Blæ... I morgen er det en uke siden aborten startet for fullt. Det var hardt å dra tilbake på kontoret i dag. Har ikke møtt kollegene mine fysisk siden før ferien. Da var jeg glad og fornøyd, og gledet meg til ferie med spire i magen. Nå er spiren borte, og jeg sitter igjen med 7 (!) kg ekstra. Det er det bare noen av dem som vet.
Det har heldigvis ikke vært noe problem å spise mindre, og fysisk aktivitet (les: rase rundt med to unger og vogn) er heller ikke problematisk mesteparten av tiden. Men om kvelden får jeg det jeg tror er luftsmerter. Ubehagelig er det i hvert fall, så jeg klarte ikke å dra tilbake på kampsporttrening i dag heller.
Ellers blir jeg skremt av å lese om SA, MA, BO og EXU her inne. Noe hjelper det å lese, andre historier gjør at jeg tenker at alt håp er ute. Er 38 år, allerede velsignet med to unger og kan dermed umulig ha mer flaks. Stresser allerede over når første mens kommer, hvor lang tid det vil ta å bli gravid og eventuell ny SA.
Får dårlig samvittighet for at jeg ikke orker å kommentere andres dagbøker, og at jeg ikke vil vite hvordan det går med Utmarsj 2024-gjengen.
Er også, idiotisk nok, lei meg for at aldersforskjellen ikke ble som jeg håpet. Så teit...