Syte-klage tråd

Jeg vi syte litt i dag. Bare fordi jeg kan. Jeg har ingen god grunn. Men jeg føler bare for å syte. Det er en SÅNN kveld..
 
Eller, jeg kan faktisk syte over EN spesifikk ting! En gruppe jeg er med på fb, som mener jeg er hjerterå om jeg forteller jentene om svangerskapet FØR uke 12, for det blir så lang VENTETID for jentene. Hva gir du meg. ..???
 
Eller, jeg kan faktisk syte over EN spesifikk ting! En gruppe jeg er med på fb, som mener jeg er hjerterå om jeg forteller jentene om svangerskapet FØR uke 12, for det blir så lang VENTETID for jentene. Hva gir du meg. ..???
Dummeste, fortalte mi når jeg kun var 5-6 uker, tiden går seeeent uansett for de så lenge de har noe de gleder seg til. Har også fått høre det. Også det med hva om jeg mister osv... Da mister jeg og kan snakke om det og være sammen med jentungen, de forstår jo som regel at noe skjer.
 
Skikkelig kvalmen igjen etter to tre dager med mild kvalme... Håper den er vekk imorgen for skal sitte to lange dager i bil opp til svigers
 
Eller, jeg kan faktisk syte over EN spesifikk ting! En gruppe jeg er med på fb, som mener jeg er hjerterå om jeg forteller jentene om svangerskapet FØR uke 12, for det blir så lang VENTETID for jentene. Hva gir du meg. ..???

Jeg valgte å ikke fortelle det før uke 12. Dette fordi gutten min på 10 er veldig sensitiv og blir innmari lei seg for ting. Når mammaen til en i klassen mistet i SA, tok han det fryktelig tungt. Den eldste kunne jeg fint fortalt det til.

Tenker vel at det er VI som kjenner barna våre best og vet om det er greit å informere tidlig eller vente. Det har jo absolutt ingen andre noe med:-)
 
jeg ville aldri fortalt det tidligere enn uke 12 til mine jenter, som faktisk ikke får vite noe før oul, men man bestemmer da helt selv når man vil fortelle sine egne barn det!
du kjenner jo barna dine best og vet om de takler at noe evt skulle skjedd :/

meeeeeen jeg velger å vente da barn faktisk ikke har samme tidsperspektiv som voksne, så ventetiden blir ufattelig mye lengre for de....
 
altså, jeg forstår at ventetiden blir lengre for de. men at DET skal være et poeng for å ikke fortelle? jeg vurderer å ikke si noe før uke 12, for datteren min er veldig sensitiv. Men da er det KUN pga faren for å miste. IKKE pga VENTETIDEN. Hun er 8, og klarer fint å skjønne at man må vente på enkelte ting i hverdagen.
 
altså, jeg forstår at ventetiden blir lengre for de. men at DET skal være et poeng for å ikke fortelle? jeg vurderer å ikke si noe før uke 12, for datteren min er veldig sensitiv. Men da er det KUN pga faren for å miste. IKKE pga VENTETIDEN. Hun er 8, og klarer fint å skjønne at man må vente på enkelte ting i hverdagen.

Datteren min er 4,5 år. Hun har visst at vi skulle på sykehuset og bestille baby. Vi har jo hatt IVF. Dette var fordi hun er veldig kvikk og selvom vi kanskje prøvde å ikke snakke om dette foran henne så visste mange i den nærmeste familien om det. Og risikoen for at hun hørte at vi skulle på sykehuset stor og da er det verre at hun ikke vet om det og kanskje lager sin egen historie om hvorfor mamma og pappa er så mye på sykehuset osv. Så her har jenta vår også visst om graviditeten helt fra positiv test. Vi har sagt at vi håper babyen vil fortsette å bo i magen og forklart at noen ganger er ikke babyen helt frisk og da må den flytte ut. Hun har ingen negative tanker om det. Det er verre om hun fanger opp ting og lager egen historie. Det er perioder hvor hun kan spørre hver dag om babyen har vokst osv. Men det har egentlig godt bra. Hun har bursdag til sommeren og da kommer også babyen, men først har pappa, bestefar osv osv bursdag. Hun gleder seg veldig, men hun glemmer det også innimellom :) så lenge andre vet om graviditeten er det umulig å ikke si noe til henne fordi hun hadde uansett fått med seg noe.
 
altså, jeg forstår at ventetiden blir lengre for de. men at DET skal være et poeng for å ikke fortelle? jeg vurderer å ikke si noe før uke 12, for datteren min er veldig sensitiv. Men da er det KUN pga faren for å miste. IKKE pga VENTETIDEN. Hun er 8, og klarer fint å skjønne at man må vente på enkelte ting i hverdagen.

Helt enig med deg.

Det er jo mange ting å tenke på som kan veie for eller mot. Mye er individuelt og man må nesten få vurdere selv.

For meg var det ubehagelig å føle på at vi ikke inkluderte stesønnen. Er veldig lettet nå som han vet. Følte st samtalene og stemningen i huset bar preg av graviditeten, så det var bedre å si det enn å gå rundt og hviske og tiske om noe som egentlig er koselig å ha ham med på. Andre har det kanskje ikke sånn, det er jo forskjellig.
 
Har så cravings på en hamburger og prøver å hinte til gubben om han gidder å fikse det til meg.. men ser dårlig ut:-/
 
bare si det rett ut? :p "gubbjævel! Lag burger til meg!" Med en spøkefull tone? :p jeg tittet søtt på min mann og spurte om jeg kunne få en brødskive.. han tuslet pent på kjøkkenet <3 snille mannen <3
 
Back
Topp