Å være ammende gravid er en prøvelse. Jeg er så hormonell, og er så sint på samboer. Jeg er sint på han for at han i stor grad lever sitt liv som før, og hvis jeg sier ifra så er han både sta nok, og kverulerer tilbake. Det er null ydmykhet å spore.
Jeg har et lager med melk, det har vi brukt av her og der for at jeg skulle få litt avlasting, men har nå begynt å bruke av det for bebis trenger mer enn jeg har av melk nå, i tillegg vil han ikke ha fast føde siden han er syk.
Oppe i kjøleskapet har jeg lagt bakerst det nyeste, og litt lengre frem har jeg lagt frem det eldste så det er lett tilgjengelig, godt merket, og man ser tydelig forskjell på dem, men samboer gidder ikke lete etter en pose med rett mengde, eller gå ned i dypfryseren og hente der, så han tar av det nye gang på gang, på gang.
Jeg har gitt beskjed flere ganger, men nå har han gjort det igjen med alt, og det klikket fullstendig for meg.
Har ikke noe melk fra 26 igjen, alt er ifra i fjor, og nå mer enn noen gang har vi behov for det, og det eldste begynner å bli for gammelt til å bruke.
ÅÅH, dagens rant.
Hormoner er noe dritt!