7+3
Det er lenge siden jeg har vært så nervøs for noe, men dette var en krevende ventetid. Hadde time i dag kl. 07:40 da, så måtte heldigvis ikke vente så lenge ut på dagen.
Våknet i dag med en stor klump i magen, da jeg har følt meg litt bedre de siste dagene og det er jo ikke et bra tegn i graviditet. Våknet også mange ganger i løpet av natten og slet med å sove. Fikk så vidt i meg litt frokost før vi måtte hive oss avgårde.
Vel inne på kontoret hos gyn ble jeg spurt et par spørsmål og gyn kjente først manuelt på livmor og tittet på livmorhalsen for å se at alt det så bra ut. Jeg hadde hjertet i halsen hele veien mens gyn holdt på. Så var det ultralyd og jeg så jo med én gang at det var noe der som minnet betraktelig om det jeg hadde sett på ultralydbildene jeg hadde googlet før timen, men det var litt langt unna for meg å se og foten min i benhvileren var noe i veien for skjermen. Uansett hvor hardt jeg kikket så kunne jeg ikke se noe hjerteslag og jeg kjente at mitt eget hjerte sank langt ned i magen min. Gyn snudde seg og sa til min mann at han kunne komme litt nærmere da han satt bak en deleskjerm under første del av undersøkelsen. Så kikket gyn på meg og jeg tror desperasjonen lyste i ansiktet mitt, for han sa "Det er liv."
Jeg kollapset litt i undersøkelsesstolen og takket høyere makter og alt som måtte finnes for det. Gyn zoomte deretter inn litt og viste oss det lille hjertet som galloperte i vei inni der og målte fosteret til litt over 12 mm, helt perfekt, med bittesmå antydninger til armer og bein.
Alt så bra ut, akkurat slik som det skal og vi er i syvende himmel og så takknemlig.
Vis vedlegget 350143