Ja man må jo bare det.. glad for at jeg tok meg tid til å la meg sørge, var veldig langt nede en god stund, men nå føles det som "a new era", med håp og glede. Blir veldig spennende å se hvordan det har gått, om 4 dager kan jeg ta første tidligtest
Så godt du skriver, det var som jeg skulle sagt det selv. Kjenner meg igjen i at det føles meningsløst og også urettferdig på et vis. Usikkerheten var det værste for meg, var min første MA også, har mistet i kjemiske og tidlig SA før, og er vondt nok det, men da er kroppen stort sett i rute igjen neste syklus. Det å ikke vite og ikke ha kontroll var vel noe av det jeg synes var vanskeligst. Så skjønner godt at du føler på det

forhåpentligvis så kommer du fort i rute igjen og at frykten ikke blir oppfylt. Kjenner på det med om jeg skal bli for gammel selv, på grunn av all den infoen man får om "når du har passert 35 så faller fertiliteten drastisk bla bla", ettersom jeg har skjønt det så er det ikke så ille som de skal ha det til. Altså ja, generelt går den ned men det er når man ser på hele befolkningen, for hver kvinne, hvert individ så trenger det nødvendigvis ikke være sånn. Ei på 20 kan være mindre fertil enn ei på 40, avhengig av den hånden man har fått utdelt fra naturens side. Du har jo heldigvis bevist at kroppen din kan, med barn fra før. Vet ikke om det funker for deg men dette er mitt forsøk på å trøste

for meg hjelper det veldig å tenke sånn. Det skal nok gå bra neste gang.
Den skulle ha vært er jeg usikker på om noen gang forsvinner, den føles fortsatt tung... Men etter å ha opplevd tap før min levendefødte datter så vet jeg ihvertfall at når jeg blir gravid igjen så blir det litt bedre med det, da var det jo akkurat den i magen som det skulle bli. Hun hadde jo ikke vært henne hadde den andre sittet, og hun er fantastisk. Så det er en god trøst for meg. Håper du har gode folk rundt deg som du kan snakke ut med, og at du kan kose deg masse med barna dine og at du snart kommer inn i håpets tid du også

(og at de sjekker deg skikkelig nå hos privat gyn

)