Min Fødselshistorie
Det hele startet natt til 30 desember, hadde følt noe være i anmarsj noen dager, men ingen tydelige tegn. Våknet noen ganger på natta av magevondt, men det slo meg jo ikke at det var rier, for jeg bare tenkte aua, og sovnet igjen. Trøtt….JA ! Men hadde klokken på ringing 06.30 da jeg skulle på sykehuset for vektkontroll og ville stelle meg først. Det var først da jeg skjønte noe var på gang, for under et lite dusj besøk måtte jeg puste meg gjennom noen mageknip, og registrerte hurtig at de kom ca. hvert 10 min. Men tok det helt med ro, og gikk ned for å vekke mannen til normalt tid, hvor jeg sa jeg hadde litt mageknip, men det var sikkert ikke noe. Vekket sønnen og måtte da også puste meg igjennom noen knip, mens jeg stelte han. Hihi, litt artig [;)]
Når vi var så å si klare til å dra, sa jeg til mannen: Nå må du ikke bli for ivrig, men jeg tror jeg har rier, men det er sikkert ingenting enda. Vi tar det helt med ro, tar Anders til Morfar, men vi tar med sykehusbaggen bare tilfelle. Så vi reiste avgårde, leverte Anders til Morfar (klarte akkurat å ta det mellom 2 rier), og dro avgårde til Fredrikstad Sykehuset. Riene avtok litt, men merket det fortsatt, ble sjekket av legen, som mente det ikke var noe på gang. Hadde bare 2 cm åpning og ikke moden. Men når vi satt og pratet etterpå så hun tydelig at riene kom (ja, Stina pusta seg godt gjennom dem) og sa jeg kunne gå i gangene en stund, for å ta en sjekk på Føden senere på dagen. Uansett ble jeg skrevet opp på igangsetting 3 januar kl. 07.00. Jeg valgte og ikke gå i gangene, men isteden reise på akupunktur, og fikk ganske skryt av henne at jeg klarte det, for riene var kraftige, hun var veldig positiv og tok en sjekk. Da var det 3 cm åpning og veldig modent, fødsel innen et døgn mente hun. Vi ringte derfor Morfaren til Anders og sa han måtte bli litt lenger, mens vi dro hjem. Var tilbake ved. 13 tiden, prøvde å slappe av, men riene var veldig kraftige, så gikk litt rundt, da ble de faktisk svakere men oftere. Holdt det gående til 16, da ringte jeg sykehuset for å høre hva jeg skulle gjøre, når jeg eventuelt måtte ha en sjekk, hun forklarte og mente jeg bare kunne bli hjemme, riene var for korte og hadde for lang avstand. Ok tenkte jeg, men de var VELDIG kraftige (hadde jo lystgass med sønnen når smertene var slik). Prøve å slappe av videre, måtte på do heeele tia føltes det ut som, så ble mye turer dit. Brukte også rietelleren på nettet og den viste at jeg hadde rier hver 10 min, som varte godt over minuttet. Kl. 21 hadde jeg følt en stund at riene var veldig vonde og ville egentlig ha litt smertestillende, men det hjalp jo ingenting så ringte føden igjen og kunne komme på sjekk, men måtte belage meg på å reise hjem igjen. Vi dro avgårde og fikk ei kjempe herlig svensk jordmor som sjekket, nei….der skulle ingen hjem. 4 cm åpning og veldig moden, riene var også veldig kraftige……JA DET MERKET JEG [8|] Ble lagt inn, og ettersom det var vaktskifte fikk vi ny jordmor, ei kjempeherlig dame som hete Emma. Fikk på meg den herlige sykehus skjorta, og satte meg på sengen sammen med mannen, han stelte så fint med meg hver gang riene kom, og vi skravlet som bare det med jordmor. Fikk prøve badekar, som var deilig en stund, i så fall når jeg lå på ryggen, og jordmor syntes det var så artig at Emma i magen virkelig skapte liv, selv under riene, magen gikk i alle retninger. Klarte vel å sitte der knappe timen, så måtte jeg stå opp fordi jeg begynte å skjelve sånn. Så tilbake på senga, hvor jeg fikk prøve prekestolen. Å fy SATAN det gjorde vondt, så begynte å gråte da av alle ting, klarte ikke stå der, så fikk hjelp å komme meg ned på senga igjen. Der satte jordmor akupunktur, som var veldig godt, føltes ut som jeg ble helt dopa av tretthet, skulle liksom få meg til å slappe av, kanskje sove litt, men det ville ikke riene, for de kom non stopp og nå følte jeg i grunn at å presse gjorde at jeg taklet riene bedre , så jordmor sjekket åpning, og den var 10 cm, så nå ville de ha meg over på fødebenken, men det ville ikke Stina, ble livredd jeg, var ikke klar overhode, alt hadde gått så fort, og alt var så vondt. Husker jo at smertene avtok litt med sønnen når presstrangen kom, men hadde ikke avtatt denne gang. AU !! Men etter mye overtale fikk de meg over i fødesenga, og jeg fikk litt lystgass. Det var ikke smart, trodde jeg skulle svime av, og hyyyylte av skrekk når en rien kom, men klarte å samle meg igjen da, så fant jordmor ut at jeg hadde en kant foran hode til lille gullet som måtte fjernes, så hun ventet på neste ri, før hun rev den opp. Å fy fader jeg HATER den delen, så skrek jo av full hals igjen. Så måtte hun på neste rien ta vannet, for det hadde ikke gått, så lillemor fikk ikke komme skikkelig ned, derfor var smertene så sterke, så hun tok vannet og det var som å komme til himmelen, da falt hun rett ned på riktig plass, og jeg kunne bare trykke. 1 trykk og hode var ute, kunne få kjenne om jeg ville, men turte ikke, så 1 trykk til og Emma var ute 31 desember halv 2, fikk lov å løfte henne opp selv, og det var så herlig. Barnepleieren sa at hun syntes det var så spesielt måten jeg tok henne imot, som om alle instinktene bare tok over. Og ja, de gjorde vel det, jeg la henne bare rett på brystet og varmet henne det jeg kunne. Herlig Herlig, formen kom jo rett tilbake når hun var ute. Den delen bare ELSKER jeg [:D]
Måtte sy 2 små pyntesting, så gikk jeg selv bort i senga til mannen (dobbeltseng, mega kjekt) fikk litt mat så la vi oss alle 3 til å sove litt. Måtte jo bli noen dager, pga. svangerskapsdiabetes, men kunne reist hjem med en gang følte jeg. Hadde bare en strekk i ryggen som gjorde at jeg ikke klarte å gå eller stå de første 3 dagene, men den rettet seg fint når jeg kom hjem.
Store jenta vår var 4180 gram og 53 cm lang. Hode var. 35,5. Nyttårsaften jenta vår. Som virkelig fikk det travelt. Hun fikk full score med en gang og sang sin klagesang når hun kom ut. Emma hadde en kjempe knute på navlestrengen og det syntes jordmor var veldig spesielt, det skjer ikke så ofte, og det er i grunnen en skummel ting, men lille Emma hadde i så fall ikke tatt noen skade av den.
Nå er Emma 3 uker gammel og fødselen har kommet på avstand, ble litt flau av at jeg faktisk skrek denne gangen, men det skjønte ikke jordmor noe av, hun hadde bare godord. Det er helt uvirkelig at lille gumman vår har vært i magen min i 9 mnd. Og nå ligger her i vugga si, goe lille jenta vår, med en så stolt og snill storebror som passer på. Vi er virkelig verdens heldigste foreldre !
