør, og klarer vi som par dette? Det er grusomt, det er forskjellige følelsene på oss her hjemme. Det er et hardt kjør. Så nei, jeg er tøff som sier magefølelsen, men å følge den
Kjære, kjære gode deg
Skulle ønske det var et soleklart svar. Jeg skjønner at det er et veldig vanskelig valg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal råde deg til. Som du vet, så unner jeg dere et barn av hele mitt hjerte. Dere fortjener det så innmari, kjære deg
Last edited: