Jeg er definitivt gravid. Normalt er jeg ikke sentimental eller utpreget følelsesmenneske, men det har nå snudd. Er i uke 8, og nyheten er sluppet til nærmeste familie. Alle har vært strålende glade for nyheten i og med at dette er vårt 6. icsi forsøk og endelig satt spiren. Vi er veldig lettet og takknemlige.
Da svigermor fikk nyheten fant hun et vognteppe hun hadde strikket til meg for mange år siden da vi begynte prøverørforsøkene. Teppet var nydelig strikket i en heller lite pen farge. Jeg har vanskelig for å lyve, men jeg måtte jo si at det var fint. Tror muligens hun forstod hva jeg syntes, for nå vil hun strikke et teppe til. Dette er selvfølgelig kjempesnilt av henne og jeg burde vært ytterst takknemlig. Saken er at jeg er ikke superflink å strikke (men har ambisjoner om å bli det ), og hadde tenkt å prøve å strikke et teppe selv. Jeg har kun strikket en mariuspute før, og det gikk bra. Jeg tenker at firkantede ting er greit i starten. Saken er at slike filleting som dette vipper meg av pinnen. Jeg kan ikke si til noen hva jeg tenker fordi det høres helt blåst ut. Hvor mange tepper trenger man? Jeg skal insistere på å kjøpe garnet for svigermor til det nye teppet så jeg får bestemme fargene selv kan jeg strikke enda et teppe selv uten at det virker helt bak mål?
Er det flere som har hormoner som herjer som gjør at bagateller blir store som fjell? Jeg kjenner ikke meg selv igjen, er normalt både positiv og takknemlig hører gjerne fra andres erfaringer
Den er heldigvis ikke så ille 
Er bare småkvalm, men nok til å miste matlysten... Jaja, slipper hvertfall å henge med doskåla
Blir spennende å se om maaaange uker
Har allerede lagt på meg litt over to kg, og er 9+4...
