Cd22 pp4 2017 7dpo
Jeg har vært veldig frustrert og lei meg de siste dagene, mye gråting og følelse av håpløshet når det kommer til prøving. I går hadde jeg en skikkelig gråtkvalt samtale med samboer om hele greia, og han ønsker egentlig heller at jeg prater med han enn å skrive på forum. Har jo tenkt at jeg ikke vil plage han med at tankene mine konstant er rundt prøving og "alle andre" som er gravid rundt oss, men han ønsker heller at jeg klager til han enn at jeg ikke sier noe. I min pessimistiske tankegang har det vært mye "hva hvis..." og jeg har rukket å bli veldig engstelig for timen min i mai.. tenk så nervepirrende det hadde vært å skulle gå sånn her og vente i flere mnd på samme type time.
Jeg vet jeg bare er i offisiell pp4 med samboeren, men jeg fikk høre her om dagen at min eks, som jeg prøvde med i et år, venter barn, vet ikke om det er sant, men det hjalp ikke på følelsen [emoji17].
Og når jeg da har gått igjennom og sett hvor ustabile syklusene mine egentlig har vært, mistet en eggleder og plages med cyster.. så er jeg rett og slett ufattelig redd.
Vet ikke hvor aktiv jeg blir her inne fremover, men skal oppdatere når det skjer ting [emoji173] jeg synes rett og slett det er for vondt å håpe hver pp og se at andre får til når jeg ikke har troen på at vi får til selv.