Så skjedde det som ikke skulle skje... TW og ekle detaljer
Ultralyden gikk ikke som den skulle. Det ble tatt utvendig ultralyd, og verken hjerteslag eller bevegelse ble observert. Jeg googlet og googlet (såklart) og ble ikke klokere. Noen fant ikke liv på utvendig ultralyd, men fant på innvendig. Andre mente at utvendig i uke 9 var godt nok. Jeg klamret meg såklart til det første håpet, spesielt siden jeg har ekstra polstring på magen. Men samtidig, jeg så skjermen (såvidt, mannen var utrolig rask med å konkludere) og jeg så flekken, uten bevegelse og hjertet som blinket.
Men innvendig ultralyd viste det samme. Fosteret sluttet å vokse i uke sju, 10,3 mm. Jeg tror at mest sannsynlig har hjertet aldri startet å slå. Jeg fikk dermed en pille for å starte aborten, og skulle tilbake til sykehuset to døgn etter. Jeg kjente fort menssmerter, og begynte å spotte. Spottingen tok seg opp til blødning, og den morgenen jeg skulle på sykehuset kom den ut. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av det som bare skle ut av meg... Jeg fikk likevel stikkpillene på sykehuset i tilfelle ikke alt var ute.
Dette er, uten tvil, noe av det verste jeg har vært gjennom, selv om jeg var så forberedt. At kroppen min ikke har klart å gro frem den lille tingen som plutselig tok rot. Samtidig har ikke magefølelsen vært med meg, og jeg har sagt flere ganger "om der er liv der inne". Og det var det ikke.
Det positive er jo at vi ble spontant gravide, etter all prøvingen på førstemann. Denne bare satt, uten prøving, uten eggløsningstester, temping og timing. VI var bare en dag eller to for sene i syklusen, eller så kom eggløsning et par dager for tidlig. Jeg har jo alltid hatt lange sykluser, men vi har brukt beskyttelse fra dag ti i syklusen og frem til jeg vet jeg har hatt eggløsning. Men syklus etter syklus så ser jeg fem uker, så denne gangen var vi på dag 14. Men kanskje kroppen min har endret seg etter graviditeten, at den har forstått hvordan den skal bli gravid? Jeg har gått ned i vekt - ikke mye, men jeg er ca fire kg lettere nå enn da jeg ble gravid i 2022 (eller ikke nå, jeg la på meg to kg mens jeg var gravid). Mannen har levd ganske sunt siste året, mindre sukker, så kanskje hans bidrag har forbedret seg? Gynekologen fant jo problem med oss begge, og dømte oss nord og ned og gikk rett på adopsjon da vi startet utredning i 2020/2021.
Men nå vet vi iallefall at vi er klare for nummer to. Det var bare fem uker vi visste om den, men vi gledet oss! Så nå venter jeg bare på at jeg skal slutte å blø, på at eggløsning skal komme så vi kan starte. Det er økt sjanse første syklus etter, sa gynekologen jeg var hos, både for graviditet og for spontanabort igjen - risikoen for spontanabort er økt fra 20% til 23%. Den sjansen tar vi.
Var jo ikke sånn dette skulle gå
Sender deg masse, store og varme trøsteklemmer og måtte spiren sitte fort igjen
