Tusen takk for støtten
Det er godt å ha forumet og andre steder man kan lufte seg. Jeg er så glad for at jeg har vært åpen og ærlig. Jeg hadde følt meg helt kvalt om alt dette skulle vært hemmelig! Det er godt å snakke om. Jeg vil at alle skal vite det. Jeg vil dele lille babyen min med hele verden! Han skal ikke glemmes!
Søndag 06.11.2022 kl 12.07 ble han født
Jeg kom hjem i går. Fikk lov til å bli så lenge jeg ville. Jeg ville ikke hjem, men det ble bare sånn. Det var godt å være på sykehuset. Det var der jeg møtte han for første gang. Det var der han var, det var der han skulle være. Hvorfor skulle jeg reise hjem liksom? Jeg er glad for at jeg valgte å overnatte. Jeg følte det var en del av denne prosessen. Få kjenne på det. Ikke bare reise hjem med én gang for å leve som før.. Jeg hadde fått mitt fjerde barn. Kunne ikke bare reise hjem og late som ingenting hadde skjedd.
Men ja, jeg har 3 andre barn som også trenger meg. Derfor følte jeg på at jeg måtte reise hjem i går. Det var helt forferdelig å si hadet til lille minibabyen min. Sette lokket på esken. Vite at jeg aldri kom til å få holde han, se han eller lukte på han igjen. Aldri! Ååh, hjertet mitt. Jeg må gråte.
Eldste har det vanskelig. I tillegg til min og mannen sin sorg, så må jeg også takle eldste sin sorg. Det er vanskelig.
Bare spør om det er noe.
Fødselshistorie
Fredag 4. november fikk jeg den første tabletten. Det føltes veldig rart å svelge den. Jeg visste den ville ta livet av barnet mitt. Jeg merket litt murringer på kvelden. På lørdag kveld hadde jeg en liten blødning. Jeg slet med å sovne for natten. Var spent på neste dag, da skulle jo resten skje.. Jeg våknet mye og slet også med å sovne igjen. Jeg var veldig trøtt da vekkeklokken ringte kl 07.20.
Jeg hadde time på sykehuset kl 8.30 på søndagen for å fullføre svangerskapsavbruddet. Jeg hadde med mannen min og storesøsteren min. Min enestående storesøster! Jeg er så takknemlig for henne.
De første 4 tablettene ble satt kl 9.15. De neste to skulle tas kl 12.15, men de rakk jeg ikke å ta.
Kl 11.15 måtte jeg på do. Jeg oppdaget at jeg blødde litt. Etter toalettbesøket gikk vi en tur nedom kiosken. Vi brukte god tid. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hva jeg ville ha! Jeg hadde plutselig ingen matlyst. Kjente jeg begynte å bli kvalm og begynte også å få vondt i magen. På vei tilbake gikk plutselig vannet mitt. Kl var 11.30. Jeg krøket meg sammen samtidig som jeg sa «åneii!». Jeg var veldig spent på hva det var.. kjente at det var mye som kom ut, og var forberedt på å se masse blod i det jeg kom meg inn igjen på rommet, men det var heldigvis bare rosagult fostervann. Bindet jeg hadde på meg tok ikke imot alt, så buksa mi ble våt. Jeg gikk på do igjen og satte meg ned for å bytte innlegg. Tok på meg et stort bleieinnlegg og tok av meg den våte buksa. Mens jeg satt der kom det enda mer fostervann.
Etter jeg var ferdig på do gikk jeg bort til sengen og la meg. Begynte å kjenne på rier som kom hele tiden. De var så tette. De begynte å gjøre vondt. Jeg sa til mannen min og søsteren min at jeg ikke ville ha det vondere, så vi bestemte oss for at vi skulle tilkalle sykepleieren for mer smertestillende
Vi rakk ikke å ringe på alarmen. Plutselig hører vi en knekkelyd. Enda mer av vannet gikk. Det føltes ut som et badebasseng, men heldigvis holdt alt seg i bleia. Jeg åpnet bleia for å sjekke ståa. Det var like mye blod som fostervann, og tablettrester… Etter dette hadde jeg ikke mer vondt. Jeg sa til søsteren min «herregud, tenk om riene er borte», «tenk om de ikke kommer tilbake».
Mannen min ringte på alarmen sånn at jeg kunne få mer smertestillende. Vi turte ikke å la være. Fikk jo høre at jeg kom til å få så vondt. Sykepleieren kom inn til meg med en pille. Jeg sa til hun at jeg følte riene var der hele tiden(før de brått ble borte). Hun sa hun skulle finne et bekken, i tilfelle det ville skje noe snart. Hun ble veldig overrasket over at riene var så tette som de var. Hun gikk ut, fant bekkenet, kom tilbake og la det i do. Så gikk hun ut igjen.
Jeg sa til søsteren min at jeg skulle gå på do for å bytte bleieinnlegget. Hun sa jeg ikke skulle gå før jeg hadde fått tatt den smertestillende tabletten, i tilfelle jeg ville få kraftigere rier i det jeg reiste meg og var inne der. Så jeg hørte på hun. Jeg tok tabletten og gikk deretter inn på do. Åpnet bleia. Såg en blodkoagel. Fjernet bleieinnlegget og satte meg ned for å tisse. Det kom bare noen dråper. Og DER! Der kom babyen min. Morkaken og babyen kom ut samtidig. Uten noe forvarsel, uten noe vondt, uten noen rier. Man hørte godt at det kom ut. Det var en helt spesiell lyd da babyen traff bekkenet. Søsteren min og mannen min løp inn til meg.. der stod vi, såg på den lille som lå så liten, søt og uskyldig i bekkenet. Helt stille.
Mannen min ringte på alarmen. Sykepleieren kom og tok med seg bekkenet ut. Stelte barnet og tok morkakeprøver. Så kom hun inn igjen til oss med barnet, som lå så fredfylt i en eske.
Dessverre så ble det sånn, og ikke det vi hadde håpet på
Godt å høre du har god støtte rundt deg
Kjente litt murring i går kveld. I dag har jeg foreløpig ikke kjent noe. Lever den? Er den død? Dette er så uvirkelig! Jeg blør ikke, og jeg håper jeg slipper blødning mens jeg er hjemme. Jeg burde sikkert sjekket om jeg har bind 
Jeg er kvalm i dag. Er spent på morgendagen. Skal på sykehuset halv 9 i morgen. På føden… tenk om jeg hører de fantastiske barneskrikene 
