Tredjemann er her

[Nei helsike heller]

Min første SA/MA
NB! Ikke les hvis du ikke tåler detaljene. Jeg har i det store og det hele hatt en "grei" opplevelse, men jeg uttrykker meg visuelt, og bruker (galgen-)humor aktivt.

På mandag trodde jeg fortsatt at jeg var gravid. Tirsdag hadde jeg en dårlig følelse, men det var nok mest fordi vi skulle på OTUL, og jeg var bekymret for at det skulle være noe galt. Vi hadde bestemt oss for å ta abort dersom fosteret hadde større avvik. Men det slapp vi å forholde oss til... Jeg skulle ha vært 11+3, men da ultralydapparatet fant livmoren, så vi med en gang at fosteret var lite. Det var heller ingen hjerteaktivitet. Jordmor og lege målte det til ca. uke 8. Så der har det ligget, i flere uker, og kroppen har ikke gitt beskjed om det...

Jeg har aldri hatt veldig kraftige graviditetssymptomer i første trimester. Har selvsagt vært trøtt, sulten, sliten og litt kvalm, men ellers har jeg klart meg fint. Jeg stusset derfor ikke på eventuelle endringer i kroppen da embryoet døde. Siden jeg nærmet meg andre trimester var det naturlig å tenke at jeg gradvis ble mindre trøtt og kvalm. Bekkensmertene ble derimot mer tydelige, følelsene løp løpsk og jeg kjente også noe halsbrann. I tillegg hadde jeg en god følelse. Jeg hadde jo ikke mistet før.

Men en gang må bli den første... Eller muligens den andre. Jeg tror nemlig jeg gikk gjennom en spontanabort mens jeg fortsatt gikk på p-piller, flere år før vi planla barn, men da visste jeg jo ikke at jeg var gravid. Ubehagelig var det, okke som.

Siden jeg bare hadde kommet til uke 8, så ble det medisinsk abort hjemme. Fikk den første pillen på sykehuset tirsdag, og begynte å blø litt onsdag kveld. Gråt en del på tirsdag og onsdag, men ikke så mye som jeg hadde trodd. Embryoet har jo dødd fordi noe var galt, ikke fordi jeg har gjort noe feil. Det gjorde meg derimot enda mer sikker på at jeg vil ha tre barn. For mannen min er det ikke så farlig. Han ønsker selvsagt nummer tre velkommen, men han sier også at vi har to fine barn fra før, og at vi kan være fornøyd med det dersom vi ikke skulle lykkes med å få flere. Jeg tror dog at jeg alltid vil føle at noen mangler. Ikke nødvendigvis akkurat dette barnet, men et barn.

Torsdag satte jeg resten av pillene. De kunne godt ha hatt en annen form enn sekskantet når jeg ikke kunne sette dem vaginalt... Jaja. De første åtte timene forløp rimelig greit. Hadde ikke så veldig vondt og følte meg ok mentalt. Jeg var innstilt på at det skulle gå greit. Så ble det litt mer smertefullt. Lurer på om det var morkaken som ble støtt ut da jeg følte stort trykk i tarmen og løp på do. Ble liggende på gulvet og kaldsvette en stund etter det (og det skjedde selvsagt idét ungene kom hjem fra barnehagen...). Resten av dagen og kvelden var det bare vondt, men det var ikke noe en Paralgin Forte ikke kunne løse. Mentalt knakk jeg derimot sammen før leggetid. Ble sint på mannen min for ingenting, og han ble sint tilbake. Men det gikk over. Vi er jo bare lei oss.

I dag går det greit. Har fortsatt litt vondt nederst i magen, og jeg føler meg noe kvalm, men ellers... Vel, jeg kunne ikke ha dratt på jobb. Såpass uggen er jeg. Men hadde trodd at hodet skulle reagere mer. Kanskje det kommer senere, kanskje det ikke kommer i det hele tatt. Om ikke annet er jeg veldig klar for å prøve igjen. Etter fire uker skal jeg ta en graviditetstest for å se om hCG-nivået har sunket. Hvis ikke drar jeg til legen. Jeg kommer også til å be dem om å se etter rester. Hvis det offentlige nekter, drar jeg rett til det private. Jeg er gammel og har ikke tid til å vente på at "det skal løse seg selv". Hvis kroppen min reagerer på samme måte som etter graviditet og amming, kan det ta lang tid før mensen kommer tilbake. Trenger ikke ekstra ballast da.

Jeg har tenkt å gå til gynekolog igjen samt ta fertilitetsprøver før/under neste menstruasjon. Mener hun sa at prøvene helst skulle tas på dag 1-3 av mensen sist, men jeg skal undersøke. Det kan hende den gamle prøverekvireringen har gått ut. Fikk aldri tatt prøvene vi planla - jeg ble jo gravid. Vi hadde også avtalt at jeg skulle prøve Progesteron om jeg ikke ble gravid på neste PP. Lurer på om det er for tidlig å teste det neste gang? Jeg skal dessuten sjekke eggløsning med strimler. Burde finne en app jeg kan legge inn strimmelbilder i.

Så ja, jeg er klar til dyst. Har selvsagt ingen garanti for at det ikke skjer igjen, men da håper jeg i det minste at det hender tidligere, og at kroppen ordner opp selv. Det er mye verre etter at man har sett film av fosteret. Tror derfor jeg skal vente med UL til OTUL også neste gang, med mindre jeg oppdager endring i symptomene. Da løper jeg privat og sjekker. Når en først skal abortere, så er det greit at det skjer tidligst mulig.

Det ble langt, og for noen fortoner det seg kanskje ufølsomt. Men jeg ble bare mer sikker i min sak om nummer tre etter dette, så nå må jeg prøve å roe meg ned slik at det ikke blir en besettelse.

 

[Renzy]

Min første SA/MA
NB! Ikke les hvis du ikke tåler detaljene. Jeg har i det store og det hele hatt en "grei" opplevelse, men jeg uttrykker meg visuelt, og bruker (galgen-)humor aktivt.

På mandag trodde jeg fortsatt at jeg var gravid. Tirsdag hadde jeg en dårlig følelse, men det var nok mest fordi vi skulle på OTUL, og jeg var bekymret for at det skulle være noe galt. Vi hadde bestemt oss for å ta abort dersom fosteret hadde større avvik. Men det slapp vi å forholde oss til... Jeg skulle ha vært 11+3, men da ultralydapparatet fant livmoren, så vi med en gang at fosteret var lite. Det var heller ingen hjerteaktivitet. Jordmor og lege målte det til ca. uke 8. Så der har det ligget, i flere uker, og kroppen har ikke gitt beskjed om det...

Jeg har aldri hatt veldig kraftige graviditetssymptomer i første trimester. Har selvsagt vært trøtt, sulten, sliten og litt kvalm, men ellers har jeg klart meg fint. Jeg stusset derfor ikke på eventuelle endringer i kroppen da embryoet døde. Siden jeg nærmet meg andre trimester var det naturlig å tenke at jeg gradvis ble mindre trøtt og kvalm. Bekkensmertene ble derimot mer tydelige, følelsene løp løpsk og jeg kjente også noe halsbrann. I tillegg hadde jeg en god følelse. Jeg hadde jo ikke mistet før.

Men en gang må bli den første... Eller muligens den andre. Jeg tror nemlig jeg gikk gjennom en spontanabort mens jeg fortsatt gikk på p-piller, flere år før vi planla barn, men da visste jeg jo ikke at jeg var gravid. Ubehagelig var det, okke som.

Siden jeg bare hadde kommet til uke 8, så ble det medisinsk abort hjemme. Fikk den første pillen på sykehuset tirsdag, og begynte å blø litt onsdag kveld. Gråt en del på tirsdag og onsdag, men ikke så mye som jeg hadde trodd. Embryoet har jo dødd fordi noe var galt, ikke fordi jeg har gjort noe feil. Det gjorde meg derimot enda mer sikker på at jeg vil ha tre barn. For mannen min er det ikke så farlig. Han ønsker selvsagt nummer tre velkommen, men han sier også at vi har to fine barn fra før, og at vi kan være fornøyd med det dersom vi ikke skulle lykkes med å få flere. Jeg tror dog at jeg alltid vil føle at noen mangler. Ikke nødvendigvis akkurat dette barnet, men et barn.

Torsdag satte jeg resten av pillene. De kunne godt ha hatt en annen form enn sekskantet når jeg ikke kunne sette dem vaginalt... Jaja. De første åtte timene forløp rimelig greit. Hadde ikke så veldig vondt og følte meg ok mentalt. Jeg var innstilt på at det skulle gå greit. Så ble det litt mer smertefullt. Lurer på om det var morkaken som ble støtt ut da jeg følte stort trykk i tarmen og løp på do. Ble liggende på gulvet og kaldsvette en stund etter det (og det skjedde selvsagt idét ungene kom hjem fra barnehagen...). Resten av dagen og kvelden var det bare vondt, men det var ikke noe en Paralgin Forte ikke kunne løse. Mentalt knakk jeg derimot sammen før leggetid. Ble sint på mannen min for ingenting, og han ble sint tilbake. Men det gikk over. Vi er jo bare lei oss.

I dag går det greit. Har fortsatt litt vondt nederst i magen, og jeg føler meg noe kvalm, men ellers... Vel, jeg kunne ikke ha dratt på jobb. Såpass uggen er jeg. Men hadde trodd at hodet skulle reagere mer. Kanskje det kommer senere, kanskje det ikke kommer i det hele tatt. Om ikke annet er jeg veldig klar for å prøve igjen. Etter fire uker skal jeg ta en graviditetstest for å se om hCG-nivået har sunket. Hvis ikke drar jeg til legen. Jeg kommer også til å be dem om å se etter rester. Hvis det offentlige nekter, drar jeg rett til det private. Jeg er gammel og har ikke tid til å vente på at "det skal løse seg selv". Hvis kroppen min reagerer på samme måte som etter graviditet og amming, kan det ta lang tid før mensen kommer tilbake. Trenger ikke ekstra ballast da.

Jeg har tenkt å gå til gynekolog igjen samt ta fertilitetsprøver før/under neste menstruasjon. Mener hun sa at prøvene helst skulle tas på dag 1-3 av mensen sist, men jeg skal undersøke. Det kan hende den gamle prøverekvireringen har gått ut. Fikk aldri tatt prøvene vi planla - jeg ble jo gravid. Vi hadde også avtalt at jeg skulle prøve Progesteron om jeg ikke ble gravid på neste PP. Lurer på om det er for tidlig å teste det neste gang? Jeg skal dessuten sjekke eggløsning med strimler. Burde finne en app jeg kan legge inn strimmelbilder i.

Så ja, jeg er klar til dyst. Har selvsagt ingen garanti for at det ikke skjer igjen, men da håper jeg i det minste at det hender tidligere, og at kroppen ordner opp selv. Det er mye verre etter at man har sett film av fosteret. Tror derfor jeg skal vente med UL til OTUL også neste gang, med mindre jeg oppdager endring i symptomene. Da løper jeg privat og sjekker. Når en først skal abortere, så er det greit at det skjer tidligst mulig.

Det ble langt, og for noen fortoner det seg kanskje ufølsomt. Men jeg ble bare mer sikker i min sak om nummer tre etter dette, så nå må jeg prøve å roe meg ned slik at det ikke blir en besettelse.

Vi har hatt det veldig likt ser jeg. Og min mann sier akkurat det samme som din, og jeg tenker akkurat det samme som deg Jeg var også helt bestemt på at dersom jeg ikke fikk komme inn på kontroll på sykehuset, så måtte det bli privat gynekolog. Jeg ringte til sykehuset allerede 3 dager etter cytotec, de tok meg heldigvis i mot og fjernet siste rest.
Håper du har noen å snakke helt åpent med, det har hjulpet meg masse. Jeg har vært fortvilet over at min kropp ikke skjønte at det var mer liv der - men nå tenker jeg at det hjelper ingen å være sint og sur. Tristheten har nå gått over til mer håp for fremtiden, men også redsel for at det skal skje igjen

 

[Nei helsike heller]

Vi har hatt det veldig likt ser jeg. Og min mann sier akkurat det samme som din, og jeg tenker akkurat det samme som deg Jeg var også helt bestemt på at dersom jeg ikke fikk komme inn på kontroll på sykehuset, så måtte det bli privat gynekolog. Jeg ringte til sykehuset allerede 3 dager etter cytotec, de tok meg heldigvis i mot og fjernet siste rest.
Håper du har noen å snakke helt åpent med, det har hjulpet meg masse. Jeg har vært fortvilet over at min kropp ikke skjønte at det var mer liv der - men nå tenker jeg at det hjelper ingen å være sint og sur. Tristheten har nå gått over til mer håp for fremtiden, men også redsel for at det skal skje igjen

Haha, så sykt! Hvor gammel er du? Sa du det? Vet du skrev en del, men hodet surrer nå. Sikkert hormoner. Visste du at du hadde rester, eller spurte du bare for sikkerhets skyld? Sa de ja allerede på første SA? Hvilket sykehus? Mange spørsmål, haha.

Bra du har mer tro nå. <3 Jeg er verken frustrert eller skuffet over kroppen (ennå i hvert fall). Vet jo at det ikke er min feil og at MA skjer (og blir SA). Har greit med tro på neste runde, men er selvfølgelig nervøs for at det skal tid å få tilbake mensen og bli gravid igjen, og at det ikke skal holde da heller.

Foreløpig har jeg snakket mest med mannen min og litt med mamma. Har ikke så stort behov for å snakke dypt om det nå, men bruker jo forumet litt, og har heller ikke tenkt å holde det hemmelig. Nevner det hvis det passer seg/føles riktig.

 

[Renzy]

Haha, så sykt! Hvor gammel er du? Sa du det? Vet du skrev en del, men hodet surrer nå. Sikkert hormoner. Visste du at du hadde rester, eller spurte du bare for sikkerhets skyld? Sa de ja allerede på første SA? Hvilket sykehus? Mange spørsmål, haha.

Bra du har mer tro nå. <3 Jeg er verken frustrert eller skuffet over kroppen (ennå i hvert fall). Vet jo at det ikke er min feil og at MA skjer (og blir SA). Har greit med tro på neste runde, men er selvfølgelig nervøs for at det skal tid å få tilbake mensen og bli gravid igjen, og at det ikke skal holde da heller.

Foreløpig har jeg snakket mest med mannen min og litt med mamma. Har ikke så stort behov for å snakke dypt om det nå, men bruker jo forumet litt, og har heller ikke tenkt å holde det hemmelig. Nevner det hvis det passer seg/føles riktig.

Nei man må bare kjenne på selv hva som føles riktig med tanke på å dele. Bare man ikke går og gnager på det alene, for det tror jeg ikke er bra.
Av en eller annen grunn har jeg bestandig tenkt at det kommer til å gå galt om vi prøver på nr 3, siden jeg aldri har opplevd det før. Fikk jaggu meg rett…
Jeg er 34. Jeg var forbannet allerede ved første møte på sykehuset, da jeg følte veldig på at det var sånn «her har du piller, gå hjem og gjennomfør dette alene, lykke til!» Hvorfor er ikke etterkontroll en automatisk del av forløpet? Jeg følte meg på ingen måte kvalifisert til å vite om alt hadde kommet ut. Men jeg blødde lite, hadde lite smerter, og skulle dessuten på utenlandsferie 14 dager etterpå, og var lite gira på å bli dårlig der. Derfor ringte jeg ganske kjapt, og det var ingen spørsmål, jeg fikk komme rett inn samme dag. Jeg hører til St Olavs.

 

[Nei helsike heller]

Nei man må bare kjenne på selv hva som føles riktig med tanke på å dele. Bare man ikke går og gnager på det alene, for det tror jeg ikke er bra.
Av en eller annen grunn har jeg bestandig tenkt at det kommer til å gå galt om vi prøver på nr 3, siden jeg aldri har opplevd det før. Fikk jaggu meg rett…
Jeg er 34. Jeg var forbannet allerede ved første møte på sykehuset, da jeg følte veldig på at det var sånn «her har du piller, gå hjem og gjennomfør dette alene, lykke til!» Hvorfor er ikke etterkontroll en automatisk del av forløpet? Jeg følte meg på ingen måte kvalifisert til å vite om alt hadde kommet ut. Men jeg blødde lite, hadde lite smerter, og skulle dessuten på utenlandsferie 14 dager etterpå, og var lite gira på å bli dårlig der. Derfor ringte jeg ganske kjapt, og det var ingen spørsmål, jeg fikk komme rett inn samme dag. Jeg hører til St Olavs.

Enig! Burde være automatisk etterkontroll. Må da være kostnadsbesparende på sikt også? Tenkte det samme selv. Selv om jeg hadde smerter og masse kom ut, så aner jeg ikke om  alt kom ut? Skjønner at du fikk bange anelser da det kom lite hos deg, så det var bra de tok deg på alvor da du ringte. Hadde du allerede sluttet å blø, eller tar de inn folk til sjekk selv om de fortsatt blør? Jeg vet liksom ikke når jeg skal ringe og spørre selv. Tenkte å prøve etter jeg har sluttet å blø.

Merker i hvert fall at hormonene er på tur, så nå har kroppen skjønt det. Kviser i fleng brøt ut nå i ettermiddag. Jeg har også fortalt hjernen min at jeg ikke er gravid lenger, og håper det hjelper på prosessen fysisk sett (mentalt er jo noe annet og det får bare komme hvis det kommer). Det vil si: Har spist spekemat, myk ost, en del lakris, drukket øl samt mer kaffe enn jeg pleier. Lot også yngste hoppe på magen min uten å gripe inn. Kjentes rart, for hodet er i gravidmodus, men jeg må ut av det. Skal hjelpe mensen på vei! Om det gir mening.

 

[Renzy]

Enig! Burde være automatisk etterkontroll. Må da være kostnadsbesparende på sikt også? Tenkte det samme selv. Selv om jeg hadde smerter og masse kom ut, så aner jeg ikke om  alt kom ut? Skjønner at du fikk bange anelser da det kom lite hos deg, så det var bra de tok deg på alvor da du ringte. Hadde du allerede sluttet å blø, eller tar de inn folk til sjekk selv om de fortsatt blør? Jeg vet liksom ikke når jeg skal ringe og spørre selv. Tenkte å prøve etter jeg har sluttet å blø.

Merker i hvert fall at hormonene er på tur, så nå har kroppen skjønt det. Kviser i fleng brøt ut nå i ettermiddag. Jeg har også fortalt hjernen min at jeg ikke er gravid lenger, og håper det hjelper på prosessen fysisk sett (mentalt er jo noe annet og det får bare komme hvis det kommer). Det vil si: Har spist spekemat, myk ost, en del lakris, drukket øl samt mer kaffe enn jeg pleier. Lot også yngste hoppe på magen min uten å gripe inn. Kjentes rart, for hodet er i gravidmodus, men jeg må ut av det. Skal hjelpe mensen på vei! Om det gir mening.

Ja, man skulle tro at de sparte seg for mange narkoser og utskrapinger Hele opplegget er for dårlig, jeg tviler på at en mann hadde blitt behandlet på samme måte for å si det sånn…
Jeg blødde fortsatt litt ja, men det var som sagt veldig lite. Var forberedt på å bli sendt hjem med mer cytotec, jeg har jo lest her inne at flere får både to og tre runder. Slapp heldigvis det! Jeg følte meg også veldig gravid frem til den dagen jeg var inne og fikk fjernet alt med vakumsug. Det kan nesten ikke beskrives, men jeg følte meg som et nytt mennneske da jeg gikk ut av sykehuset, og følte meg ikke gravid et sekund mer. Må jo være hormonelt?

 

[AskEmbla]

Ja, man skulle tro at de sparte seg for mange narkoser og utskrapinger Hele opplegget er for dårlig, jeg tviler på at en mann hadde blitt behandlet på samme måte for å si det sånn…
Jeg blødde fortsatt litt ja, men det var som sagt veldig lite. Var forberedt på å bli sendt hjem med mer cytotec, jeg har jo lest her inne at flere får både to og tre runder. Slapp heldigvis det! Jeg følte meg også veldig gravid frem til den dagen jeg var inne og fikk fjernet alt med vakumsug. Det kan nesten ikke beskrives, men jeg følte meg som et nytt mennneske da jeg gikk ut av sykehuset, og følte meg ikke gravid et sekund mer. Må jo være hormonelt?

Samme erfaring som deg! Her hadde ett stort flak lagt seg over åpningen slik at ikke noe kom ut. Hadde jo kommet en del først, men så stoppet det opp. Gikk 3 dager, så ble resten fjernet på sykehuset. Var godt å komme hjem etter det.

 

[Nei helsike heller]

Samme erfaring som deg! Her hadde ett stort flak lagt seg over åpningen slik at ikke noe kom ut. Hadde jo kommet en del først, men så stoppet det opp. Gikk 3 dager, så ble resten fjernet på sykehuset. Var godt å komme hjem etter det.

Hvordan visste du det? Hvordan gikk du frem?

 

[AskEmbla]

Hvordan visste du det? Hvordan gikk du frem?

Jeg visste det ikke, men fikk feber og ble dårlig, pluss at det luktet død og fordervelse der nede. Kom fremdeles tynt blod, men ikke koagler. Viste seg at jeg hadde fått ut foster, men bare halve morkaka ca. Ringte selv til gyn.pol og fikk beskjed om å bli kjørt til sykehuset med en gang. Ble raskt tatt ultralyd, og fikk beskjed om at det var en del rester helt nederst i livmoren. Fikk velge om jeg ville ha utskraping eller om hun skulle forsøke med vakuum. (Typ sånn suger som de bruker hos tannlegen) valgte vakuum og hun fikk ut veldig mye, resten klarte å komme ut selv, men det tok litt tid. Gangen etter valgte jeg utskraping, og skulle jeg noen gang være like uheldig, så skal jeg også ta utskraping. Det var mye bedre!

 

[Nei helsike heller]

Jeg visste det ikke, men fikk feber og ble dårlig, pluss at det luktet død og fordervelse der nede. Kom fremdeles tynt blod, men ikke koagler. Viste seg at jeg hadde fått ut foster, men bare halve morkaka ca. Ringte selv til gyn.pol og fikk beskjed om å bli kjørt til sykehuset med en gang. Ble raskt tatt ultralyd, og fikk beskjed om at det var en del rester helt nederst i livmoren. Fikk velge om jeg ville ha utskraping eller om hun skulle forsøke med vakuum. (Typ sånn suger som de bruker hos tannlegen) valgte vakuum og hun fikk ut veldig mye, resten klarte å komme ut selv, men det tok litt tid. Gangen etter valgte jeg utskraping, og skulle jeg noen gang være like uheldig, så skal jeg også ta utskraping. Det var mye bedre!

Takk for grundig svar! Føler meg litt varm selv og synes det lukter "dødt kjøtt" av bindet. Skal se an til i morgen tidlig.

 

[Kitty]

Takk for grundig svar! Føler meg litt varm selv og synes det lukter "dødt kjøtt" av bindet. Skal se an til i morgen tidlig.

Ikke se det an, ta en telefon ikveld direkte til sykehuset og la de bestemme om det kan vente. Håper alt går bra for deg og at regnbuespiren sitter når dere er klare!

 

[Nei helsike heller]

Ikke se det an, ta en telefon ikveld direkte til sykehuset og la de bestemme om det kan vente. Håper alt går bra for deg og at regnbuespiren sitter når dere er klare!

Jeg vet ikke, tror jeg bare kjenner ekstra etter fordi jeg har lest om alle gangene det har gått galt her inne. Har hatt vondt i hodet mesteparten av dagen, og antar det er på grunn av aborten. Skal snakke litt med mannen min og ta tempen. Om jeg har normal kroppstemperatur lar jeg nok være. Da er det trolig kun trøtthet og bekymring etter noen tunge dager. Får jo ikke hvilt når man har to små i hus.

 

[Nei helsike heller]

Her går det greit. Ikke noe "farlig" i går. Men jeg har mye å lære om tiden etter MA/SA. For eksempel hvor sliten og trøtt man blir. Jeg er ikke så trist, men... Utkjørt på et vis. Har fri i dag også, men i morgen skal jeg tilbake på jobb. Lurer på om jeg skal dra på kontoret i stedet for å være hjemme. Trenger å komme meg ut.

 

[Nei helsike heller]

Blæ... I morgen er det en uke siden aborten startet for fullt. Det var hardt å dra tilbake på kontoret i dag. Har ikke møtt kollegene mine fysisk siden før ferien. Da var jeg glad og fornøyd, og gledet meg til ferie med spire i magen. Nå er spiren borte, og jeg sitter igjen med 7 (!) kg ekstra. Det er det bare noen av dem som vet.

Det har heldigvis ikke vært noe problem å spise mindre, og fysisk aktivitet (les: rase rundt med to unger og vogn) er heller ikke problematisk mesteparten av tiden. Men om kvelden får jeg det jeg tror er luftsmerter. Ubehagelig er det i hvert fall, så jeg klarte ikke å dra tilbake på kampsporttrening i dag heller.

Ellers blir jeg skremt av å lese om SA, MA, BO og EXU her inne. Noe hjelper det å lese, andre historier gjør at jeg tenker at alt håp er ute. Er 38 år, allerede velsignet med to unger og kan dermed umulig ha mer flaks. Stresser allerede over når første mens kommer, hvor lang tid det vil ta å bli gravid og eventuell ny SA.

Får dårlig samvittighet for at jeg ikke orker å kommentere andres dagbøker, og at jeg ikke vil vite hvordan det går med Utmarsj 2024-gjengen.

Er også, idiotisk nok, lei meg for at aldersforskjellen ikke ble som jeg håpet. Så teit...

 

[Mammadrømmen]

Så trist å lese! Sender deg en klem

Vi var jo i samme termingruppe (mars), vet ikke om du husker. Jeg mistet i uke 6, så veldig tidlig i forhold timedeg, men hjelpes min for en følelseskarusell! Kroppen trodde den var gravid en stund etterpå og jeg var så sliten SÅ SLITEN. Har kommet meg nå da, bare trist å tenke på at jeg skulle vært 13 uker på vei i morgen, i stedet ble jeg ikke gravid på syklus etter SA, og nå venter jeg bare på IKM førstkommende fredag. Jeg begynner også å "bli gammel" så føler tiden renner fra meg

 

[Nei helsike heller]

Så trist å lese! Sender deg en klem

Vi var jo i samme termingruppe (mars), vet ikke om du husker. Jeg mistet i uke 6, så veldig tidlig i forhold timedeg, men hjelpes min for en følelseskarusell! Kroppen trodde den var gravid en stund etterpå og jeg var så sliten SÅ SLITEN. Har kommet meg nå da, bare trist å tenke på at jeg skulle vært 13 uker på vei i morgen, i stedet ble jeg ikke gravid på syklus etter SA, og nå venter jeg bare på IKM førstkommende fredag. Jeg begynner også å "bli gammel" så føler tiden renner fra meg

Jo, husker! Men du rakk ikke være så aktiv. <3 Du kom ganske fort inn i syklus igjen, da? Hvor gammel er du, og har du barn fra før?

Jeg hadde MA som ble oppdaget 11+3. Ble målt til uke 8, men man vet jo ikke, i og med at embryo/foster forvitrer etter hvert...

Kjenner meg igjen i det å være sliten. Føler meg ganske normal ellers, men kroppen er liksom... Matt.

 

[FruHåpefull82]

Så trist at du også har mistet Håper det går bra videre og at dere får nr 3 Man reagerer så forskjellig! Skulle selv vært 11+4 da MA ble bekreftet, men jeg hadde jo en anelse om det, så følte meg ganske død følelsesmessig da aborten kom. Fått en litt mer reaksjon nå i etterkant. Ang. lukt etterpå: for meg var det som renselsen etterpå, og jeg blødde leeenge. Fulgte jo med, men fikk aldri feber, og da jeg var lei av å spotte, fikk jeg mensen, og etter da var det helt stopp. Mulig det var litt rester.

 

[Nei helsike heller]

Så trist at du også har mistet Håper det går bra videre og at dere får nr 3 Man reagerer så forskjellig! Skulle selv vært 11+4 da MA ble bekreftet, men jeg hadde jo en anelse om det, så følte meg ganske død følelsesmessig da aborten kom. Fått en litt mer reaksjon nå i etterkant. Ang. lukt etterpå: for meg var det som renselsen etterpå, og jeg blødde leeenge. Fulgte jo med, men fikk aldri feber, og da jeg var lei av å spotte, fikk jeg mensen, og etter da var det helt stopp. Mulig det var litt rester.

Takk. Hvordan går det med dere nå?

Enig i at det ligner på renselsen! Synes tidvis det har luktet verre. Godt du ikke fikk feber. Sjekket du om det var rester, eller kan man gå ut fra at "alles ist ok" når mensen kommer?

 

[FruHåpefull82]

Takk. Hvordan går det med dere nå?

Enig i at det ligner på renselsen! Synes tidvis det har luktet verre. Godt du ikke fikk feber. Sjekket du om det var rester, eller kan man gå ut fra at "alles ist ok" når mensen kommer?

Jeg vurderte sjekk, men så kom mensen og etterpå var alt som normalt igjen. Vi kommer til å prøve igjen, og har time til privat gyn og håp om støttemedisiner (fikk det med datter), så håper at det skal få spiren til å sitte. Er optimist siden vi ble gravide på første forsøk etter fødsel i fjor. Men er snart 41, så vet at det reelt sett kan ta tid.

 

[Mammadrømmen]

Jo, husker! Men du rakk ikke være så aktiv. <3 Du kom ganske fort inn i syklus igjen, da? Hvor gammel er du, og har du barn fra før?

Jeg hadde MA som ble oppdaget 11+3. Ble målt til uke 8, men man vet jo ikke, i og med at embryo/foster forvitrer etter hvert...

Kjenner meg igjen i det å være sliten. Føler meg ganske normal ellers, men kroppen er liksom... Matt.

Ja, regnet SA som siste mens og hadde eggløsning igjen etter 2 uker ish og ny mens igjen 2 uker etter det, så kroppen er som vanlig.. Jeg blir 34 i år (veeeeet at det ikke er gammelt for noen). Har en sønn på 8 år, så har ventet en stund da kan du si Og når vi endelig bestemmer oss for å satse, så vil ikke kroppen..