Det teller i aller høyeste grad! Jeg har hatt to spontanaborter, den første var i 2017 og bare en uke etter positiv test. Men ønsket meg så inderlig det barnet og hadde allerede «knyttet meg» til det, sett for meg hvordan det ville bli osv, så gikk ordentlig i kjelleren, det verste synes jeg var at jeg følte meg så alene i sorgen. Sykepleier og alle bare «ja, men der er normalt, der er helt vanlig med spontanabort». Og jeg satt igjen og følte at jeg ikke hadde rett til å føle den bunnløse sorgen jeg likevel følte.
Den andre var en MA i sommer som ble oppdaget da jeg skulle vært i uke 9 (tok en tidlig ultralyd pga hadde lite symptomer og hadde en dårlig følelse), det viste seg at den hadde sluttet å utvikle seg i uke 6 så var veldig liten. Slapp medisinsk abort, pga det kom ut så snart jeg sluttet på Lutinus. Var veldig trist det også, særlig når man vet at det ikke bare er å hoppe i høyet og vipps er man gravid på nytt. Men da hadde jeg allerede to barn, og et tredje ville (vil) bli en bonus, og da var det likevel på en måte litt lettere siden jeg kunne fokusere på de jeg har..selv om det også var tøft synes jeg.
Tenker det er så mange lag i en spontanabort og det handler om veldig mye mer enn hvor langt man har kommet i graviditeten
Tror det var dilatert hun skreiv i journalen, men utvida med et kateter eller noe sånt. Gjorde ganske vondt. Hun sa det var veldig trangt og at det sikkert var fordi jeg aldri hadde født barn. 
