Da tror jeg tiden er inne for å starte dagbok her inne. Har hatt det tidligere også og kjenner på behovet for å dele og få støtte av andre prøvere 
Jeg er gift med ungdomskjæresten og mamma til verdens skjønneste 2,5 åring. Før vi fikk junior hadde jeg tre aborter (MA uke 10, SA uke 6, MA uke 9) og gikk gjennom utredning for habituell abort. Alt "normalt". Vi hadde en lang prøvepause, men da vi endelig begynte å prøve igjen ble jeg gravid på første forsøk og hadde et problemfritt svangerskap som resulterte i baby 9 mnd senere
Optimistiske som vi er trodde vi jo at det kom til å bli lettere når vi skulle prøve på nestemann
Jeg blir lett gravid og turte ikke begynne prøvingen for tidlig i tilfelle aldersforskjellen ble kortere enn vi ønsket. En kan jo si at jeg angrer på det nå 
Siden vi begynte prøvingen i januar-ish har jeg blitt gravid to ganger. Den første gangen hadde jeg akkurat bikket over i uke 10 før spottingen begynte og jeg gikk gjennom en spontanabort. Vi var på flyreise og jeg klarte såvidt å passere terskelen til leiligheten vår før blødningene startet for fullt. Vi tenkte vel egentlig at dette bare var uflaks og bestemte oss for å prøve igjen med en gang. Det gikk to (eller tre? Husker ikke nøyaktig) prøveperioder før jeg ble gravid igjen. Denne gangen med termin i mars. Jeg hadde en mye bedre magefølelse, var ganske kvalm og gleden var stor når vi så spira på ultralyd i uke 10... Men bare noen dager senere kjente jeg at symptomene hadde forsvunnet og ble litt småstressa. Jeg hadde heldigvis UL planlagt igjen noen dager etterpå og da hadde spira sluttet å utvikle seg. Den målte enda kortere enn uka før så utviklingen må ha stoppet opp kort tid etter den første ultralyden. Det var veldig tungt denne siste gangen
Det er første gangen jeg har mistet etter å ha sett spiren på ultralyd først og det traff oss ganske hardt. Jeg har tenkt masse på om jeg i det hele tatt gidder å prøve igjen. Vi har en frisk, fantastisk toåring og er SÅ privilegerte som har fått oppleve å bli foreldre. Sånn sett føler jeg ikke at vi mangler noen ting, men jeg vil veldig gjerne at junior skal få en søster eller bror. Så her er vi altså. Vi prøver igjen og ser om vi får det til denne gangen. I den forrige graviditeten fikk jeg oppfølging av en fantastisk gynekolog og har blitt lovet tett oppfølging denne gangen også. Jeg skal også prøve progesteron neste gang som jeg ikke har prøvd før så kanskje det er det som skal til neste gang?
Så ja, kudos hvis du orket å lese alt dette! Og legg gjerne igjen et spor
*
*
2015:
Mai: Ma uke 10
Juli: SA uke 6
Sept: MA uke 9
2015/2016: Utredning for habituell abort
2017: Fikk endelig vår lille mirakelbaby
2019:
Mars: SA (MA?) uke 10
Aug: MA uke 10. Alt fint på TUL i beg. av uke 9. Uken etter var hjertet stoppet.
Des: SA (MA?). Blødning hele veien, fosteranlegg sett på UL 7+4. Komplett og spontan abort rundt 8+0.
2020:
Feb: Gravid i første pp etter SA
Sept: Lillesøster kom til verden
Jeg er gift med ungdomskjæresten og mamma til verdens skjønneste 2,5 åring. Før vi fikk junior hadde jeg tre aborter (MA uke 10, SA uke 6, MA uke 9) og gikk gjennom utredning for habituell abort. Alt "normalt". Vi hadde en lang prøvepause, men da vi endelig begynte å prøve igjen ble jeg gravid på første forsøk og hadde et problemfritt svangerskap som resulterte i baby 9 mnd senere
Optimistiske som vi er trodde vi jo at det kom til å bli lettere når vi skulle prøve på nestemann
Jeg blir lett gravid og turte ikke begynne prøvingen for tidlig i tilfelle aldersforskjellen ble kortere enn vi ønsket. En kan jo si at jeg angrer på det nå Siden vi begynte prøvingen i januar-ish har jeg blitt gravid to ganger. Den første gangen hadde jeg akkurat bikket over i uke 10 før spottingen begynte og jeg gikk gjennom en spontanabort. Vi var på flyreise og jeg klarte såvidt å passere terskelen til leiligheten vår før blødningene startet for fullt. Vi tenkte vel egentlig at dette bare var uflaks og bestemte oss for å prøve igjen med en gang. Det gikk to (eller tre? Husker ikke nøyaktig) prøveperioder før jeg ble gravid igjen. Denne gangen med termin i mars. Jeg hadde en mye bedre magefølelse, var ganske kvalm og gleden var stor når vi så spira på ultralyd i uke 10... Men bare noen dager senere kjente jeg at symptomene hadde forsvunnet og ble litt småstressa. Jeg hadde heldigvis UL planlagt igjen noen dager etterpå og da hadde spira sluttet å utvikle seg. Den målte enda kortere enn uka før så utviklingen må ha stoppet opp kort tid etter den første ultralyden. Det var veldig tungt denne siste gangen
Det er første gangen jeg har mistet etter å ha sett spiren på ultralyd først og det traff oss ganske hardt. Jeg har tenkt masse på om jeg i det hele tatt gidder å prøve igjen. Vi har en frisk, fantastisk toåring og er SÅ privilegerte som har fått oppleve å bli foreldre. Sånn sett føler jeg ikke at vi mangler noen ting, men jeg vil veldig gjerne at junior skal få en søster eller bror. Så her er vi altså. Vi prøver igjen og ser om vi får det til denne gangen. I den forrige graviditeten fikk jeg oppfølging av en fantastisk gynekolog og har blitt lovet tett oppfølging denne gangen også. Jeg skal også prøve progesteron neste gang som jeg ikke har prøvd før så kanskje det er det som skal til neste gang?
Så ja, kudos hvis du orket å lese alt dette! Og legg gjerne igjen et spor
*
*
2015:
Mai: Ma uke 10
Juli: SA uke 6
Sept: MA uke 9
2015/2016: Utredning for habituell abort
2017: Fikk endelig vår lille mirakelbaby
2019:
Mars: SA (MA?) uke 10
Aug: MA uke 10. Alt fint på TUL i beg. av uke 9. Uken etter var hjertet stoppet.
Des: SA (MA?). Blødning hele veien, fosteranlegg sett på UL 7+4. Komplett og spontan abort rundt 8+0.
2020:
Feb: Gravid i første pp etter SA
Sept: Lillesøster kom til verden
Last edited:
Gleder meg til TR er over og jeg kan begynne å teste etter EL 
Hehehe
Håper kjerringråd gjør susen altså! Også er det litt ekstra spennende å prøve noe nytt 
Krysser fingrene for oss!