Så, her er konklusjonen på denne historien. Jeg prøver å være så detaljert som mulig, for dette er ting jeg vil huske og kanskje vil det hjelpe noen andre som er i min situasjon. Så ja, dette blir nok langt!
Jeg var tilbake til ultralyd 8+0, som var nå sist torsdag. Det var ikke skjedd noe mirakel. Som forventet, på mange måter. Fostersekken var fortsatt tom og den var nå blitt såpass stor at de kunne bekrefte at dette var et blighted ovum (over 2 cm i diameter slik jeg forstod det). Legen letet godt og nøye, og jeg har ingen tvil i hjertet om at det var rett diagnose, noe som er godt. Rett etter ultralyden var jeg egentlig bare lettet over at ventetiden var over. En uke med usikkerhet har vært utrolig krevende og jeg har vært borte mye fra jobben fordi jeg har vært så engstelig og stresset at jeg ikke har greid å fungere.
Etter ultralyd fikk jeg fremstilt forskjellige muligheter, enten a) vente på naturlig abort, b) medisinsk abort eller c) kirurgisk abort (utskrapning). Det var egentlig ingen av de som appellerte spesielt til meg (eller noen andre, ser jeg for meg), men jeg valgte medisinsk abort ettersom ventetiden har vært drepende for sjelen min og jeg ikke ville risikere arrvev i livmor fra utskrapning om jeg kunne unngå det. Startet prosessen samme dag med en modningspille som jeg svelgte (Mifegyne, for de som lurer) før jeg måtte vente 24 timer for å starte den faktiske aborten. Fredag satte jeg inn 4 stk Cytotec vaginalt og tok alle smertestillende og kvalmestillende som var anbefalt (1g Paracet, 100mg Voltaren og 10 mg Afipran). I begynnelsen kjente jeg lite, men etter ca. 1/2 time begynte jeg å kjenne mensmurringer. Disse var påøkende de neste timene og jeg følte jeg brukte mange triksene i boken jeg har lært for å håndtere en fødsel. Ikke helt denne sammenhengen jeg så for meg å bruke dem, men på en måte kjekt å se hva som fungerte for meg.
Opplevelsen var ikke det kjekkeste, det skal innrømmes. I motsetning til en tidlig fødsel, var krampene mine konstante, med ingen avbrekk og man vet at det ikke er noe kjekt som kommer ut av opplevelsen. Så, jeg tror jeg vil si at det var noe mer vondt enn jeg forventet at det skulle være. Nå skal det sies at jeg til vanlig har lite til ingen menssmerter, så jeg var vel ikke helt forberedt. Kjentes for meg ut som en kombinasjon av veldig magesyke (diare + oppkast type magesyke, hvor man har veldige magekramper) + kraftige menssmerter. Naivt nok trodde jeg at smertestillende skulle ta mer av smertene enn det gjorde. Vet at jeg har høy legemiddelmetabolisme på smertestillende da, så mistenker at jeg hadde lite til ingen effekt den siste timen før jeg tok en ny runde med piller, for det slapp veldig når jeg til slutt gjorde det. Jeg endte også opp med å måtte ta to Cytotec under tungen da blødningen ikke var kommet godt i gang etter 3 timer og det var det som var anbefalt å gjøre da. Så ja, enten er det grunnen, eller så har jeg bare ikke så god smertetoleranse som jeg trodde...
Men blødningen kom til slutt og jeg har blødd en grei mengde. Jeg blør til vanlig mye og pleier å bruke menskopp for å holde styr på mengden, men siden det er økt infeksjonsfare pga. livmorhalsen er åpen så kan man ikke bruke kopp. Føler på et vis at jeg ikke har blødd noe særlig mer enn en vanlig mensturasjon, men har hatt noe koagler, så tror egentlig at alt som skulle komme er kommet.
Min mann fikk innvilget velferdspermisjon for å være hjemme med meg da det var et krav at noen skulle være med meg under prosessen og jeg er blitt sykemeldt i en uke. Det har vært deilig. Legen sa at det ikke var sikkert det var nødvendig med så lenge og at jeg gjerne måtte dra tilbake igjen på jobb om jeg følte for det. Jeg kan se litt hvorfor hun sa det, da jeg i dag kun føler at jeg har vanlig mens. Mer ekkelt siden jeg ikke kan bruke koppen og må kjenne på all som renner forbi, men allikevel nokså normal blødning. Jeg tenker jeg ser det an i løpet av helgen og begynnelsen av neste uke, tror jeg enda har litt som skal prosesseres oppe i hodet også.
Så ja, det var historien for denne gang. Menneskene i prosjektet jeg er med i har vært veldig snille og hjelpsomme, og jeg har følt meg veldig ivaretatt, som har vært fint. Jeg har reflektert litt og føler egentlig nå at på sett og vis så føler jeg meg mer klar for veien videre. Jeg var så utrolig stresset for å ha en spontanabort etter jeg ble gravid at det var altoppslukende. Nå føler jeg meg mer balansert. Nå har liksom det jeg fryktet allerede skjedd, og det gikk fint det også. Jeg er optimistisk for fremtiden! De sier at man er mer fertil etter et blighted ovum fordi man gjerne fortsatt har hcg i blodet når første eggløsning kommer, så krysser fingrene masse og gleder meg til denne blødningen er ferdig så vi kan begynne igjen