Skravletråd?

Hm... jeg måtte faktisk Google nå, for ikke å si noe feil. Men så fant jeg denne, synes du skal lese den:
https://nhi.no/familie/graviditet/prove-pa-nytt-etter-spontanabort/

De mener altså at dersom man har hatt en ukomplisert abort, er det igenting i veien med å prøve raskt igjen.

Men du var vel ikke langt på vei?

Interessant :) Har hatt en ukomplisert abort, tror jeg ihvertfall, så da tror jeg at vi bare kjører på når jeg ikke blør lenger :)

Var i uke 8 så ikke så veldig langt på vei nei :)
 
Må bare dele en tanke jeg har som jeg nesten skammer meg litt over... Jeg og typen er jo litt usikre på hvor vi er hen nå, sånn forholdsmessig, men vi har jo ligget sammen når vi har vært med hverandre i det siste. Og jeg klarer liksom ikke slutte å håpe at det skal klaffe allikevel. Det er jo absolutt ikke rette omstendigheter nå, jeg vet jo det, men ønsket om å bli gravid er så sterkt at jeg klarer liksom ikke la være :/ Føler meg så egoistisk som tenker sånn.
 
Må bare dele en tanke jeg har som jeg nesten skammer meg litt over... Jeg og typen er jo litt usikre på hvor vi er hen nå, sånn forholdsmessig, men vi har jo ligget sammen når vi har vært med hverandre i det siste. Og jeg klarer liksom ikke slutte å håpe at det skal klaffe allikevel. Det er jo absolutt ikke rette omstendigheter nå, jeg vet jo det, men ønsket om å bli gravid er så sterkt at jeg klarer liksom ikke la være :/ Føler meg så egoistisk som tenker sånn.
Ligger han med deg,uten prevensjon, etter at dere var uenige om å prøve..? eller har jeg misforstått ?
 
Må bare dele en tanke jeg har som jeg nesten skammer meg litt over... Jeg og typen er jo litt usikre på hvor vi er hen nå, sånn forholdsmessig, men vi har jo ligget sammen når vi har vært med hverandre i det siste. Og jeg klarer liksom ikke slutte å håpe at det skal klaffe allikevel. Det er jo absolutt ikke rette omstendigheter nå, jeg vet jo det, men ønsket om å bli gravid er så sterkt at jeg klarer liksom ikke la være :/ Føler meg så egoistisk som tenker sånn.

Hvordan er dere ellers sammen da? Kan dere samarbeide og prate ordentlig sammen? Selvom dere er uenige..? Så lenge barnet er ønsket er det jo det vitkigste. Men er han også klar over at du ikke da bruker prevansjon?
 
Vanskelig å sette seg inn i din situasjon. Lett å tenke at sånn og sånn skal det være. Men det er sjeldent et forhold eller liv går helt A4 :Heartpink:Heartpink
 
Ligger han med deg,uten prevensjon, etter at dere var uenige om å prøve..? eller har jeg misforstått ?

Ja, vi prøver ikke aktivt, men bruker heller ikke prevensjon.

Hvordan er dere ellers sammen da? Kan dere samarbeide og prate ordentlig sammen? Selvom dere er uenige..? Så lenge barnet er ønsket er det jo det vitkigste. Men er han også klar over at du ikke da bruker prevansjon?

Vi prater helt fint sammen og har det hyggelig og fint. Vi er jo egentlig ikke uenige om at vi vil ha barn, men siden vi er på en slags "pause" har det kanskje sagt seg selv at vi ikke prøver aktivt. Uten at vi har snakket så mye om det.

Vanskelig å sette seg inn i din situasjon. Lett å tenke at sånn og sånn skal det være. Men det er sjeldent et forhold eller liv går helt A4 :Heartpink:Heartpink

Vanskelig å forklare også hehe. Jeg har jo alltid tenkt at det ordner seg uansett omstendigheter, så lenge man har noen rundt seg som kan hjelpe og støtte, men det er kanskje jeg som romantiserer livet for mye. Virkeligheten er litt vanskeligere :/
 
Ja, vi prøver ikke aktivt, men bruker heller ikke prevensjon.



Tror ikke jeg ville brukt så mye tid på å ha dårlig samvittighet eller føle deg dum.. han vet akkurat hva han holder på med og at du ønsker barn!
hadde kjørt på! Et barn er aldri noe man angrer på,og det ordner seg alltid.. jeg har vært alenemamma i 10 år..:)
 
Ja, vi prøver ikke aktivt, men bruker heller ikke prevensjon.



Vi prater helt fint sammen og har det hyggelig og fint. Vi er jo egentlig ikke uenige om at vi vil ha barn, men siden vi er på en slags "pause" har det kanskje sagt seg selv at vi ikke prøver aktivt. Uten at vi har snakket så mye om det.



Vanskelig å forklare også hehe. Jeg har jo alltid tenkt at det ordner seg uansett omstendigheter, så lenge man har noen rundt seg som kan hjelpe og støtte, men det er kanskje jeg som romantiserer livet for mye. Virkeligheten er litt vanskeligere :/

Joa, det blir jo sikkert ikke like lett å bare være en. Men mange som greier det helt fint også :Heartpink Blir hva man er vandt med. Samboer jobber fra tidlig om morgenen til sent på kveld hver eneste ukedag, så jeg har alltid vært "alene" sånnsett. Men det går helt fint:Heartpink

Hvor gamle er dere? Hvordan er bosituasjonen deres? Om du synes det er greit jeg spør :)
 
Joa, det blir jo sikkert ikke like lett å bare være en. Men mange som greier det helt fint også :Heartpink Blir hva man er vandt med. Samboer jobber fra tidlig om morgenen til sent på kveld hver eneste ukedag, så jeg har alltid vært "alene" sånnsett. Men det går helt fint:Heartpink

Hvor gamle er dere? Hvordan er bosituasjonen deres? Om du synes det er greit jeg spør :)

Han ville nok sannsynligvis vært involvert om det skulle skjedd! Han ønsker jo barn også, og er ikke typen til å «la noen i stikken» på den måten.

Jeg er 23, han er 35. Vi bor egentlig sammen i hans leilighet, men jeg har bodd hos noen venner de siste par ukene. Ikke fordi vi ikke klarer å være sammen, men han har mye drama og kjipe ting med familien sin for tiden og trenger litt tid og plass til å ordne det, som jeg forstår og respekterer!
 
Han ville nok sannsynligvis vært involvert om det skulle skjedd! Han ønsker jo barn også, og er ikke typen til å «la noen i stikken» på den måten.

Jeg er 23, han er 35. Vi bor egentlig sammen i hans leilighet, men jeg har bodd hos noen venner de siste par ukene. Ikke fordi vi ikke klarer å være sammen, men han har mye drama og kjipe ting med familien sin for tiden og trenger litt tid og plass til å ordne det, som jeg forstår og respekterer!

Ja, ser den. Jeg tenkte mer på om dere ikke skulle vært sammen når barnet kom, skal dere jo heller ikke bo sammen, mest sans:p Så da ble du kanskje mer alene med hverdagsaktivitetene :) Men høres ut som det kan ordne seg for dere. Håper det :) Og at det kan klaffe :joyful: Lykke til :Heartred
 
Må bare dele en tanke jeg har som jeg nesten skammer meg litt over... Jeg og typen er jo litt usikre på hvor vi er hen nå, sånn forholdsmessig, men vi har jo ligget sammen når vi har vært med hverandre i det siste. Og jeg klarer liksom ikke slutte å håpe at det skal klaffe allikevel. Det er jo absolutt ikke rette omstendigheter nå, jeg vet jo det, men ønsket om å bli gravid er så sterkt at jeg klarer liksom ikke la være :/ Føler meg så egoistisk som tenker sånn.

Snakk med han, tenker jeg. Så dere er helt enige og han 100% vitende om at sjansen for graviditet er tilstede, selv nå som ting ikke er helt på rett kjøl i forholdet.

Om spiren skulle sitte nå, er det beste at begge er innstilt på det.. ellers vil det tære på et haltende forhold mer enn å virke som noen reparasjon.

Så vil ikke oppfordre deg til å villede han hvis du skjønner.. :bag:
 
Han ville nok sannsynligvis vært involvert om det skulle skjedd! Han ønsker jo barn også, og er ikke typen til å «la noen i stikken» på den måten.

Jeg er 23, han er 35. Vi bor egentlig sammen i hans leilighet, men jeg har bodd hos noen venner de siste par ukene. Ikke fordi vi ikke klarer å være sammen, men han har mye drama og kjipe ting med familien sin for tiden og trenger litt tid og plass til å ordne det, som jeg forstår og respekterer!

Helt ærlig; jeg ble alenemor da gutten min var 4 mnd. Det er ikke noe jeg unner noen.

Jeg og BF samarbeider godt og har 50/50, skal feire 17 mai sammen med de nye kjærestene våre og hundene. Alt er veldig fint. Likevel så synes gutten det er utrolig leit at mamma og pappa ikke er sammen og at han må ha to hjem. Mye tårer pga dette.

MEN det å være i 20-årene og alenemor med alt det det innebærer kan man ikke forberede seg på, samme hva man tror man vet. Jada, det går jo fint, men det er ikke noe å satse på.

Og ja man kan si at «mange går jo ifra hverandre uansett», men det handler litt om grunnmuren man bygger huset på. Baby er IKKE en grunnmur å bygge hus på i et forhold som ikke er bunnsolid, og et ustabilt forhold er ihvertfall ikke noe å bygge baby på..

Jeg dømmer ikke, men dette er mine velmente råd da jeg har vært der selv [emoji4]
 
Helt ærlig; jeg ble alenemor da gutten min var 4 mnd. Det er ikke noe jeg unner noen.

Jeg og BF samarbeider godt og har 50/50, skal feire 17 mai sammen med de nye kjærestene våre og hundene. Alt er veldig fint. Likevel så synes gutten det er utrolig leit at mamma og pappa ikke er sammen og at han må ha to hjem. Mye tårer pga dette.

MEN det å være i 20-årene og alenemor med alt det det innebærer kan man ikke forberede seg på, samme hva man tror man vet. Jada, det går jo fint, men det er ikke noe å satse på.

Og ja man kan si at «mange går jo ifra hverandre uansett», men det handler litt om grunnmuren man bygger huset på. Baby er IKKE en grunnmur å bygge hus på i et forhold som ikke er bunnsolid, og et ustabilt forhold er ihvertfall ikke noe å bygge baby på..

Jeg dømmer ikke, men dette er mine velmente råd da jeg har vært der selv [emoji4]

Veldig enig. Og dette var min intensjon også, ikke for å virke dømmende.. men jeg har vært i et dårlig forhold (veldig veldig dårlig) og det endte i skilsmisse da barna var 2 og 1 år. Det unner jeg ingen..!

Ville ikke satset på barn når forholdet ikke er bra, med hensyn til barnet.
 
Et barn vil sjeldent redde et forhold som sliter, men heller styrke et som allerede er godt.

Du er ung. Ikke stress! Jeg forstår veldig godt at du ønsker deg barn veldig sterkt, men du kan for det første risikere å miste han du vil ha og du kan også risikere å bli alenemor med de lastene det er..

Jeg dømmer ikke altså, men jeg har selv vært i et veldig dårlig forhold med en jeg fikk mine 2 første med. Jeg kan jo ikke si at jeg angrer på barna, men jeg kunne virkelig ønske at jeg ventet til forholdet enten var på stell eller jeg fant en annen mann som var bedre å få barn med.

Jeg var 22 da jeg fikk min første..
og det har vært tøffe tider å være alene med dem, selv om man står i det og klarer det bra, så er det noe med å ha en sparringspartner, en å dele hverdager, gleder, frustrasjoner, oppdragelse osv med...

Vent heller til dere begge er klare, det er så deilig å være i et godt og trygt forhold hvor dere vet hva dere vil og det ikke finnes noe usikkerhet..
 
Setter pris på alt dere sier. Er litt vanskelig å forklare hva som er greia uten å si for mye, men det er altså ikke forholdet som ikke er bra. Vi har en pause fra hverandre pga andre ting, som forhåpentligvis ordner seg i løpet noen uker eller så, men jeg synes det er så kjipt når jeg er veldig klar akkurat nå! Skjønner selvfølgelig at det er best å vente til alt er på plass osv, og det blir jo sannsynligvis sånn, men jeg har liksom et lite håp inni meg om at det klaffer nå allikevel. Da ville selvfølgelig det kommet først for oss begge.

Om jeg skulle bli gravid nå blir jeg altså ikke alene om det. Vi har ikke gått helt fra hverandre, og er såpass glad i hverandre at vi nok ikke kommer til å gjøre det, men vi har satt "aktivt forhold" og aktiv prøving litt på vent, og det er det jeg synes er kjipt.

Men takk igjen for kloke ord ☺️❤️
 
Jeg vil bare si noe...
Jeg forstår at dere som kommer med velmenende råd om at hun burde vente osv gjør det fra et godt ståsted,jeg har også sagt dette ang å få barn i ung alder..fikk selv da jeg var 21..
Så jeg vet hva det vil si...
Men jeg vet også hva det vil si å ønske seg noe,og man kan ikke høre på hva andre mener og syns og vil og tenker..
For det ønsket man har blir ikke mindre av det.. Det blir gjerne bare sterkere...

om du ønsker deg barn med han (han ønsker seg jo barn med deg men er redd du ikke egentlig vet hva du vil) så ville jeg spurt han om han vil være med deg til en person dere kan snakke med SAMMEN om dette.. :) for jeg er sikker på dere vil det samme, men bare trenger å være sikre på hverandre (eller han på deg da tydeligvis).
 
Men hei, vi kan godt sette strek her altså. Var ikke meningen at dette skulle ta helt over, hehe...
 
Kan gjerne skifte tema jeg ...:hilarious:

Var det sånn at første mens etter en abort kunne være sterkere ?
For hallo i luken... jeg visste ikke man kunne blø så mye uten å være skadet... er det mer igjen der inni liksom...:confused:
Jeg har ingen smerter og føler meg ikke syk,så da trenger man vel ikke være redd for infeksjon?
Føler meg veldig fin i formen,klar for øl med mannen liksom.. Men fy søren for en kraftig blødning jeg har...:wideyed:
 
Kan gjerne skifte tema jeg ...:hilarious:

Var det sånn at første mens etter en abort kunne være sterkere ?
For hallo i luken... jeg visste ikke man kunne blø så mye uten å være skadet... er det mer igjen der inni liksom...:confused:
Jeg har ingen smerter og føler meg ikke syk,så da trenger man vel ikke være redd for infeksjon?
Føler meg veldig fin i formen,klar for øl med mannen liksom.. Men fy søren for en kraftig blødning jeg har...:wideyed:

Haha har ikke peiling jeg, men så gøy at mensen kom :joyful::joyful::joyful: whoho!
 
Back
Topp