Ja dere leste riktig. Er nå gravid for 8. gang etter 6 SA og 1 MA (har ingen barn fra før). Så derfor føler jeg det som en skrekkblandet fryd å skulle tørre og prøve på nytt. Men ønsket om barn er jo så stort, at hva gjør man ikke...
Litt om meg. Jeg er 31 år og har en fantastisk samboer som har 2 barn fra før, og vi vil så gjerne bli foreldre. Vi har vært sammen i 3 år og forsøkt fra tidlig av å få barn, men lykken har ikke akkurat vært på vår side
Jeg har fått utredning på habituell abort uten noe galt funnet, og vært hos flere leger både offentlig og privat. Jeg har også kontaktet Serum i Athen for veiledning/behandling videre, og sendte før jul noen prøver nedover for å få vite at jeg har ureaplasma. Jeg og samboer fikk behandling for dette, så etter jul så bestemte vi oss for å prøve på nytt etter 7 mnd pause. Hadde MA sist, og vi kom mye lengre da enn vi noen gang hadde kommet. Så til og med hjerteaktivitet på ul og alt så fint ut. Men 1 uke etter var embryoet dødt og jeg ble sendt til utskrapning. Så nedturen var stor og ekstremt tung da vi endelig trodde det var vår tur.
Mye tyder på jeg mister tidlig pga immunologiske årsaker, så jeg går derfor på prednisolon for å dempe immunforsvaret mitt og håpe at kroppen min aksepterer fosteret... har forsøkt 5 mg uten hell, 10 mg ved forrige MA og denne gangen kjører jeg på med 25 mg.
Tar også denne gangen Cyklogest fra eggløsning + albyl e, og begynte med fragmin fra positiv test. Så er et medisin regime uten like, men jeg er desperat og hva gjør man ikke for å lykkes??? blir også sykmeldt fra positiv test for å unngå stress.
Så nå er jeg 4+4 idag, og fikk vite at hcg nivåene mine var 1700 for 2 dager siden. Forrige måling, 5 dager før var 195, så håper det er et godt tegn. Ellers har jeg mye murringer og press ved livmor og er trøttere enn jeg pleier. Men puppene mine er mindre ømme (de har vært kjempe såre siden 2dpo), og det liker jeg ikke...
Men sånn er det etter å ha mistet så mange ganger, man blir kjempe skeptisk og det er veldig vanskelig å glede seg over graviditeten. Og man nesten 'venter' på å miste igjen, da man har så mange dårlige erfaringer fra før og lettere å ikke bli for revet med da fallhøyden blir større.
Så blir nok en berg og dalbane følelsemessig fremover, med gode dager og dårlige dager. Derfor ville jeg skrive en dagbok for å få ut frustrasjon og dele mine erfaringer.
Litt om meg. Jeg er 31 år og har en fantastisk samboer som har 2 barn fra før, og vi vil så gjerne bli foreldre. Vi har vært sammen i 3 år og forsøkt fra tidlig av å få barn, men lykken har ikke akkurat vært på vår side
Jeg har fått utredning på habituell abort uten noe galt funnet, og vært hos flere leger både offentlig og privat. Jeg har også kontaktet Serum i Athen for veiledning/behandling videre, og sendte før jul noen prøver nedover for å få vite at jeg har ureaplasma. Jeg og samboer fikk behandling for dette, så etter jul så bestemte vi oss for å prøve på nytt etter 7 mnd pause. Hadde MA sist, og vi kom mye lengre da enn vi noen gang hadde kommet. Så til og med hjerteaktivitet på ul og alt så fint ut. Men 1 uke etter var embryoet dødt og jeg ble sendt til utskrapning. Så nedturen var stor og ekstremt tung da vi endelig trodde det var vår tur.
Mye tyder på jeg mister tidlig pga immunologiske årsaker, så jeg går derfor på prednisolon for å dempe immunforsvaret mitt og håpe at kroppen min aksepterer fosteret... har forsøkt 5 mg uten hell, 10 mg ved forrige MA og denne gangen kjører jeg på med 25 mg.
Tar også denne gangen Cyklogest fra eggløsning + albyl e, og begynte med fragmin fra positiv test. Så er et medisin regime uten like, men jeg er desperat og hva gjør man ikke for å lykkes??? blir også sykmeldt fra positiv test for å unngå stress.
Så nå er jeg 4+4 idag, og fikk vite at hcg nivåene mine var 1700 for 2 dager siden. Forrige måling, 5 dager før var 195, så håper det er et godt tegn. Ellers har jeg mye murringer og press ved livmor og er trøttere enn jeg pleier. Men puppene mine er mindre ømme (de har vært kjempe såre siden 2dpo), og det liker jeg ikke...
Men sånn er det etter å ha mistet så mange ganger, man blir kjempe skeptisk og det er veldig vanskelig å glede seg over graviditeten. Og man nesten 'venter' på å miste igjen, da man har så mange dårlige erfaringer fra før
og lettere å ikke bli for revet med da fallhøyden blir større. Så blir nok en berg og dalbane følelsemessig fremover, med gode dager og dårlige dager. Derfor ville jeg skrive en dagbok for å få ut frustrasjon og dele mine erfaringer.
ja det håper jeg også.. ja prøver å tenke positivt og ikke fokusere så mye på manglende symptomer etc, men er neimen ikke lett! 
får se hvor lenge jeg holder ut.....
jeg vil ta den, men samtidig ikke. Så våkna jeg 6 idag også selv om jeg har fri, lys våken, og måtte hente meg en smoothie i kjøleskapet hehe. Håper å få sovet et par timer til hvertfall! ! Vi har bonus barna her i påsken så blir jo mere aktivt på dagene, men det er bra for da er det mindre tid til å tenke 
