Hjelp - tenk at jeg ikke har oppdatert her på 2 måneder!
Tiden har faktisk gått veldig fort når jeg tenker etter, og så mye har skjedd. Jeg har ikke engang rukket å henge med i "Min graviditet"-dagboken og mange uker står tomme. Jeg må snart sette meg ned og ta meg tid til å få tenkt over graviditeten før jeg går helt glipp av den oppi alt .......
Det var mye stress med jobb før jul, men så kom endelig den etterlengtede juleferien hvor jeg kunne bruke 2 uker med familie og venner og bare glede meg og se fram med kriblende følelser til neste jul hvor vi (forhåpentlig) sitter med en liten baby på 6 måneder på fanget! Det var godt å kunne snakke med alle om forventninger, håp, drømmer og tanker etter å ha holdt det skjult så lenge. Jeg filmet når jeg fortalte nyheten til både svigers, mamma, pappa og søstrene mine, og blir fortsatt rørt av å se på opptakene. Det er gode minner å ha.
Julen føltes fryktelig lang fordi jeg gledet meg sånn til ordinær ultralyd 4. januar. Det føltes veldig sent, da ville jeg være i uke 19+6 etter tul-beregningene og jeg var så fryktelig spent på hva kjønnet ville bli, og selvsagt også nervøs for om noe ville være i veien med det lille nurket mitt... 4. januar kom endelig, og jeg fikk min 4. ultralyd som omsider ble tatt utvendig på magen igjen - det var en deilig forandring og jeg slappet mye mer av under denne ultralyden. Min forlovede filmet hele ultralyden og jeg må innrømme at jeg nok har sett på den alt for mange ganger i ettertid, fordi det gjør meg så glad å få se den lille, så jeg anbefaler alle å filme en ultralyd for ettertiden!
Selve ultralyden varte i 15-20 minutter, og jordmoren var veldig flink og nøye. Hun viste oss først hjertet med alle de 4 kamrene og hjerteklaffene, at det gikk blod til alle kamrene og at alt så fint ut. Så viste hun oss magesekken, hvor det var en svart flekk som viste at barnet drikker og svelger fostervann slik det skal. Hun viste oss hjernen, med detaljer som lillehjernen osv. og forklarte at alt så bra ut. Så uten oppfordring fra meg gikk hun ned mot bekkenet og sa "nå kan vi finne ut kjønnet hvis dere vil - har dere snakket om det, om dere vil vite det?" og jeg svarte bekreftende at det ville vi veldig gjerne hvis hun følte at hun kunne se det. Den snille jordmoren tok seg godt tid til å forklare meg hva vi så - fordi jeg syns det var så vanskelig å skjønne det (jeg sa "jeg ser ikke babyen engang, jeg"). Hun vet jo mye bedre enn meg hva alt vi så på faktisk var
Jeg tror jeg nesten holdt pusten før hun sa det. Jeg var veldig nervøs, fordi selv om jeg bare ønsket meg en frisk baby, så har jeg hele tiden hatt en slik forestilling om å få en jente - og både mamma og svigermor hadde så lyst på en jente i familien og jeg var så redd for å skuffe dem. Men samtidig hadde jeg innstilt meg så på at det var en gutt for å være sikker på å ikke bli skuffet, for det hadde jeg ikke lyst til å bli. Hun spurte hva vi trodde, jeg svarte at han trodde gutt, og jeg trodde det ble jente pga. den høyfrekvente hjertelyden (150 slag i minuttet) på forrige dopplertime hos jordmor. Hun viste meg begge lårbeina, og sa midt i mellom her er bekkenet, og her kan jeg helt tydelig se 3 hvite streker, så dette er en JENTE.
Jeg kjente umiddelbart tårene renne nedover ansiktet av både overraskelse og glede
, men turte liksom ikke håpe helt 100% enda. Og så kjente jeg plutselig på engstelse for at min kjære skulle være skuffet for at det ikke ble en gutt som han kunne lære alt av sine interesser til. "Så du ville helt sikkert sett en penis om det var en gutt?" spurte jeg for å være sikker, og jordmor sa at "ja, fra denne vinkelen ville vi sett tydelig både pung og penis, men jeg kan faktisk se kjønnsleppene hennes tydelig her så det er nok ei lita jenta, ja". Det holdt for meg! Heldigvis kan jeg høre på opptaket i ettertid at også min mann ble rørt til tårer av denne nyheten og han hadde jo lyst på jente også. Jeg måtte si til han at det betyr jo ikke at hun ikke vil dele dine interesser for spill og data og retroting osv. - jeg har jo de samme interessene og jeg er jente! Vi påvirker jo til en viss grad hva barnet får av interesser selv. Han ble litt glad for å høre dette.
Resten av ultralyden sa jordmor hele tiden "hun" og "den lille jenta deres" og det var veldig sterkt å endelig ha et kjønn knyttet til babyen. Det føltes plutselig 100% mer virkelig at hun faktisk skal komme til oss om noen uker!! Alt så bra ut på hele ultralyden og det var en lettelse å vite at hun ikke så noen avvik enda på alt hun undersøkte. Jenta var aktiv og beveget seg rundt og det var gøy å se. Jordmor bekreftet også min antakelse om at morkaken min ligger foran, som er årsaken til at jeg enda ikke har kjent tydelig liv fra magen. Det føles rart at jeg nå er i uke 21, endelig over HALVVEIS og enda ikke kan si at jeg kjenner liv. Bortsett fra null mens og større bryster
(dessverre med tydelige, stygge strekkmerker allerede
) så har jeg ikke FØLT meg gravid enda. Magen synes litt mer nå enn før, og jeg er sliten og sover
hele tida, men jeg har lite kvalme, ingen cravings, spiser fortsatt lite osv. Føler ikke at jeg har typiske gravid-symptomer og føler meg enda som "meg selv" på et vis. Tror jeg hadde for høye forventninger til hvordan det ville føles å endelig være gravid, jeg
Vi fikk 3 bilder fra oul også, men kun ett som så bra ut, det legger jeg ved her (jeg syns det ser ut som om hun smiler!). Vi ble satt 3 dager tilbake også, så min nye termin er nå 31. mai. Dermed er det enda større sjanse for at vi faktisk sitter igjen med en junibaby! Til min overraskelse fikk vi vite at vi skal ha 4 ultralyder til i dette svangerskapet!
excited001
Jeg ble paff for jeg forventet jo at dette ville være den siste slik som vanlig er, men pga. alt TULLET jeg stelte i stand med feilberegning av termin i første tul, så hadde de satt meg opp til ekstra faste vektkontroller og sjekk gjennom hele svangerskapet som om jeg var et risikosvangerskap (og jeg takker ikke nei til det for å si det sånn!
) når jordmor forsikret meg om at det ikke var farlig med månedlige kontroller! Så nå skal jeg ha ultralyd i uke 24, 28, 32 og 36 før fødselen!
Det føles utrolig at jeg har vært så heldig, pga. min egen regnefeil.
Nå gleder jeg meg til å få se barnet igjen om bare 3 uker, og denne gangen tar jeg med svigermor siden min mann har fått vært med 4 ganger alt. Neste ultralyd er 16. februar!
Mange takk for tålmodigheten dere som fortsatt følger meg, og beklager så mye for hele 2 måneders pause.
Jeg skal prøve å oppdatere mer underveis videre! Nå er vi lykkelige og venter på å motta den lille jenta vår! Vi har valgt navn allerede, men jeg er litt engstelig for å publisere det i tilfelle det er å dele for mye detaljer som kan gjøre at folk finner ut hvem jeg er, så jeg avventer med å si det. Lykke til videre alle dere mødre, vordende mødre og prøvere der ute! (egentlig merkelig hvor få menn jeg har sett her inne - har dere sett noen? Det kan vel ikke være bare oss som er litt "obsessed" med barn?)
Det er magisk å lage et barn sammen.
Sist hadde barnet ligget helt stille og i ro, så det føltes litt skummelt det hele når vi så på skjermen og vi ante ikke hva vi skulle tro.... men nå! Wow! Jeg prøvde å la være å le, for da ristet jeg i kroppen og bildet på skjermen ble uklart, og jeg ville se barnet så klart som jeg kunne!
eller 
Ble skikkelig glad av denne! Gratulerer så mye med en fortsatt sprell levende baby 
Prøvde også sånn e gender test sak fra ebay som indikerte hente og hjerteslagene var raskere enn de to første så alt pekte mot jente men den gang ei. Så nå tar jeg alt utenom UL med en klype salt
Med jenta hadde eg lite symptomer i starten,men så kom cravings, vektoppgang og bekkenløsning
Nå var det bare å fortelle det, sa gynekologen! Milepælen uke 12 er nådd, og det minsker risikoen for spontanabort og andre feil betraktelig! Fosteret var 5.65 cm langt målt på CRL og det stemte med 12+2 dager!
I tillegg legger jeg ved bilde av glassfigurene vi gir alle i gave + forsiden av kortet som besteforeldrene fikk (med personlig hilsen på baksiden).
Til dere som har fulgt tråden og kommentert underveis, tusen tusen takk! Det har hjulpet meg en masse å ha dere som støtte midt oppi alle tankene man får i usikkerheten under 1.trimester! Nå ønsker jeg 2. trimester velkommen!
