Skravletråd

Vi var nesten 3 mnd på vei sist før vi mistet i mndskifte nov/des. Det var skikkelig nedtur. Vi hadde akkurat fortalt ungene det noen dager før jeg begynte å blød. Den hadde sluttet å utvikle seg. Nå er vi 4+4 og jeg føler meg ganske nummen av det hele å være gravid. Prøver å ikke tenke så mye på det å være det igjen
 
Vi var nesten 3 mnd på vei sist før vi mistet i mndskifte nov/des. Det var skikkelig nedtur. Vi hadde akkurat fortalt ungene det noen dager før jeg begynte å blød. Den hadde sluttet å utvikle seg. Nå er vi 4+4 og jeg føler meg ganske nummen av det hele å være gravid. Prøver å ikke tenke så mye på det å være det igjen
Forstår godt følelsen av nummenhet. Mistet i August i uke 18, og det er brutalt. Vil nok ikke kunne glede oss før vi er over grensa til at barnet kan klare seg utenfor livmora selv!
 
Vi var nesten 3 mnd på vei sist før vi mistet i mndskifte nov/des. Det var skikkelig nedtur. Vi hadde akkurat fortalt ungene det noen dager før jeg begynte å blød. Den hadde sluttet å utvikle seg. Nå er vi 4+4 og jeg føler meg ganske nummen av det hele å være gravid. Prøver å ikke tenke så mye på det å være det igjen

Forstår det. Jeg har en avstand til det merker jeg. Kan få meldinger av mannen om hvor sykt det er at vi skal ha baby igjen. Og jeg husker jo fra svangerskapet før jul hvor mye sommerfugler jeg hadde i magen, så for meg hvordan ting ville bli, kjøpte ting, gledet meg - veldig.
Nå har jeg ikke de sommerfuglene. Har hatt ett sekund der jeg på ekte gledet meg, så var jeg tilbake til, jeg vil ikke kalle det likegyldighet, for jeg er veldig redd, ikke likegyldig. Men den naive gleden er ikke der.

Å la være å tenke på det funker ikke for meg hvertfall. Tenker på det 24/7. :hilarious:
 
Her hadde jeg akkurat sovnet, og plutselig slå samboer på full belysning på soverommet og slenger seg over meg, for han var sikker på han så en gigantisk edderkopp klatre ned veggen og under senga på min side! Han måtte altså legge seg OVER meg for å se under senga, han kunne ikke gjøre det fra sin side :hilarious:
Stakkarn har ikke følt seg helt i form i dag, så spørs om han har feber og hadde noe form for feberfantasi!:hilarious:
 
Nå har vi hatt bursdagsfeiring for 5 åringen med begge sider + faddere. OG vi har rydda ferdig opp etterpå. Er helt ufattelig trøtt. Sliter med å holde øynene åpne. Men kom en kompis på døra for 1 time siden og kommer enda en kompis når barna er lagt. Send hjelp :hilarious: :sleep011 Jeg kunne egentlig trengt en rolig kveld, men mannen sa de kunne komme uten å tenke seg om :dead: Er litt lettere for han å glemme at jeg er gravid enn det er for meg selv virker det som :hilarious:
 
Forstår det. Jeg har en avstand til det merker jeg. Kan få meldinger av mannen om hvor sykt det er at vi skal ha baby igjen. Og jeg husker jo fra svangerskapet før jul hvor mye sommerfugler jeg hadde i magen, så for meg hvordan ting ville bli, kjøpte ting, gledet meg - veldig.
Nå har jeg ikke de sommerfuglene. Har hatt ett sekund der jeg på ekte gledet meg, så var jeg tilbake til, jeg vil ikke kalle det likegyldighet, for jeg er veldig redd, ikke likegyldig. Men den naive gleden er ikke der.

Å la være å tenke på det funker ikke for meg hvertfall. Tenker på det 24/7. :hilarious:
Kjenner meg igjen :Heartred merker også at jeg hele tiden må trykke det ned og være litt negativ når jeg snakker om det, for å beskytte meg kanskje? merkes sikkert her inne også:smiley-ashamed004
 
Back
Topp