Aron kom på noe dramatisk vis til denne verden 11.07.14 kl 09.30. Vekt: 4530 gram. Lengde : 53. Forløsningsmetode: hastekeisersnitt. Skriver mer senere når smertene har gitt seg litt .
Her er min historie:
Termindatoen 2 juli kom og gikk uten at murringene var nevneverdige. Kontroll på sykehuset viste at tappen var fullstendig umorden og lukket. Ny kontroll ble derfor satt opp 7 juli. Også denne passerte jeg med samme resultat. Grunnet høy alder ( 37 år) fikk jeg derfor vite at 9 juli skulle bli dato for igangsettelse, da med ballong med hjemreise:
Onsdag 9 juli:
Kl 13:
CTG, viste høy basalfrekvens hos barnet
Etter ballonginnsettelse fikk jeg vite at de ville jeg skulle bli der og legges inn
Et par timer etter lå jeg med intens smerte non stop i 3 timer, hvor jeg lå alene og holdt meg fast i ei bordplate og pusta og lagde lyder igjennom hele seansen. Deretter stoppa det. Resten av kvelden ga meg kun rier hvert 10 minutt et par timer og hvert 4 minutt et par timer. "Dette er mer normalt", tenkte jeg og satte pris på rier med tilhørende pauser.
Torsdag 10 juli:
Kl 8:
Ballong tas ut. Lege sjekker livmortapp: 1 cm åpning. Modningsgele settes inn. Får vite at jeg skal få "tak" etter 10-15 minutter. Men minuttene går og timene går uten at noe merkes annet enn forsiktige "murringer" som jeg kaller dem. Ei jordmor sier til meg ved CTG : "Murringer , sier du ..? Haha du har tak! Jeg ser jo det! Deg må vi passe på tror jeg, for du har høy smerteterskel!!" Jeg synes det var vanskelig å ha tillit til det, så jeg bare lo det bort.
Kl 16:
Undersøkelse kl 14 ble forsinket med 2 timer. Ny lege inn, sjekker og kommer frem til samme resultat: 1 cm åpning. Thats it. Ny modningsgele settes inn.
Kl 19:
"Muriinger" kommer med jevne mellomrom. Jeg har behov for å gå ut av sykehuset og kontakter barnefar for en kort spasertur bort til en krakk rett utenfor. Der sitter vi og snakker og har det fint ca 1 time. Er tilbake på sykehuset kl 23.
Kl 00.00, natt til fredag 11 juli:
Jeg blir anbefalt en lett sovemedisin : antihistamin+ paracet. Jeg tar det, men får ingen effekt fordi
intense smerter starter. Er ca 2- 2,5 minutter mellomroms pause. Varighet på rier er 1 minutt. Jeg er alene og puster meg igjennom dem. De er tøffe og jeg fokuserer på å telle antall pust. Det er 8-10 dype inn/ut-pust pr rie. Jeg puster meg fra høyre side til venstre og tilbake og ser ut jeg prøver å være en menneskelig vifte.
Midt i dette smertescenarioet henger jeg på appen Contraction Timer som en klegg. Og den hjelper meg også igjennom. Helt til jeg får opp følgende beskjed: Det er kun 10 registrerte som er gratis , men annen app kan lastes ned. "Dette er ren ondskap!" , tenkte jeg..og lastet ned ny app i neste pause.
Kl 02.00
Smertene er de samme. Nå er det kun 1,5 minutter imellom. Jeg vil gå for den tunge varianten av sovedosen de har å tilby og plinger på pleier. Hun sier at CTG måling må foretas først før hun kan gi meg morfin.
Kl 02.30:
Pleier kommer med CTG.
Kl 03.30:
Nå har CTG vart 1 time, og den viser at barnet har for høy puls til at jeg kan få morfin. De fjerner ikke CTG. Jeg må klare meg også fremover uten smertestillende. Får også vite følgende av jordmor:
"De riene du har nå er de verste fødselsriene en kan ha. Men , ikke for å være slem, de kommer ikke til å føre til noen som helst åpning. Beklager at du ikke kan få morfin". (Her kunne jeg fint knekt sammen. Men jeg valgte å klamre meg til pust for pust, og holde meg fast til en ren positiv innstilling. Som at jeg holdt meg fast til en fjellvegg. Mistet jeg grepet, ville jeg miste forstanden. )
Er fremdeles alene, nå også uten noe å se frem til.
Kl 03.30-05.10:
Fra nå av og utover er det rimelig tåkete for meg. Nå går alt i ett. Smertene er de samme , med samme mellomrom.
Kl 05.10:
Jeg spør pleier om jeg kan ringe noen som kan være hos meg. Får klarsignal og ringer venninne i en riepause. Rekker kun å si : "Kom. Jeg trenger at du kommer nå" . Jeg må tisse og får ikke hjelp til dette. Er nå koblet til CTG + har veneflon i armen pga Ringer acetat ( har fått feber).
Kl 05: 40:
Klarer ikke å holde meg fra å tisse lenger. Venninnen min må være rett rundt hjørnet nå, men jeg må gå på toalettet. Dette er ikke lett med så sterke rier så tette som haggel, og veneflon og ctg. Jeg ringer derfor på pleier, og en litt snål jordmor kommer.Hun stoler jeg ikke på i det hele tatt , men jeg skal jo bare tisse. Samtalen er som følger:
Hun: "ja..?"
Jeg: "Jeg må tisse.."
Hun: "ja? er jo bare å gå det..?"
Jeg: "jeg trenger hjelp.."
Hun: "Vi har ikke tid til sånt nå..her fødes det overalt i natt..i gangene og.."
Jeg:" ??"
Hun strekker ut en hånd, som om det er alt jeg trenger hjelp til. Riene presenteres samtidig.
Jeg klarer å vise at jeg er irritert og river med meg ledningene mens jeg stabber meg som ei kråke med rier til toalettet. Sekunder etterpå står venninna mi i døra og Jordmor Jævlig vier i samme sekund hele seg til meg. Hadde jeg ikke hatt så vondt så hadde jeg bedt henne søke jobb på Hotel Cæsar. For makan til god tid og påtatt omsorg skal man lete lenge etter. Det var like før hun tok frem strikketøyet. Selv om jeg kunne vrengt henne som en våt klut verbalt sett, så er hun en flue i et vannglass for meg. Den lille energien jeg har igjen er til lillegutt og meg.
Riene er så kraftige at jeg sovner mellom dem. Jeg snorker det ene lille minuttet som er mellom riene. Så sliten er jeg. Og så fin er menneskekroppen at den prøver å hente seg inn i alle situasjoner.
For hvert toalettbesøk legger jeg bindet mitt på vasken til undersøkelse av jordmor. Det er under sterk tvil at disse sjekkes.
Leger kommer i flertall og mange ganger innom for å studere CTG. De er bekymret. Feberen min stiger, lillegutt har for høy puls.
Ca kl 08.00
Jordmor fra Himmelen kommer på vakt. Profesjonell og hjertelig. Samtidig. Hun vet at jeg har høy smerteterskel. Hun vet at jeg er skeptisk til smertestillende. Hun kjenner meg nesten ikke igjen. Jeg er i en tåkeheim kun bestående av intense smerter. Hun følger meg på toalettet og oppdager at bindet mitt inneholder misfarget fostervann.
Plutselig begynner det å gå fort. Hun ruller sammen CTG-papirene. Løper til legenes morgenmøte. Snart kommer en lege løpende inn på rommet : "15 MINUTTER TIL OPERASJON"
Rommet fylles av folk og instrumenter. Jeg ligger som Gulliver i eventyret: rett ut med armer og bein hvor folk holder på overalt.
Løpende lege roper på nytt: "10 MINUTTER TIL OPERASJON. FORT DERE!"
Folket skriker tilbake at de gjør så godt de kan. Jeg barberes nedentil samtidig som blodtrykk tas på venstre arm, blodprøver på høyre, og kateter legges inn i en fart.
Det morsomme er at de spør om det gjør vondt. De kunne lagt inn kateter med heliumballong med Rosa Pantern på før vi kunne snakke smerte for min del.
Jeg stresser med at de skal bli ferdige. Jeg vet at jeg bruker opp mye tid pga riene, og jeg vil at de skal slutte å spørre meg om alt er ok osv. "Kjør på!" sier jeg. "Kom igjen!"
Jeg trilles på båre i hui og hast inn på operasjonsbordet. Der er et team kledt i grønt. Sikkert 15 mennesker. Det kjennes ut som alle syns det er viktig å presentere seg for meg med navn og hva de skal gjøre med meg. Snakkende grønne munnbind popper derfor frem foran ansiktet mitt. Jeg avbryter og svarer hver eneste en: "Gjør det du må!".
Jeg blir mer og mer stressa. Minuttene går fort. Jeg stjeler mange av dem. Akkurat hvor mange har jeg ikke peiling på der og da, men at det nesten er 50% er ikke vanskelig å regne ut når hvert 1,5 minutt tar 1 mnutt med rie. De kan jo ikke sette bedøvelse midt i en rie, og idet jeg blir løftet over på operasjonsbordet kommer en til: "KYNNERE!" roper jeg . Like informativ som en militær.
De ler: "Det der er ikke kynnere.." Klar for spinalbedøvelse. Ny rie. Må vente. Når ria er ferdig har vi 1,5 minutter på oss på å sette bedøvelsen. Overlegen og jeg har avtale om hva jeg skal gjøre så snart ria er over: Si ifra, få hjelp til å sette meg opp så fort og så krumbøyd jeg bare kan. Jeg er så spent på om han rekker det.
Få sekunder senere har han satt to stikk, og jeg blir med ett veldig letta. Nå kan ikke riene lage tidsnød for oss lenger.
De sjekker om jeg er bedøvd, skjærer og drar. Jeg har det så fint. Totalt avslappa. Det er en drøm å få pause fra riene og det går snart opp for meg at de ikke kommer tilbake. Det tar litt tid å tro på. Som å ha levd med en voldelig mann over lenger tid.
Straks raser tankene over på noe ganske annet: "Rekker vi det? Skal jeg forberede meg på at han ikke lever?" (Slik jeg har gjort i 9 mndr, men skyldt på irrasjonell angst for feilbehandling.)
Skal jeg-bør jeg-må jeg..? Kroppen kjennes stiv av skrekk, selv om jeg er bedøvd fra brystet og ned. Armene mine ligger på "planker" ut til siden med intravenøst og diverse målinger. Men jeg kjenner meg hengitt på en god måte: Jeg har ikke lenger noen påvirkning på resultatet.
Plutselig ser jeg munnbindfolka får øyne som smiler. Dette må jo ha gått bra. Jeg strekker hodet bakover mot en pleier og hvisker "lever´n..lever´n?"
Jeg får ivrige nikk samtidig som jeg hører et vræl som ikke stopper. Øyegropene mine fylles med vann og jeg må be noen fjerne tårepyttene for at jeg skal kunne se.
De viser meg kjapt en stor blodig unge opp ned med vræl før de løper ut med han. Jeg aner virkelig ikke hvordan han ser ut. Det er det samme for meg. Jeg har all verdens tid på å bli kjent med han og kjenne han igjen.
De som lapper meg sammen spør hva han heter . "Aron", sier jeg. "som betyr fra fjellene".
De er enige i at det er et sterkt og stødig navn.
Lite vet jeg da at livet hans ville forblitt et ukjent kapittel om vi hadde vært senere ute.
For i ettertid har jeg fått høre at legene ikke visste at han hadde svelget så store mengder misfarget fostervann..at hadde de ventet lenger så ville han nok ikke overlevd.
Alle smerter, all uheldig behandling er som regn på en solskinnsdag.
Ingenting kan stå i veien for den absolutte lykke som lille Aron er
- the happy end-
nå ligger jeg m ctg. Lege er forsinka. Og jeg er , tross en god natt søvn, fremdeles veldig trøtt. Klarte å laste ned bv app og er helt grønn på slike apper, så kan bli mye feil ifra sykesenga. Skal prøve å komme med videre rapporter etterhvert 
har tenkt masse på deg! 
Aron 2 uker i dag 
