Jeg har hatt en mistanke siden slutten av oktober, ble så sinnsykt trøtt plutselig, og jeg fikk første positive test (som jeg ikke trodde på) 4.november. Nå har jeg tatt 8 sånne billigtest-strimler, en clear blue digital med ukeindikator OG tatt en test hos legen, så nå er jeg vel ganske overbevist. Tror jeg. Vi hadde overhodet ikke planlagt å få barn nå, og jeg hadde ikke sett for meg at det noen gang skulle skje heller, hadde egentlig forberedt meg litt mentalt på et liv uten egne unger, så har brukt laaang tid på å faktisk skjønne at det stemte, og vært sikker på at hver eneste minste forandring har vært slutten på det.
Han er ferdig med alle tre om et par uker. Det er kanskje litt dårlig gjort å ikke fortelle det med en gang, men jeg vil ikke at han skal gjøre det mindre bra på eksamen fordi han blir sittende og tenke på at vi skal ha barn, for han er veldig sånn at han grubler veldig og han ville endt opp med å være hjemme og dullet med meg, enn å være på forelesninger og gruppearbeider. Han har ekstremt høye krav til seg selv og jeg vil at han skal oppnå de beste resultatene han kan, og jeg ville hatt elendig samvittighet om han fikk dårlige resultater fordi jeg "saboterte", spesielt om det ikke går bra.. er jo nervøs for det også. Han er den første som skal få vite det bortsett fra legen (og dere på internettet) så da blir det jo vår felles hemmelighet om litt, og det blir kortere tid å vente før vi kan dele med alle.
<3
Men om han mener det eller bare sier det nå vet jeg ikke..
