Snorkfrøken og jakten på spiren

Så lei meg på dine vegne:sad010:Heartred Var jo ikke sånn dette skulle gå:sad002 Sender deg masse, store og varme trøsteklemmer og måtte spiren sitte fort igjen❤️❤️❤️❤️❤️
 
Snorkfrøken85 skrev:
Så skjedde det som ikke skulle skje... TW og ekle detaljer

Ultralyden gikk ikke som den skulle. Det ble tatt utvendig ultralyd, og verken hjerteslag eller bevegelse ble observert. Jeg googlet og googlet (såklart) og ble ikke klokere. Noen fant ikke liv på utvendig ultralyd, men fant på innvendig. Andre mente at utvendig i uke 9 var godt nok. Jeg klamret meg såklart til det første håpet, spesielt siden jeg har ekstra polstring på magen. Men samtidig, jeg så skjermen (såvidt, mannen var utrolig rask med å konkludere) og jeg så flekken, uten bevegelse og hjertet som blinket.

Men innvendig ultralyd viste det samme. Fosteret sluttet å vokse i uke sju, 10,3 mm. Jeg tror at mest sannsynlig har hjertet aldri startet å slå. Jeg fikk dermed en pille for å starte aborten, og skulle tilbake til sykehuset to døgn etter. Jeg kjente fort menssmerter, og begynte å spotte. Spottingen tok seg opp til blødning, og den morgenen jeg skulle på sykehuset kom den ut. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av det som bare skle ut av meg... Jeg fikk likevel stikkpillene på sykehuset i tilfelle ikke alt var ute.

Dette er, uten tvil, noe av det verste jeg har vært gjennom, selv om jeg var så forberedt. At kroppen min ikke har klart å gro frem den lille tingen som plutselig tok rot. Samtidig har ikke magefølelsen vært med meg, og jeg har sagt flere ganger "om der er liv der inne". Og det var det ikke.

Det positive er jo at vi ble spontant gravide, etter all prøvingen på førstemann. Denne bare satt, uten prøving, uten eggløsningstester, temping og timing. VI var bare en dag eller to for sene i syklusen, eller så kom eggløsning et par dager for tidlig. Jeg har jo alltid hatt lange sykluser, men vi har brukt beskyttelse fra dag ti i syklusen og frem til jeg vet jeg har hatt eggløsning. Men syklus etter syklus så ser jeg fem uker, så denne gangen var vi på dag 14. Men kanskje kroppen min har endret seg etter graviditeten, at den har forstått hvordan den skal bli gravid? Jeg har gått ned i vekt - ikke mye, men jeg er ca fire kg lettere nå enn da jeg ble gravid i 2022 (eller ikke nå, jeg la på meg to kg mens jeg var gravid). Mannen har levd ganske sunt siste året, mindre sukker, så kanskje hans bidrag har forbedret seg? Gynekologen fant jo problem med oss begge, og dømte oss nord og ned og gikk rett på adopsjon da vi startet utredning i 2020/2021.

Men nå vet vi iallefall at vi er klare for nummer to. Det var bare fem uker vi visste om den, men vi gledet oss! Så nå venter jeg bare på at jeg skal slutte å blø, på at eggløsning skal komme så vi kan starte. Det er økt sjanse første syklus etter, sa gynekologen jeg var hos, både for graviditet og for spontanabort igjen - risikoen for spontanabort er økt fra 20% til 23%. Den sjansen tar vi.
Klikk for å utvide …

Så forferdelig trist å lese at det endte sånn.
Det er forferdelig å oppleve en MA :sorry::Heartred
Sender deg en god klem!:Heartred
 
Snorkfrøken85 skrev:
Så skjedde det som ikke skulle skje... TW og ekle detaljer

Ultralyden gikk ikke som den skulle. Det ble tatt utvendig ultralyd, og verken hjerteslag eller bevegelse ble observert. Jeg googlet og googlet (såklart) og ble ikke klokere. Noen fant ikke liv på utvendig ultralyd, men fant på innvendig. Andre mente at utvendig i uke 9 var godt nok. Jeg klamret meg såklart til det første håpet, spesielt siden jeg har ekstra polstring på magen. Men samtidig, jeg så skjermen (såvidt, mannen var utrolig rask med å konkludere) og jeg så flekken, uten bevegelse og hjertet som blinket.

Men innvendig ultralyd viste det samme. Fosteret sluttet å vokse i uke sju, 10,3 mm. Jeg tror at mest sannsynlig har hjertet aldri startet å slå. Jeg fikk dermed en pille for å starte aborten, og skulle tilbake til sykehuset to døgn etter. Jeg kjente fort menssmerter, og begynte å spotte. Spottingen tok seg opp til blødning, og den morgenen jeg skulle på sykehuset kom den ut. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av det som bare skle ut av meg... Jeg fikk likevel stikkpillene på sykehuset i tilfelle ikke alt var ute.

Dette er, uten tvil, noe av det verste jeg har vært gjennom, selv om jeg var så forberedt. At kroppen min ikke har klart å gro frem den lille tingen som plutselig tok rot. Samtidig har ikke magefølelsen vært med meg, og jeg har sagt flere ganger "om der er liv der inne". Og det var det ikke.

Det positive er jo at vi ble spontant gravide, etter all prøvingen på førstemann. Denne bare satt, uten prøving, uten eggløsningstester, temping og timing. VI var bare en dag eller to for sene i syklusen, eller så kom eggløsning et par dager for tidlig. Jeg har jo alltid hatt lange sykluser, men vi har brukt beskyttelse fra dag ti i syklusen og frem til jeg vet jeg har hatt eggløsning. Men syklus etter syklus så ser jeg fem uker, så denne gangen var vi på dag 14. Men kanskje kroppen min har endret seg etter graviditeten, at den har forstått hvordan den skal bli gravid? Jeg har gått ned i vekt - ikke mye, men jeg er ca fire kg lettere nå enn da jeg ble gravid i 2022 (eller ikke nå, jeg la på meg to kg mens jeg var gravid). Mannen har levd ganske sunt siste året, mindre sukker, så kanskje hans bidrag har forbedret seg? Gynekologen fant jo problem med oss begge, og dømte oss nord og ned og gikk rett på adopsjon da vi startet utredning i 2020/2021.

Men nå vet vi iallefall at vi er klare for nummer to. Det var bare fem uker vi visste om den, men vi gledet oss! Så nå venter jeg bare på at jeg skal slutte å blø, på at eggløsning skal komme så vi kan starte. Det er økt sjanse første syklus etter, sa gynekologen jeg var hos, både for graviditet og for spontanabort igjen - risikoen for spontanabort er økt fra 20% til 23%. Den sjansen tar vi.
Klikk for å utvide …
Dette var trist lesning :( er nå i uke 7 selv, og med en MA i ryggsekken fra før så føler jeg virkelig med deg. Hver eneste dag er jeg bekymret for om lille i magen vokser å har det bra. Håper det klaffer raskt for dere igjen ❤️
 
Tankespinn og litt om livet siden sist

Dette kommer til å bli et langt og trist innlegg, så til deg som leser alt eller bare litt, tusen takk <3 Beklager for eventuelle skrivefeil, tårene triller så jeg har vanskelig for å se tastaturet.

Vi mistet jo i MA i midten av september. Jeg var ikke overrasket, jeg hadde ikke kjent på noe, men det var så mye annet som skjedde i livet på den tiden at en abort kommer i annen rekke... For å gå rett på sak - pappaen min døde. Relativt fort og uventet. Uventet er det vel nesten alltid, med mindre man har en veldig alvorlig sykdom. Og han har jo vært syk, men man forventer ho alltid at man skal klare seg. I sommer ble han plutselig dårligere og dårligere. Han ble innlagt på sykehus, og de fant egentlig aldri ut hva som feilte han. Han ble bare mer og mer borte for oss, ville ikke spise, ville ikke bevege seg, ville ikke leve lenger. Å se noen man er så glad i, miste livsgnisten på den måten, er helt forjævlig. Så kom.drt diagnose etter diagnose. Jeg vet ikke om de hadde kontroll på noe som helst, eller om de bare tenkte at nå må vi si at det feiler han noe. Først sa de en ting, så en annen, så en tredje. På denne tiden var han så dårlig at vi ikke fikk kontakt med han. Men likevel så håpet vi jo! Det gjør man jo alltid. Håpet er der, helt til det ikke er der mer.

Og det skjedde så alt for fort. Plutselig ble vi kallet inn til pårørendemøte, der vi fikk ett umenneskelig valg. For å overleve, måtte han opereres. Og det var en så stor påkjenning for den svake kroppen hans, at de mente han ikke tålte operasjonen. Så, om.hab skulle overlevd påkjenningen av narkose og operasjon, så var det opptrening og lære seg å leve igjen med senskadene etter operasjonen. Alternativ to - la han slippe. De mente det var det mest humane og etiske å gjøre. Stoppe alle medisinet, næring og væske, og la naturen gå sin gang. Hvordan kan man ta et slikt valg? Jeg valgte alternativ to. Men det går ikke en dag, en time jeg ikke tenker at jeg valgte feil. I alternativ en hadde han hatt en sjanse. En ørliten, ørliten sjanse, men pappaen min kunne fortsatt vært i live.

Innerst inne vet jeg at jeg valgte rett. Han var så syk på slutten at han måtte få slippe. Veien tilbake var alt for lang og hard. Men fy søren som jeg savner han! Og det er så forferdelig trist at ungen min aldri skal få kjenne bestefaren sin, den fine, gode, tullete bestefaren som var så stolt av barnebarnet sitt! Hodet mitt forstår ikke hva slm har skjedd. Jeg forstår ikke at han er borte for alltid. Jeg forstår ikke konseptet "for alltid". For han kan jo ikke bare være borte? Og aldri, aldri komme tilbake? Hvor er han? Har han det bra? Hvorfor måtte dette skje akkurat min pappa? Hvorfor er fylliken og konemishandlere fortsatt i live mens min pappa er død?

Idag er en skikkelig vond dag. Jeg kommer meg gjennom dagene, på et vis, men akkurat i dag er spesielt vond. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men det er sikkert pms. Jeg har absolutt ingen kontroll på syklus og eggløsning etter aborten og med alt som har skjedd, men Apple watch mener jeg hadde eggløsning søndag 22.september. Så det stemmer med pms. Bare fordi jeg ikke klarte å la være, så tok jeg en graviditetstest i går kveld. Den var helt blank.

Så det var litt om livet i det siste. Mye sorg, smerte og jævlighet. For aller, aller første gang gruer jeg meg til jul. For hvordan kan vi feire jul og kose oss når en plass er så tom?
 
Snorkfrøken85 skrev:
Tankespinn og litt om livet siden sist

Dette kommer til å bli et langt og trist innlegg, så til deg som leser alt eller bare litt, tusen takk <3 Beklager for eventuelle skrivefeil, tårene triller så jeg har vanskelig for å se tastaturet.

Vi mistet jo i MA i midten av september. Jeg var ikke overrasket, jeg hadde ikke kjent på noe, men det var så mye annet som skjedde i livet på den tiden at en abort kommer i annen rekke... For å gå rett på sak - pappaen min døde. Relativt fort og uventet. Uventet er det vel nesten alltid, med mindre man har en veldig alvorlig sykdom. Og han har jo vært syk, men man forventer ho alltid at man skal klare seg. I sommer ble han plutselig dårligere og dårligere. Han ble innlagt på sykehus, og de fant egentlig aldri ut hva som feilte han. Han ble bare mer og mer borte for oss, ville ikke spise, ville ikke bevege seg, ville ikke leve lenger. Å se noen man er så glad i, miste livsgnisten på den måten, er helt forjævlig. Så kom.drt diagnose etter diagnose. Jeg vet ikke om de hadde kontroll på noe som helst, eller om de bare tenkte at nå må vi si at det feiler han noe. Først sa de en ting, så en annen, så en tredje. På denne tiden var han så dårlig at vi ikke fikk kontakt med han. Men likevel så håpet vi jo! Det gjør man jo alltid. Håpet er der, helt til det ikke er der mer.

Og det skjedde så alt for fort. Plutselig ble vi kallet inn til pårørendemøte, der vi fikk ett umenneskelig valg. For å overleve, måtte han opereres. Og det var en så stor påkjenning for den svake kroppen hans, at de mente han ikke tålte operasjonen. Så, om.hab skulle overlevd påkjenningen av narkose og operasjon, så var det opptrening og lære seg å leve igjen med senskadene etter operasjonen. Alternativ to - la han slippe. De mente det var det mest humane og etiske å gjøre. Stoppe alle medisinet, næring og væske, og la naturen gå sin gang. Hvordan kan man ta et slikt valg? Jeg valgte alternativ to. Men det går ikke en dag, en time jeg ikke tenker at jeg valgte feil. I alternativ en hadde han hatt en sjanse. En ørliten, ørliten sjanse, men pappaen min kunne fortsatt vært i live.

Innerst inne vet jeg at jeg valgte rett. Han var så syk på slutten at han måtte få slippe. Veien tilbake var alt for lang og hard. Men fy søren som jeg savner han! Og det er så forferdelig trist at ungen min aldri skal få kjenne bestefaren sin, den fine, gode, tullete bestefaren som var så stolt av barnebarnet sitt! Hodet mitt forstår ikke hva slm har skjedd. Jeg forstår ikke at han er borte for alltid. Jeg forstår ikke konseptet "for alltid". For han kan jo ikke bare være borte? Og aldri, aldri komme tilbake? Hvor er han? Har han det bra? Hvorfor måtte dette skje akkurat min pappa? Hvorfor er fylliken og konemishandlere fortsatt i live mens min pappa er død?

Idag er en skikkelig vond dag. Jeg kommer meg gjennom dagene, på et vis, men akkurat i dag er spesielt vond. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men det er sikkert pms. Jeg har absolutt ingen kontroll på syklus og eggløsning etter aborten og med alt som har skjedd, men Apple watch mener jeg hadde eggløsning søndag 22.september. Så det stemmer med pms. Bare fordi jeg ikke klarte å la være, så tok jeg en graviditetstest i går kveld. Den var helt blank.

Så det var litt om livet i det siste. Mye sorg, smerte og jævlighet. For aller, aller første gang gruer jeg meg til jul. For hvordan kan vi feire jul og kose oss når en plass er så tom?
Klikk for å utvide …
Å, herregud, Snorkfrøken85! :sad015 Hva du skal måtte gå igjennom på en høst! Tårene trillet da jeg leste om valget du måtte ta. Jeg skjønner godt at du av og til gripes av dårlig samvittighet, men vet du hva? Du skal ikke angre ett sekund på det valget! Det høres ut som legene ikke var 100% sikre på om en operasjon ville hjelpe i det hele tatt, og i verste fall kunne du dømt faren din til evig pine resten av livet. DET hadde vært mye verre for både deg og faren din å leve med. En død far lider ikke, og du kan minnes ham som den personen han var på sitt beste. Det vil jeg tro han selv også ville foretrekke. Jeg ville i hvert fall selv gjerne heller valgt at noen skulle la meg få dø i fred, lykkelig uvitende, enn at de skulle pine meg videre for å unngå egen skyldfølelse. Jeg synes du tok en helt riktig avgjørelse! For en fantastisk sterk datter du er :smiley-angelic003:Heartred
 
Jeg fikk helt vondt langt inni hjerteroten av å lese dette innlegget :Heartred
Jeg har selv mistet min pappa. Dog over litt lenger tid, men selv så skjøv jeg det foran meg og ville ikke innse at ting var så ille.
Jeg synes du er sterk, og du tenkte på det beste for din pappa :Heartred:shifty: det skal du absolutt ikke ha dårlig samvittighet for!
For meg er det nå litt over 2år siden pappa døde, og jeg savner han veldig fortsatt. Det aller såreste har lagt seg, men savnet forventer jeg kommer til å henge med meg :Heartred jeg syns det var vondt at ungene (særlig minsten) ikke kom til å huske ham. Jeg ville bare skrive noen ord til deg for å vise at det blir bedre. Kanskje ikke på en lang stund, men det gjør det etterhvert. Sender deg en kjempestor bamseklem :Heartred
 
Har så lyst å bare gi deg en klem. Du har vært gjennom mye nå, og jeg har forståelse for tankene dine. Det som er viktig nå er at du tar vare på deg selv, du skal sørge og være med familien. Julen blir nok annerledes i år, men det er bare én jul av mange fremover. Og kanskje du klarer å kose deg litt uansett, når du får alt litt mer på avstand. ❤️
 
Verdensdagen for psykisk helse

"Hvordan går det med deg?" er ett av de spørsmålene jeg får oftest nå. Og svaret er jo nesten alltid politisk korrekt "det går jo bra...". For det er jo det folk vil høre. Jeg setter pris på at de spør, men jeg skulle ønske de ikke gjorde det. For hver gang noen spør, blir jeg minnet på at pappa er død. Borte, begravet, han fins ikke i denne verden mer... Og det svaret jeg bør gi, men ikke orker? Det går ikke bra i det hele tatt. Jeg savner han så innmari mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal... Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal fullføre setningen. Bare noen nevner noe, kjenner jeg tårene presse på. Jeg har absolutt ikke selvmordstanker, men jeg er ikke klar for en verden uten pappa i.

Idag har vært en travel dag. Så travel at, når jeg kjørte hjem i 1930-tiden, kom jeg på at jeg ikke har grått idag. Det var første dag siden før alt skjedde, at jeg ikke har grått. Så da kom det såklart en liten tåre. Så hentet jeg post, og der var et brev som fikk de til å strømme fritt. Så da ble ikke dagen idag dagen som brøt rekken.
 
Stor stor klem på vei til deg. For en grusom sti i livet du nå må gå. Jeg håper du ikke må gå den alene. Trenger du noen å gå den med, så strekker jeg nå ut hånden. Vi trenger ikke snakke om hvordan det går, vi trenger ikke snakke i det hele tatt. Ta pause fra stien når du behøver det. Se hvilken farge høstløvet har og kanskje sitt på en trestubbe og pust. Kjenn vinden. Så er han der. Han vil alltid alltid være med deg, om ikke fysisk så i hjertet, i ånden, i vinden, i varmen fra dyna du brer over deg slik han engang har gjort.

:Heartred
 
Prøve på nytt?

Vi prøver, men vi prøver ikke? Vi lar ting egentlig bare stå til. Ikke at det blir så mye prøving for tiden, om du forstår... Det er så mye sykdom og elendighet akkurat nå. Kroppen min er så utkjørt, jeg får sykdom etter sykdom, mannen har vært syk og begge ungene. Men jeg verst - som alltid. Immunforsvaret mitt er nok på bunn etter denne jævlige sommeren og høsten.
Så det blir ikke tempet, ikke testet etter eggløsning, ikke timet sameie eller noe. Ikke noe annet enn at Apple watch måler håndleddstemperaturen min:

IMG_0176.jpeg


Er det lov å håpe på en skikkelig eggløsningsspike og festedipp sju dager etterpå? I så fall er jeg åtte dpo idag. Det betyr nok at jeg svir av en test om tre-fire dager!
 
Hei. Har lest de siste sidene i dagboken din og vil bare sende deg en stor varm klem! Det var trist å lese hva du har gått igjennom. Ønsker deg alt godt fremover :Heartred Og lykke til videre med «prøvingen». Du hadde virkelig fortjent en opptur nå altså, så håper du får en liten spire i magen som kan få deg til å glede deg til tiden fremover :Heartpink
 
Back
Topp