Tusen takk!
To tette?
- Trådstarter Texmex
- Opprettet
Tusen takk!
Tusen takk!Oii, ser der ja!!Gratulerer så mye!
Blir spennende å følge dagboken din fremover, liker måten du skriver på
Og takk for komplimentet, prøver å skrive rett fra leveren 
Velkommen i dagbokgjengen 
og gratulerer så masse med å være nygift
og gratulerer så masse med å være nygift
S
Snorkfrk.
Guest
Ååå, gratulerer!
4+2 (16 DPO)
Ok. En liten stund siden jeg oppdaterte nå. Har vært veldig engstelig, men so far so good. Fikk en like sterk testlinje som kontrollinje i dag og har bestemt meg for at det da blir siste urintesten jeg tar. Har følt at noen kanskje ikke har doblet seg sånn som jeg ville, så har egentlig forårsaket mer stress enn noe annet.
Neste uke skal jeg ta hcg progresjon i blodet hos legen, så føler at det er mer enn nok og håper jeg kan slå meg til ro med det.
Har de siste 3 dagene vært plaget med luftsmerter, leste at det forhøyede progesteronet kan forårsake dette. Litt plagsomt, men ikke veldig vondt. Noe mensmurringer, men alltid forbigående. Puppene mine er også definitivt blitt tyngre og ømmere.
Utenom det så kjenner jeg egentlig lite.
Kryss fingrene for meg, folkens. Det er jo relativt vanlig med SA og man skal selvsagt være forberedt, men jeg hadde vært så takknemlig om jeg kunne sluppet det...
Ok. En liten stund siden jeg oppdaterte nå. Har vært veldig engstelig, men so far so good. Fikk en like sterk testlinje som kontrollinje i dag og har bestemt meg for at det da blir siste urintesten jeg tar. Har følt at noen kanskje ikke har doblet seg sånn som jeg ville, så har egentlig forårsaket mer stress enn noe annet.
Neste uke skal jeg ta hcg progresjon i blodet hos legen, så føler at det er mer enn nok og håper jeg kan slå meg til ro med det.
Har de siste 3 dagene vært plaget med luftsmerter, leste at det forhøyede progesteronet kan forårsake dette. Litt plagsomt, men ikke veldig vondt. Noe mensmurringer, men alltid forbigående. Puppene mine er også definitivt blitt tyngre og ømmere.
Utenom det så kjenner jeg egentlig lite.
Kryss fingrene for meg, folkens. Det er jo relativt vanlig med SA og man skal selvsagt være forberedt, men jeg hadde vært så takknemlig om jeg kunne sluppet det...
Majaflyfly
Glad i forumet
Krysser fingrene for deg
4+6 (20 DPO)
Hei igjen! Var inne for hcg blodprøve hos legen i går og fikk svaret i dag. Det var 973, så det er godt innafor på 19 DPO, i alle fall i følge dette skjemaet jeg fant. Kjente at det var en god følelse. Skal tilbake igjen i morgen for å teste igjen for å se økningen.
Har vært plaget med vondt i bekkenet/korsryggen de siste dagene, så det har ikke vært så kjekt. Har forstått det sånn at det er hormoner som kan forårsake det, men det virker fortsatt litt teit å ha vondt i ryggen så tidlig. Håper det gir seg snart, for det gjør meg beskymret for hva resten av dette svangerskapet vil bringe...
Hei igjen! Var inne for hcg blodprøve hos legen i går og fikk svaret i dag. Det var 973, så det er godt innafor på 19 DPO, i alle fall i følge dette skjemaet jeg fant. Kjente at det var en god følelse. Skal tilbake igjen i morgen for å teste igjen for å se økningen.
Har vært plaget med vondt i bekkenet/korsryggen de siste dagene, så det har ikke vært så kjekt. Har forstått det sånn at det er hormoner som kan forårsake det, men det virker fortsatt litt teit å ha vondt i ryggen så tidlig. Håper det gir seg snart, for det gjør meg beskymret for hva resten av dette svangerskapet vil bringe...
Vedlegg
5+4:
Sorry, glemte å oppdatere siste hcg tallene. Etter 49 timer ganske nøyaktig var jeg tilbake for å ta en ny testmåling og den kom tilbake på 1609.
Det var jo det som ikke skulle skje. I følge legen er det "upåfallende" stigning i typisk legespråk, men altså at det er normalt. Jeg stresser allikevel fordi det plasserer meg da på en doblingstid på 75 timer og det skal jo liksom være innenfor 72. Kanskje jeg stresser for mye, vet ikke helt om hcg er noe man kan regne seg frem til på den måten eller om det kommer i mer uforutsigbare hopp. Noen andre som har målt hcg i blodet? Hva var doblingen deres?
Enn så lenge går alt greit allikevel og det nærmer seg med stormskritt ul jeg skal på den 13.08 (7+0). Gleder meg veldig til den, for om alt ser fint ut der kan jeg glemme litt de andre beskymringene. Og som folk skrev under prøvetiden; Man er ikke ute før man er ute! En av pasientene mine sa også et ordtak til meg i en annen sammenheng, men som traff meg veldig i henhold til graviditeten, nemlig at enten så går det bra, eller så går det over. Det er blitt min nye mantra
Håper det går bra med dere andre der ute. Om alt ser bra ut på ul den 13.08, så tror jeg at jeg skal våge å flytte dagboken til termingruppen, men tar enn så lenge en dag av gangen.
Sorry, glemte å oppdatere siste hcg tallene. Etter 49 timer ganske nøyaktig var jeg tilbake for å ta en ny testmåling og den kom tilbake på 1609.
Det var jo det som ikke skulle skje. I følge legen er det "upåfallende" stigning i typisk legespråk, men altså at det er normalt. Jeg stresser allikevel fordi det plasserer meg da på en doblingstid på 75 timer og det skal jo liksom være innenfor 72. Kanskje jeg stresser for mye, vet ikke helt om hcg er noe man kan regne seg frem til på den måten eller om det kommer i mer uforutsigbare hopp. Noen andre som har målt hcg i blodet? Hva var doblingen deres?Enn så lenge går alt greit allikevel og det nærmer seg med stormskritt ul jeg skal på den 13.08 (7+0). Gleder meg veldig til den, for om alt ser fint ut der kan jeg glemme litt de andre beskymringene. Og som folk skrev under prøvetiden; Man er ikke ute før man er ute! En av pasientene mine sa også et ordtak til meg i en annen sammenheng, men som traff meg veldig i henhold til graviditeten, nemlig at enten så går det bra, eller så går det over. Det er blitt min nye mantra
Håper det går bra med dere andre der ute. Om alt ser bra ut på ul den 13.08, så tror jeg at jeg skal våge å flytte dagboken til termingruppen, men tar enn så lenge en dag av gangen.
Jeg har ikke målt HCG i noen av svangerskapene mine, men virker som det er veldig stort spenn innenfor normalen, så ville ikke uroet meg5+4:
Sorry, glemte å oppdatere siste hcg tallene. Etter 49 timer ganske nøyaktig var jeg tilbake for å ta en ny testmåling og den kom tilbake på 1609.
Enn så lenge går alt greit allikevel og det nærmer seg med stormskritt ul jeg skal på den 13.08 (7+0). Gleder meg veldig til den, for om alt ser fint ut der kan jeg glemme litt de andre beskymringene. Og som folk skrev under prøvetiden; Man er ikke ute før man er ute! En av pasientene mine sa også et ordtak til meg i en annen sammenheng, men som traff meg veldig i henhold til graviditeten, nemlig at enten så går det bra, eller så går det over. Det er blitt min nye mantra
Håper det går bra med dere andre der ute. Om alt ser bra ut på ul den 13.08, så tror jeg at jeg skal våge å flytte dagboken til termingruppen, men tar enn så lenge en dag av gangen.
Du hadde jo en bra stigning, og med svangerskap som med så mye annet er det ikke alltid man er ‘helt etter boka’
Du tenker sikkert mer over slikt også fordi du blir tett fulgt opp, for vanligvis får man ikke vite slikt i et friskt&ukomplisert svangerskap, som også gjør at man er ‘lykkelig uvitende’ og tall dobler seg som det ‘skal’ etc
Nyt den første tiden av svangerskapet så godt du kan, og gjenta mantraet ditt for deg selv- jeg likte det
Jeg liker dette som brukes til bl.a. AAA i Usa, men egentlig skrevet for flere hundre år siden:
Grant me the serenity to accept the things I cannot change, the courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference.
Ha en fin dag!
Tusen takk for gode ord, det hjelper nok mer enn du trorJeg har ikke målt HCG i noen av svangerskapene mine, men virker som det er veldig stort spenn innenfor normalen, så ville ikke uroet meg
Du tenker sikkert mer over slikt også fordi du blir tett fulgt opp, for vanligvis får man ikke vite slikt i et friskt&ukomplisert svangerskap, som også gjør at man er ‘lykkelig uvitende’ og tall dobler seg som det ‘skal’ etc
Nyt den første tiden av svangerskapet så godt du kan, og gjenta mantraet ditt for deg selv- jeg likte det
Jeg liker dette som brukes til bl.a. AAA i Usa, men egentlig skrevet for flere hundre år siden:
Grant me the serenity to accept the things I cannot change, the courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference.
Ha en fin dag!
(7+0)
Ingen gode nyheter i dag på tul. Vi så en fostersekk på 13 mm, men ingen foster, ingen plommesekk. Det var en liten strek som legen mente muligens kunne være del av en plommesekk, men det var umulig å si med ultralyden nå. Sannsynligheten snakker for at dette er et blighted ovum.
Jeg er kjempetrist, dette var ikke nyhetene jeg ville ha i dag. Om alt hadde sett bra ut i dag hadde vi tenkt å fortelle det til familiene, så jeg er mildt sagt skuffet over at det nå ikke skjer. Jeg skal inn igjen neste torsdag for en ny kontroll. Ved et mirakel kan noe ha endret seg, men jeg spurte legen hvor langt jeg var ut ifra denne ultralyden og han sa at jeg så ut til å være rundt 5 uker. Altså to uker kortere og da går jo ikke matten rundt. Jeg fikk positiv graviditetstest 10 dager etter da jeg tenkte jeg hadde el, så om jeg er to uker tidligere enn jeg trodde, fikk jeg jo da en positiv test før jeg hadde hatt el i så fall og det funker jo ikke.
Jeg har derfor ikke så mye håp og forventer å få bekreftet at det er et blighted ovum i neste uke. Ser ut til at jeg ikke får aprilbabyen min, men må fortsette denne fordømte prøveperioden på nytt. Alt jeg håper på nå er at det ikke går for lang tid før jeg blør slik at vi kan legge hele denne opplevelsen bak oss...
Ingen gode nyheter i dag på tul. Vi så en fostersekk på 13 mm, men ingen foster, ingen plommesekk. Det var en liten strek som legen mente muligens kunne være del av en plommesekk, men det var umulig å si med ultralyden nå. Sannsynligheten snakker for at dette er et blighted ovum.
Jeg er kjempetrist, dette var ikke nyhetene jeg ville ha i dag. Om alt hadde sett bra ut i dag hadde vi tenkt å fortelle det til familiene, så jeg er mildt sagt skuffet over at det nå ikke skjer. Jeg skal inn igjen neste torsdag for en ny kontroll. Ved et mirakel kan noe ha endret seg, men jeg spurte legen hvor langt jeg var ut ifra denne ultralyden og han sa at jeg så ut til å være rundt 5 uker. Altså to uker kortere og da går jo ikke matten rundt. Jeg fikk positiv graviditetstest 10 dager etter da jeg tenkte jeg hadde el, så om jeg er to uker tidligere enn jeg trodde, fikk jeg jo da en positiv test før jeg hadde hatt el i så fall og det funker jo ikke.
Jeg har derfor ikke så mye håp og forventer å få bekreftet at det er et blighted ovum i neste uke. Ser ut til at jeg ikke får aprilbabyen min, men må fortsette denne fordømte prøveperioden på nytt. Alt jeg håper på nå er at det ikke går for lang tid før jeg blør slik at vi kan legge hele denne opplevelsen bak oss...
S
Snorkfrk.
Guest
Huff, stooor klem! 
Majaflyfly
Glad i forumet
Stor klem til deg
Så, her er konklusjonen på denne historien. Jeg prøver å være så detaljert som mulig, for dette er ting jeg vil huske og kanskje vil det hjelpe noen andre som er i min situasjon. Så ja, dette blir nok langt!
Jeg var tilbake til ultralyd 8+0, som var nå sist torsdag. Det var ikke skjedd noe mirakel. Som forventet, på mange måter. Fostersekken var fortsatt tom og den var nå blitt såpass stor at de kunne bekrefte at dette var et blighted ovum (over 2 cm i diameter slik jeg forstod det). Legen letet godt og nøye, og jeg har ingen tvil i hjertet om at det var rett diagnose, noe som er godt. Rett etter ultralyden var jeg egentlig bare lettet over at ventetiden var over. En uke med usikkerhet har vært utrolig krevende og jeg har vært borte mye fra jobben fordi jeg har vært så engstelig og stresset at jeg ikke har greid å fungere.
Etter ultralyd fikk jeg fremstilt forskjellige muligheter, enten a) vente på naturlig abort, b) medisinsk abort eller c) kirurgisk abort (utskrapning). Det var egentlig ingen av de som appellerte spesielt til meg (eller noen andre, ser jeg for meg), men jeg valgte medisinsk abort ettersom ventetiden har vært drepende for sjelen min og jeg ikke ville risikere arrvev i livmor fra utskrapning om jeg kunne unngå det. Startet prosessen samme dag med en modningspille som jeg svelgte (Mifegyne, for de som lurer) før jeg måtte vente 24 timer for å starte den faktiske aborten. Fredag satte jeg inn 4 stk Cytotec vaginalt og tok alle smertestillende og kvalmestillende som var anbefalt (1g Paracet, 100mg Voltaren og 10 mg Afipran). I begynnelsen kjente jeg lite, men etter ca. 1/2 time begynte jeg å kjenne mensmurringer. Disse var påøkende de neste timene og jeg følte jeg brukte mange triksene i boken jeg har lært for å håndtere en fødsel. Ikke helt denne sammenhengen jeg så for meg å bruke dem, men på en måte kjekt å se hva som fungerte for meg.
Opplevelsen var ikke det kjekkeste, det skal innrømmes. I motsetning til en tidlig fødsel, var krampene mine konstante, med ingen avbrekk og man vet at det ikke er noe kjekt som kommer ut av opplevelsen. Så, jeg tror jeg vil si at det var noe mer vondt enn jeg forventet at det skulle være. Nå skal det sies at jeg til vanlig har lite til ingen menssmerter, så jeg var vel ikke helt forberedt. Kjentes for meg ut som en kombinasjon av veldig magesyke (diare + oppkast type magesyke, hvor man har veldige magekramper) + kraftige menssmerter. Naivt nok trodde jeg at smertestillende skulle ta mer av smertene enn det gjorde. Vet at jeg har høy legemiddelmetabolisme på smertestillende da, så mistenker at jeg hadde lite til ingen effekt den siste timen før jeg tok en ny runde med piller, for det slapp veldig når jeg til slutt gjorde det. Jeg endte også opp med å måtte ta to Cytotec under tungen da blødningen ikke var kommet godt i gang etter 3 timer og det var det som var anbefalt å gjøre da. Så ja, enten er det grunnen, eller så har jeg bare ikke så god smertetoleranse som jeg trodde...
Men blødningen kom til slutt og jeg har blødd en grei mengde. Jeg blør til vanlig mye og pleier å bruke menskopp for å holde styr på mengden, men siden det er økt infeksjonsfare pga. livmorhalsen er åpen så kan man ikke bruke kopp. Føler på et vis at jeg ikke har blødd noe særlig mer enn en vanlig mensturasjon, men har hatt noe koagler, så tror egentlig at alt som skulle komme er kommet.
Min mann fikk innvilget velferdspermisjon for å være hjemme med meg da det var et krav at noen skulle være med meg under prosessen og jeg er blitt sykemeldt i en uke. Det har vært deilig. Legen sa at det ikke var sikkert det var nødvendig med så lenge og at jeg gjerne måtte dra tilbake igjen på jobb om jeg følte for det. Jeg kan se litt hvorfor hun sa det, da jeg i dag kun føler at jeg har vanlig mens. Mer ekkelt siden jeg ikke kan bruke koppen og må kjenne på all som renner forbi, men allikevel nokså normal blødning. Jeg tenker jeg ser det an i løpet av helgen og begynnelsen av neste uke, tror jeg enda har litt som skal prosesseres oppe i hodet også.
Så ja, det var historien for denne gang. Menneskene i prosjektet jeg er med i har vært veldig snille og hjelpsomme, og jeg har følt meg veldig ivaretatt, som har vært fint. Jeg har reflektert litt og føler egentlig nå at på sett og vis så føler jeg meg mer klar for veien videre. Jeg var så utrolig stresset for å ha en spontanabort etter jeg ble gravid at det var altoppslukende. Nå føler jeg meg mer balansert. Nå har liksom det jeg fryktet allerede skjedd, og det gikk fint det også. Jeg er optimistisk for fremtiden! De sier at man er mer fertil etter et blighted ovum fordi man gjerne fortsatt har hcg i blodet når første eggløsning kommer, så krysser fingrene masse og gleder meg til denne blødningen er ferdig så vi kan begynne igjen
Jeg var tilbake til ultralyd 8+0, som var nå sist torsdag. Det var ikke skjedd noe mirakel. Som forventet, på mange måter. Fostersekken var fortsatt tom og den var nå blitt såpass stor at de kunne bekrefte at dette var et blighted ovum (over 2 cm i diameter slik jeg forstod det). Legen letet godt og nøye, og jeg har ingen tvil i hjertet om at det var rett diagnose, noe som er godt. Rett etter ultralyden var jeg egentlig bare lettet over at ventetiden var over. En uke med usikkerhet har vært utrolig krevende og jeg har vært borte mye fra jobben fordi jeg har vært så engstelig og stresset at jeg ikke har greid å fungere.
Etter ultralyd fikk jeg fremstilt forskjellige muligheter, enten a) vente på naturlig abort, b) medisinsk abort eller c) kirurgisk abort (utskrapning). Det var egentlig ingen av de som appellerte spesielt til meg (eller noen andre, ser jeg for meg), men jeg valgte medisinsk abort ettersom ventetiden har vært drepende for sjelen min og jeg ikke ville risikere arrvev i livmor fra utskrapning om jeg kunne unngå det. Startet prosessen samme dag med en modningspille som jeg svelgte (Mifegyne, for de som lurer) før jeg måtte vente 24 timer for å starte den faktiske aborten. Fredag satte jeg inn 4 stk Cytotec vaginalt og tok alle smertestillende og kvalmestillende som var anbefalt (1g Paracet, 100mg Voltaren og 10 mg Afipran). I begynnelsen kjente jeg lite, men etter ca. 1/2 time begynte jeg å kjenne mensmurringer. Disse var påøkende de neste timene og jeg følte jeg brukte mange triksene i boken jeg har lært for å håndtere en fødsel. Ikke helt denne sammenhengen jeg så for meg å bruke dem, men på en måte kjekt å se hva som fungerte for meg.
Opplevelsen var ikke det kjekkeste, det skal innrømmes. I motsetning til en tidlig fødsel, var krampene mine konstante, med ingen avbrekk og man vet at det ikke er noe kjekt som kommer ut av opplevelsen. Så, jeg tror jeg vil si at det var noe mer vondt enn jeg forventet at det skulle være. Nå skal det sies at jeg til vanlig har lite til ingen menssmerter, så jeg var vel ikke helt forberedt. Kjentes for meg ut som en kombinasjon av veldig magesyke (diare + oppkast type magesyke, hvor man har veldige magekramper) + kraftige menssmerter. Naivt nok trodde jeg at smertestillende skulle ta mer av smertene enn det gjorde. Vet at jeg har høy legemiddelmetabolisme på smertestillende da, så mistenker at jeg hadde lite til ingen effekt den siste timen før jeg tok en ny runde med piller, for det slapp veldig når jeg til slutt gjorde det. Jeg endte også opp med å måtte ta to Cytotec under tungen da blødningen ikke var kommet godt i gang etter 3 timer og det var det som var anbefalt å gjøre da. Så ja, enten er det grunnen, eller så har jeg bare ikke så god smertetoleranse som jeg trodde...
Men blødningen kom til slutt og jeg har blødd en grei mengde. Jeg blør til vanlig mye og pleier å bruke menskopp for å holde styr på mengden, men siden det er økt infeksjonsfare pga. livmorhalsen er åpen så kan man ikke bruke kopp. Føler på et vis at jeg ikke har blødd noe særlig mer enn en vanlig mensturasjon, men har hatt noe koagler, så tror egentlig at alt som skulle komme er kommet.
Min mann fikk innvilget velferdspermisjon for å være hjemme med meg da det var et krav at noen skulle være med meg under prosessen og jeg er blitt sykemeldt i en uke. Det har vært deilig. Legen sa at det ikke var sikkert det var nødvendig med så lenge og at jeg gjerne måtte dra tilbake igjen på jobb om jeg følte for det. Jeg kan se litt hvorfor hun sa det, da jeg i dag kun føler at jeg har vanlig mens. Mer ekkelt siden jeg ikke kan bruke koppen og må kjenne på all som renner forbi, men allikevel nokså normal blødning. Jeg tenker jeg ser det an i løpet av helgen og begynnelsen av neste uke, tror jeg enda har litt som skal prosesseres oppe i hodet også.
Så ja, det var historien for denne gang. Menneskene i prosjektet jeg er med i har vært veldig snille og hjelpsomme, og jeg har følt meg veldig ivaretatt, som har vært fint. Jeg har reflektert litt og føler egentlig nå at på sett og vis så føler jeg meg mer klar for veien videre. Jeg var så utrolig stresset for å ha en spontanabort etter jeg ble gravid at det var altoppslukende. Nå føler jeg meg mer balansert. Nå har liksom det jeg fryktet allerede skjedd, og det gikk fint det også. Jeg er optimistisk for fremtiden! De sier at man er mer fertil etter et blighted ovum fordi man gjerne fortsatt har hcg i blodet når første eggløsning kommer, så krysser fingrene masse og gleder meg til denne blødningen er ferdig så vi kan begynne igjen
Last edited:
Så, her er konklusjonen på denne historien. Jeg prøver å være så detaljert som mulig, for dette er ting jeg vil huske og kanskje vil det hjelpe noen andre som er i min situasjon. Så ja, dette blir nok langt!
Jeg var tilbake til ultralyd 8+0, som var nå sist torsdag. Det var ikke skjedd noe mirakel. Som forventet, på mange måter. Fostersekken var fortsatt tom og den var nå blitt såpass stor at de kunne bekrefte at dette var et blighted ovum (over 2 cm i diameter slik jeg forstod det). Legen letet godt og nøye, og jeg har ingen tvil i hjertet om at det var rett diagnose, noe som er godt. Rett etter ultralyden var jeg egentlig bare lettet over at ventetiden var over. En uke med usikkerhet har vært utrolig krevende og jeg har vært borte mye fra jobben fordi jeg har vært så engstelig og stresset at jeg ikke har greid å fungere.
Etter ultralyd fikk jeg fremstilt forskjellige muligheter, enten a) vente på naturlig abort, b) medisinsk abort eller c) kirurgisk abort (utskrapning). Det var egentlig ingen av de som appellerte spesielt til meg (eller noen andre, ser jeg for meg), men jeg valgte medisinsk abort ettersom ventetiden har vært drepende for sjelen min og jeg ikke ville risikere arrvev i livmor fra utskrapning om jeg kunne unngå det. Startet prosessen samme dag med en modningspille som jeg svelgte (Mifegyne, for de som lurer) før jeg måtte vente 24 timer for å starte den faktiske aborten. Fredag satte jeg inn 4 stk Cytotec vaginalt og tok alle smertestillende og kvalmestillende som var anbefalt (1g Paracet, 100mg Voltaren og 10 mg Afipran). I begynnelsen kjente jeg lite, men etter ca. 1/2 time begynte jeg å kjenne mensmurringer. Disse var påøkende de neste timene og jeg følte jeg brukte mange triksene i boken jeg har lært for å håndtere en fødsel. Ikke helt denne sammenhengen jeg så for meg å bruke dem, men på en måte kjekt å se hva som fungerte for meg.
Opplevelsen var ikke det kjekkeste, det skal innrømmes. I motsetning til en tidlig fødsel, var krampene mine konstante, med ingen avbrekk og man vet at det ikke er noe kjekt som kommer ut av opplevelsen. Så, jeg tror jeg vil si at det var noe mer vondt enn jeg forventet at det skulle være. Nå skal det sies at jeg til vanlig har lite til ingen menssmerter, så jeg var vel ikke helt forberedt. Kjentes for meg ut som en kombinasjon av veldig magesyke (diare + oppkast type magesyke, hvor man har veldige magekramper) + kraftige menssmerter. Naivt nok trodde jeg at smertestillende skulle ta mer av smertene enn det gjorde. Vet at jeg har høy legemiddelmetabolisme på smertestillende da, så mistenker at jeg hadde lite til ingen effekt den siste timen før jeg tok en ny runde med piller, for det slapp veldig når jeg til slutt gjorde det. Jeg endte også opp med å måtte ta to Cytotec under tungen da blødningen ikke var kommet godt i gang etter 3 timer og det var det som var anbefalt å gjøre da. Så ja, enten er det grunnen, eller så har jeg bare ikke så god smertetoleranse som jeg trodde...
Men blødningen kom til slutt og jeg har blødd en grei mengde. Jeg blør til vanlig mye og pleier å bruke menskopp for å holde styr på mengden, men siden det er økt infeksjonsfare pga. livmorhalsen er åpen så kan man ikke bruke kopp. Føler på et vis at jeg ikke har blødd noe særlig mer enn en vanlig mensturasjon, men har hatt noe koagler, så tror egentlig at alt som skulle komme er kommet.
Min mann fikk innvilget velferdspermisjon for å være hjemme med meg da det var et krav at noen skulle være med meg under prosessen og jeg er blitt sykemeldt i en uke. Det har vært deilig. Legen sa at det ikke var sikkert det var nødvendig med så lenge og at jeg gjerne måtte dra tilbake igjen på jobb om jeg følte for det. Jeg kan se litt hvorfor hun sa det, da jeg i dag kun føler at jeg har vanlig mens. Mer ekkelt siden jeg ikke kan bruke koppen og må kjenne på all som renner forbi, men allikevel nokså normal blødning. Jeg tenker jeg ser det an i løpet av helgen og begynnelsen av neste uke, tror jeg enda har litt som skal prosesseres oppe i hodet også.
Så ja, det var historien for denne gang. Menneskene i prosjektet jeg er med i har vært veldig snille og hjelpsomme, og jeg har følt meg veldig ivaretatt, som har vært fint. Jeg har reflektert litt og føler egentlig nå at på sett og vis så føler jeg meg mer klar for veien videre. Jeg var så utrolig stresset for å ha en spontanabort etter jeg ble gravid at det var altoppslukende. Nå føler jeg meg mer balansert. Nå har liksom det jeg fryktet allerede skjedd, og det gikk fint det også. Jeg er optimistisk for fremtiden! De sier at man er mer fertil etter et blighted ovum fordi man gjerne fortsatt har hcg i blodet når første eggløsning kommer, så krysser fingrene masse og gleder meg til denne blødningen er ferdig så vi kan begynne igjen
Huff, sender deg mange gode tanker og klemmer. Ta godt vare på deg selv, og tenk at uken med sykemelding også kan være viktig for det mentale. Jeg mistet i kjemisk i uke 5 og det klaffet igjen rett etterpå for oss (gravid i uke 38 nå), så jeg tror veldig på at man er ekstra fertil etter å ha mistet
Håper neste PP blir en terminspire på dere 