Pr nå har vi ultralyd annenhver dag, for å sjekke blodstrømmen i hjernen på baby. Hvis den hastigheten stiger, er det anemi i anmarsj og ny blodoverføring står for tur. Det ble sannsynligvis behov hver 2-3 uker frem mot fødselen. Og godt mulig etter fødsel også.
Det var forholdsvis smertefritt. Dvs.. Jeg fikk først lagt veneflon, noe som jeg HATER! Ehee.. Så fikk jeg to tabletter som skulle berolige meg og fosteret, for å gjøre jobben lettere. Gikk inn å la meg på benken, ble spritet og lagt inn i sterile duker rundt navleområdet, og morfin ble gitt. Kjente at de stakk, så av refleks trakk jeg til meg magen sånn at de måtte stikke på nytt. Så ikke helt bedøvd med andre ord. Men innafor!
Når vi satt i Køben og fikk informasjon om hbordan det foregikk, fikk vi risikoen fortalt rett frem. Det ER en risiko for hjertestans på fosteret under overføringen. Veldig greit å få det så tydlig fortalt, selv om det satte en klump i halsen der og da. Men vi har troa på at siden gang nr 1 gikk problemfritt, skal det gå bra de neste også. I tillegg kan det oppstå blødninger, lekkasjer og kramper i livmor.
Det mest positive er at jeg har morkake i front, slik at det er "den enkleste" varianten når det kommer til overføring. Så det er bra !
Når overføringen var ferdig rev de av meg sterildukene, og holdt meg på hver side så jeg fikk støtte tilbake til senga mi. Litt svingstang, men levelig. Ikke fikk jeg noe bivirkninger av rusen heller, annet enn at jeg sovnet veldig godt etterpå!
Tøff og tøff. Man må bare seile med når det stormer som værst, plutselig blir det fint føre igjen